Andre kinesisk-japanske krig

Den andre kinesisk-japanske krig 7. juli 1937–9. september 1945 var en massiv konflikt mellom Kina og Japan både før og under andre verdenskrig. Konflikten ble avsluttet ved Japans betingelsesløse kapitulasjon i 1945. Om lag halvparten av alle skadene i Stillehavskrigen kom som en følge av denne krigen.

Den andre kinesisk-japanske krig
Konflikt: Etter hvert en del av Andre verdenskrig
Kinesiske sivile som blir begravd levende under Nanjingmassakren
Dato 7. juli 1937– 9. september 1945 (Spredte kamphandlinger siden 1931) Sted Kina Resultat Delvis japansk okkupasjon av Kina, deretter kapitulasjon til de allierte
Stridende parter
Republikken Kina Det kinesiske kommunistparti Sovjetunionen USA (fra 1941)	Japan Kollaboratørstater: Mandsjukuo Mengjiang Nanjing-regjeringen Andre kinesiske samarbeidsstyrker
Kommandanter og ledere
Chiang Kai-shek Chen Cheng Feng Yuxiang Li Zongren Xue Yue Bai Chongxi Peng Dehuai	Keiser Hirohito Konoe Fumimaro Tōjō Hideki Kanin Kotohito Matsui Iwane Sugiyama Hajime Hata Shunroku
Styrker
5 600 000 soldater 700+ fly fra USA 5000+ sovjetrussiske piloter og rådgivere	3 200 000 japanere 900 000 kinesere
Tap
~3 400 000 soldater (inkludert 1 325 000+ drept i slag) 17 530 000 sivile 227 sovjetrussere	1 900 000 soldater (inkludert 480 000 drept i slag) eller: 1 800 000 kinesere (432 000 døde) og 388 000 døde japanere

Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broen – Beijing-Tianjin – Shanghai – Taiyuan – Pingxingguan – Xinkou – Nanjingmassakren – Xuzhou (Tai'erzhuang) – Wuhan – Nanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria Se også: Den kinesiske borgerkrig

Selv om Japan og Kina hadde hatt mindre kamper fra 1931, ble det ikke full krig før 1937. Krigen var en strategisk plan og et ledd i Japans planer for å dominere Asia politisk og militært og å sikre de store mengdene råmaterialer og andre økonomiske ressurser, som mat og arbeid. Før 1937 hadde Kina og Japan hatt små, lokale sammenstøt. Men av flere grunner ønsket ingen av partene full krig. De første konfliktene som følge av den japanske planen ble kjent som «kinesiske episoder». Ifølge datidens japanske propaganda var det kinesiske provokasjoner, den første av disse er kjent som hendelsen ved Marco Polo-broen 7. juli 1937.

Etter hendelsen ved Marco Polo-broen okkuperte japanerne Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi som del av kampanjer hvor ca. 200 000 japanske og betydelig flere kinesiske soldater deltok. Kinesiske historikere anslår at mellom 200 000 og 400 000 personer døde i Nanjingmassakren som etterfulgte den japanske erobringen av den kinesiske hovedstaden 13. desember 1937. Massakren skal ha foregått i seks uker.

Fra 1937 til 1941 sloss Kina alene mot Japan, men etter angrepet på Pearl Harbor ble konflikten en del av den andre verdenskrig.

Benevnelse

På kinesisk,blir krigen oftest kalt Motstandskrigen mot Japan (forenklet kinesisk: 抗日战争; tradisjonell kinesisk: 抗日戰爭), også kjent som Åtte års motstandskrig (八年抗战/八年抗戰), Motstandskrig (抗战/抗戰), eller Den andre sino-japanske krig(第二次中日战争/第二次中日戰爭).

Navn

I Japan, blir navnet «Japan-Kina-krig» (日中戰爭, Nitchū Sensō) oftest brukt på grunn av objektiviteten. I Japan i dag er det skrevet som 日中戦争 på shinjitai. Da invasjonen av Kina begynte i juli 1937 nær Beijing, ble den kalt for «Nordkina-episoden» (華北事變, Kahoku Jihen) av den japanske regjeringen, og med slaget om Shanghai i de følgende månedene, ble det endret til «Kina-episoden» (支那事變, Shina Jihen).

