From Wikipedia, the free encyclopedia
San Francisco-sounden refererer til den amerikanske rockemusikken som ble spilt på konserter og innspilt i studio av rockegrupper basert i San Francisco i California fra midten av 1960-tallet og fram til tidlig på 1970-tallet. Den ble assosiert med det motkulturelle samfunnet i San Francisco i disse årene.[1][2] San Francisco er vestvendt havneby, en by som var «akkurat stor nok», men ikke like manisk som New York City eller så utstrakt som Los Angeles, og kunne således ha en egen kultur og samlingssted.[3][4] I henhold til journalisten Ed Vulliamy, «En kjerne med band fra Haight-Ashbury spilte sammen med hverandre, for hverandre, spilte gratis, og ved Chet Helms' Avalon Ballroom og Bill Grahams Fillmore».[5] Spredningen i sjanger var stor, fra relativt mainstream til mer obskure grupper.
.jpg)
_(TK3).JPG)
Ralph J. Gleason, jazzkritikeren og spaltist fra San Francisco Bay Area, hadde etablert det første tidsskriftet for jazzmusikk, Jazz Information, i 1939. Gleason var åpen for nye musikalske uttrykk. Han beundret San Franciscos nye musikalske scene på midten av 1960-tallet og ønsket vise det oppmerksomhet. I henhold til en introduksjon til et TV-program som Gleason ledet: «I hans syndikerte avisspalte har herr Gleason vært den fremste tolkeren av den musikken som har kommet ut av det han kaller «USAs Liverpool». Herr Gleason mener at rockegruppene i San Francisco kommer med et seriøst bidrag musikkhistorien.»[6] Gleason ble deretter en av grunnleggerne av det landsomfattende hippe magasinet Rolling Stone, som var dedikert den nye rockemusikken og dens samtid.
.png)
Den nye musikken, eller sounden, som kombinerte mange musikalske påvirkninger, ble kanskje fremmet av konsertene til Jefferson Airplane fra 1965 og framfor. Denne gruppa spilte inn og utga et album før alle de andre nye gruppene med Jefferson Airplane Takes Off (september 1966).[7] I henhold til skribenten Douglas Brinkley var forfatteren Hunter S. Thompson, og senere journalist i Rolling Stone, en av de som fremmet den kulturelle scenen i Bay Area: «Thompson berømmet den soniske energien til Jefferson Airplane da gruppa pulserte rundt om i California som fostret den psykedeliske tidsalder...»[8]
Begrensninger i de lokale forholdene i San Francisco angående skjenkebevilgninger for servering av alkohol og tillatelse for å danse hadde ført til en stillstand for levende musikk. En måte om omgå disse begrensingene for dans var organisere foreningsmøter, og på samme tid skaffet man opptredener for byens musikere, mange av dem bodde i kollektiver i bydelen Haight-Ashbury, en form for vestkystens svar på kunstnermiljøet i Greenwich Village i New York City, sammen med forfattere, tegnere, journalister, malere, skuespillere, radikalere og generelle dropouts. Via dette systemet med foreningsmøter ble de lokale restriksjonene omgått, som gjalt for offentlige, åpne dansetilstelninger, men ikke foreninger av privat karakter. Da dette ble oppdaget ble det arrangert «foreningsmøter» over hele byen som tiltrakk seg danseglade ungdommer. Klimaet ble brått ytterst fruktbart for musikk, teater, diktoppleseninger, filmforestillinger og lignende. Kollektivene i Haight-Ashbury ledet denne utviklingen og førte til et stort mangfold av kulturelle aktiviteter. Tilgangen på narkotiske midler var lett og spilte også en rolle for utviklingen. Plakatkunst og andre former for dekorasjonskunst blomstret i psykedeliske farger og mønstre som var direkte inspirert av erfaringen med hallusinasjonsframkallende stoffer.[9]
Den bohemiske forgjengeren til hippiekulturen i San Francisco var beatgenerasjonens stil med kaffehus og barer hvor dets publikum verdsatte litteratur, å spille sjakk, musikk (i form av jazz og folkemusikk), moderne dans, og tradisjonelt kunst og kunsthåndverk som maleri og keramikk. Akustisk musikk hadde bred tilhengerskare, men den var «svinnende verden av folkemusikk og Bertolt Brecht-lignende kunstmusikk».[10] Selve tonen i den nye subkulturen var annerledes. I retrospekt kunne Grateful Deads manager, Jon McIntire, peke på at det store bidraget til hippiekulturen var dens prosjektering av glede mens beatnikkulturen var mørk, kynisk og kald.[11] Den nye musikken var høy og samfunnsorientert: musikkgruppene hadde tidvis gratiskonserter i Golden Gate Park og «happenings» i byens mange psykedeliske klubber og dansesteder. De mange gruppene som oppsto signaliserte en endring fra den ene generasjonen til en ny, fra en subkultur til den neste. Monterey i California ligger noe over 120 km langs veien sør for San Francisco. I juni 1967 ble Monterey-popfestival arrangert og mange av de nye rockegruppene fra Bay Area, som Jefferson Airplane, Grateful Dead, og Big Brother and The Holding Company sto på samme scene som etablerte og raskt stigende musikkgrupper sammen med velkjente soloartister fra USA, England og selv India. Kort tid etter etablerte nevnte Ralph J. Gleason og Jann Wenner, basert i San Francisco, magasinet Rolling Stone. Første utgivelse kom i november 1967.
