Initiativtakerne til The Doobie Brothers var Tom Johnston (gitar og vokal) og trommeslager John Hartman. De fikk med seg Patrick Simmons (gitar) og Dave Shogren (bassgitar) og bandet ble dannet. The Doobie Brothers debutalbum ble stort sett ignorert. Shogren forlot gruppen og ble erstattet av Tiran Porter mens bandet fikk en annen trommeslager, Michael Hossack.
De første albumene The Doobie Brothers laget på begynnelsen av 1970-tallet var preget av boogierock og countryrock. Senere i karrieren, mot slutten av samme tiår, ble bandets lydbilde mer rolig.
De to neste albumene, Toulouse Street og The Captain and Me slo langt bedre an. Sangene «Listen to the Music» (1972), «China Grove» og «Long Train Runnin» (begge 1973) ble hits i USA. The Doobie Brothers fikk sin første Billboard Hot 100 med «Black Water» (1975). Keith Knudsen hadde overtatt Hossacks plass i bandet.
Etter at Johnston måtte tilbringe litt tid på sykehus, ble Michael McDonald (vokal og keyboard) hentet inn som erstatning. Johnston forlot gruppen i 1977, og McDonalds (opprinnelig ment som en midlertidig erstatning) ble et fullverdig medlem. McDonald påvirket lydbildet, som var mer inspirert av jazz og soul, noe som er tydelig på det første albumet han var med på, Takin 'It to the Streets. McDonalds komposisjoner, tittelsporet og «It Keeps You Runnin'» ble populære.
I 1978 ble albumet Minute by Minute gitt ut, og The Doobie Brothers fikk sin andre topplassering på Billboard med «What a Fool Believes». Tittelsporet ble også en hit.
I 1981 fikk de en siste hit med «One Step Closer» før bandet oppløste seg i 1982 etter mange medlemsbytter.
I 1987 ble imidlertid det tidlige The Doobie Brothers gjenforent med Tom Johnston og Patrick Simmons ved roret. Siden har de spilt inn noe nytt materiale, men fremfor alt turnert. Michael McDonald har også av og til opptrådt på senere gjenforeninger. I 2020 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.[2][3][4][5][6][7]