Ordet «hendelse» (事變, jihen) ble brukt av Japan, siden ingen av landene hadde erklært krig. Japan ville unngå at andre land blandet seg inn, spesielt Storbritannia og USA, som var den viktigste leverandøren av petroleum, USA var også Japans største kilde til stål. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt ville blitt tvunget til å lage en embargo mot Japan for å følge USAs nøytralitetsakt fra 1930, om sammenstøtene formelt hadde blitt til krig.

Andre navn

I japansk propaganda ble invasjonen av Kina til en «hellig krig» (seisen), det første steget av Hakkō ichiu (八紘一宇, verdens åtte hjørner under et tak). I 1940 startet den japanske statsministeren Fumimaro Konoe Taisei Yokusankai. Da begge sider formelt erklærte krig i desember 1941, ble navnet endret til «Den store øst-asiatiske krig» (大東亞戰爭, Daitōa Sensō).

Selv om de japanske myndighetene fremdeles bruker betegnelsen «kinesiske episoder» i formelle dokumenter, fordi ordet Shina er sett på som et nedverdigende ord av Kina, bruker media i Japan ofte fraser med andre uttrykk som «Den Japan-kinesiske episoden» (日華事變, Nikka Jihen, 日支事變 Nisshi Jihen), som også ble brukt av media på 1930-tallet.

I tillegg er navnet «Den andre sino-japanske krig» ikke ofte brukt i Japan, siden Første kinesisk-japanske krig (日清戦争 Nisshin–Sensō) mellom Japan og Qing-dynastiet i 1894 ikke blir sett på som direkte forbundet til den andre, mellom Japan og Republikken Kina.

Bakgrunn

Første kinesisk-japansk krig

Utdypende artikkel: Første kinesisk-japanske krig

Opprinnelsen av den andre kinesisk-japanske krigen kan bli koblet tilbake til den første kinesisk-japanske krigen fra 1894-95, hvor Kina, da under Qing-dynastiet, ble beseiret av Japan og ble tvunget til å gi Taiwan til dem, og å anerkjenne uavhengigheten av Korea i Shimonosekitraktaten. Qing-dynastiet var på randen av kollaps fra interne opprør og utenlandsk imperialisme, mens Japan hadde kommet fra som en stormakt gjennom sine effektive tiltak av modernisering.^[1]

Republikken Kina

Republikken Kina ble grunnlagt i 1912, etter Xinhairevolusjonen som kastet Qing-dynastiet. Men den svake sentralmyndigheten gikk i oppløsning, og republikkens autoritet måtte gi etter for et styre av regionale krigsherrer. Å samle nasjonen og å stå imot imperialisme virket umulig.^[2] Noen krigsherrer allierte seg med forskjellige utenlandske makter i et forsøk på å utrydde hverandre. For eksempel samarbeidet krigsherren Zhang Zuolin av Mandsjuria åpent med japanerne for militær og økonomisk assistanse.^[3]

De 21 krav

Utdypende artikkel: De 21 krav

I 1915, sendte Japan de 21 krav til Kina.^[4] Etter første verdenskrig skaffet Japan seg Det tyske keiserrikets interessesfære i Shandong^[5] (Shantung), som førte til nasjonale anti-japanske protester og masse demonstrasjoner i Kina, men under Beiyangregjeringen, forble Kina delt og kunne ikke stå imot angrep utenfra.^[6] For å forene Kina og gjøre en slutt på regionale krigsherrer, satte Kuomintang, det kinesiske nasjonalist partiet i Guangzhou, i gang Nordekspedisjonen i 1926-1928^[7]