Hver av bandene fra San Francisco hadde sin særskilte sound, men det var nok likheter mellom dem til det var en regional identitet. Ved 1967 var frisk og eventyrlysten improvisasjon på konsertscenen ett av de karakteristiske trekkene ved San Francisco-sounden, særskilt fremmet av Grateful Dead og kryssklingende gitarspillet til Moby Grape. En høyere, mer framtredende rolle for elektronisk bass, vanligvis med en melodisk eller semi-melodisk tilnærming, og med en rik, gjennomtrengende tone, var et annet trekk.[12] Denne søkende basskvaliteten ble skjevt karakterisert som en ukonvensjonell og «omflakkende» stil. Jazzen hadde den blitt overdådig nyskapende blitt fremmet av tallrike musikere som Charles Mingus, Scott LaFaro, og Steve Swallow. En framstående bassist fra de nye San Francisco-gruppene som var en eksponent for denne spillestilen var Jack Casady fra Jefferson Airplane (og dennes utspring Hot Tuna), kanskje best representert på konsertalbumet Bless Its Pointed Little Head (februar 1969). Phil Lesh, bassist hos Grateful Dead, fremmet også denne sounden. Lesh hadde utviklet sin spillestil på et fundament av å ha studert klassisk, jazz, og modernistisk musikk på fiolin og senere trompet.[13]
Utnyttelse av akkordisk progresjon var tidligere uvanlig i rock and roll, og en friere og mer kraftfull bruk av alle instrumenter (trommer og andre rytmeinstrumenter, elektriske gitarer, tangentinstrumenter, foruten bass) ble forent med denne psykedeliske musikken. Horn- og messingblåseinstrumenter, som trompeter og saksofoner, ble sjelden benyttet i kontrast til samtidig rhythm and blues og soulmusikk, og en del hvit band fra østkysten som eksempelvis Blood, Sweat & Tears eller Chicago. Sly & the Family Stone, et San Francisco-basert gruppe som begynte på slutten av 1960-tallet, var et unntak, men var et etnisk mangfoldig hippiegruppe som var tungt påvirket av soulmusikk, derav også deres bruk av blåseinstrumenter.
«Rock & roll» var et utgangspunkt for den nye musikken, men kjente rock & roll-stjerner var på denne tiden kalt for «fifties primitives», «de gamle fra femtitallet».[14] Dette var en periode da «rock» skilte seg fra rock & roll, delvis grunnet den britiske bølgen.[15] I San Francisco kom de musikalske innflytelsene ikke bare fra London, Liverpool, og Manchester, men også den politiske folkemusikken og visebølgen fra 1950- og særlig 1960-tallet, foruten også Chicagos elektriske blues, soulmusikken i Detroit og Memphis, og jazzstilene fra ulike regioner. Et antall av de fremste rockemusikerne i San Francisco-området på denne tiden siterte John Coltrane og hans omgangskrets av ledende jazzmusikere som viktig innflytelse.
I henhold til journalisten Ed Vulliamy hadde «kjærlighetssommeren en keiserinne og hennes navn var Janis Joplin.»[5] Med unntak for noen få tilfeller hadde kvinner lik status som stjerner på rockescenen i San Francisco, men disse få tilfellene signaliserte en endring som fortsatte i amerikansk musikk. Både Grace Slick (som sang med Jefferson Airplane) og Janis Joplin (som innledningsvis sang Big Brother & the Holding Company) fikk betydelig med tilhengere lokalt, og ikke lenge etter over hele USA.[16]
Konserter med en internasjonal supergruppe som The Beatles ble holdt ved store konsertsteder som Cow Palace. De lokale Bay Area-gruppene måtte spiller på langt mindre steder. De tidlige samlingssteder for den nye, unge musikken i San Francisco, som hadde utviklet seg fra visemusikken og folkrocken, var ofte små steder som nattklubben The Matrix. Etter hvert som publikum vokste og samtidig som at det ble vanlig publikum danset og bevegde seg, ble konsertene flyttet til steder med større gulvplass, slik som Longshoreman’s Hall, Fillmore Auditorium, Avalon Ballroom, Winterland, og Carousel Ballroom (som senere ble omdøpt til Fillmore West). Konserter utendørs, ofte organisert av bandmedlemmene selv og deres venner, var også vanlig, særlig i begynnelsen.
Ettersom San Francisco hadde en særlig vibrerende og attraktiv motkulturell scene i siste halvdel av 1960-tallet, kom musikere fra endre steder dit. En del ble værende og ble en del av miljøet. Eksempler er blant annet Sir Douglas Quintet, og deres musikk fikk større preg av San Francisco-sounden, mens de fortsatt behold en del av deres opprinnelige Texas-karakter. Mother Earth, frontet av deres kvinnelige sanger Tracy Nelson, flyttet til San Francisco fra Nashville. The Electric Flag brakte med seg Chicago-blues til Bay Area ved gitaristen Mike Bloomfield. Steve Miller, som dannet Steve Miller Band, kom fra Wisconsin, via Chicago og New York City, mens bandmedlem Boz Scaggs kom opprinnelig fra Texas.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