Jinan-hendelsen

Kuomintangs Den nasjonale revolusjonshær rykket gjennom Kina til den ble møtt i Shandong, hvor krigsherren Zhang Zongchang, støttet av japanerne, forsøkte å stoppe fremrykkingen. Kampene endte med den såkalte Jinan-hendelsen i 1928 hvor Den nasjonale revolusjonshær og Den keiserlige japanske hær møttes i et sammenstøt som endte med at Den nasjonale revolusjonshær trakk seg tilbake fra Jinan.^[8]

Zhang Zuolin og Chiang Kai Shek

Generalissimo Chiang Kai-shek, alliert øverstkommanderende i KIna fra 1942 til 1945

Samme år ble Zhang Zuolin drept da han ble mindre villig til å samarbeide med Japan.^[9] Etter at Zhangs sønn Zhang Xueliang raskt tok kontrollen over Mandsjuria, og til tross for sterkt japansk press for å fortsette motstanden mot Kuomintang, erklært han troskap til Chiang Kai-sheks Kuomintang-regjering, noe som medførte kinesisk samling mot slutten av 1928.^[10]

Det kinesiske kommunistparti

Utdypende artikkel: Det kinesiske kommunistiske parti

Det brøt imidlertid ut borgerkrig i 1930 mellom krigsherrer som tidligere hadde vært lojale mot Kuomintang under Nordekspedisjonen og den sentrale regjeringen under Chiang. I tillegg gjorde Det kinesiske kommunistiske parti opprør mot den sentrale regjeringen etter Kuomintangs massakre av deres medlemmer i Shanghai i 1927. Den sentrale regjeringen hadde derfor flere interne kriger som måtte utkjempes samtidig, og utviklet da læresetningen om «først intern fred før ekstern motstand» (kinesisk: 攘外必先安内).

Begynnelsen av krigen.

Amerikansk støtteplakat

Referanser

1. Wilson, Dick, When Tigers Fight: The story of the Sino-Japanese War, 1937–1945, s.5
2. Wilson, Dick, s.4
3. «Foreign News: Revenge?». Time magazine. 13. august 1923. Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 20. januar 2012.
4. Hoyt, Edwin P., Japan's War: The Great Pacific Conflict, p.45
5. Palmer and Colton, A History of Modern World, p.725
6. Taylor, Jay, p.33
7. Taylor, Jay, s.57
8. Taylor, Jay, s.79, s.82
9. Boorman, Biographical Dictionary, vol.1, s.121
10. Taylor, Jay, s.83

Litteratur

• Jonathan Fenby: Chiang Kai-Shek, China's Generalissimo and the Nation He Lost. Carroll & Graf Publishers, New York 2004; ISBN 0-7867-1484-0
• Peter Li (utg.): Japanese War Crimes: The Search for Justice. Transaction Publishers, o.O. 2003; ISBN 0-7658-0890-0
• Lloyd Eastman, Jerome Ch'en, Suzanne Pepper, Lyman P Van Slyke: Nationalist Era in China, 1927-1949. Cambridge University Press, Cambridge 1991; ISBN 0-521-38591-1
• John King Fairbank, Albert Feuerwerke, Denis Twitchett: The Cambridge History of China: Volume 13 Republican China 1912-1949, Part 2., Cambridge University Press, Cambridge 1986; ISBN 0-521-24338-6

Eksterne lenker

• (en) Second Sino-Japanese War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Second Sino-Japanese War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «IBIBLIO World War II: China Burma India» Lenker til utvalgte dokumenter, bilder, kart og bøker.
• World War II Newspaper Archives – War in China, 1937–1945
• Annals of the Flying Tigers
• KangZhan.org – Gallery and history of the Sino-Japanese war
• Perry-Castañeda-bibliotektets kartsamling, med klikkbare kart over Kina under andre verdenskrig
• Perry-Castañeda-bibliotektets kartsamling, med klikkbare kart over Mandsjuria Under andre verdenskrig
• Joint Study of the Sino-Japanese War, Harvard University.
• Bilder og tekst fra en presbyteriansk misjonsstasjon ved Kanton under andre verdenskrig.

Portal: Andre verdenskrig