amerikansk band From Wikipedia, the free encyclopedia
Jefferson Airplane var et amerikansk rockeband basert i San Francisco i California, som var en eksponent og pionerer for psykedelisk rock. De ble dannet i 1965 og definerte den såkalte San Francisco-sounden og var den første fra San Franciscos Bay Area som oppnådde internasjonal suksess. De var hovedattraksjoner ved tre av de mest berømte amerikanske rockefestivalene på 1960-tallet: Monterey (1967), Woodstock (1969) og Altamont (1969), og den første Isle of Wight-festivalen (1968) i England.[3] Deres gjennombruddsalbum i 1967, Surrealistic Pillow, er rangert blant de mest innflytelsesrike innspillinger for epoken «Summer of Love». To sanger fra dette albumet, «Somebody to Love» og «White Rabbit» er på listen til magasinet Rolling Stone over de 500 største sangene gjennom alle tider.
| Jefferson Airplane | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (1996)[1] Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2022)[2] | ||
| Opphav | San Francisco, USA (1965) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Rock, psykedelisk rock, psykedelisk folk, bluesrock, garage rock, progressiv rock, syrerock, hardrock | ||
| Aktive år | 1965– | ||
| Plateselskap | RCA Victor | ||
| Nettsted | https://jeffersonairplane.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Grace Slick (1966–1972), Marty Balin (1965–1971), Paul Kantner (1965–1972), Jorma Kaukonen (1965–1972), Jack Casady (1965–1972), Skip Spence (1965–1966), Spencer Dryden (1966–1970), Papa John Creach (1970–1972), John Barbata, Joey Covington (1970–1972), Bob Harvey, Signe Anderson (1965–1966) | |||
| Notable verk | |||
| White Rabbit, Surrealistic Pillow | |||
Den klassiske besetningen til Jefferson Airplane, fra oktober 1966 til februar 1970, var Marty Balin (vokal), Paul Kantner (gitar, vokal), Grace Slick (vokal), Jorma Kaukonen (førstegitar, vokal), Jack Casady (bass), og Spencer Dryden (trommer). Gruppa brøt opp i 1972 og delte seg i to band: Hot Tuna og Jefferson Starship. Jefferson Airplane ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1996 og ble gitt Grammys årspris for livslang prestasjon i 2016.
I 1962 spilte den tjue år gamle Marty Balin inn to singler for plateselskapet Challenge Records, men ingen av dem gjorde seg bemerket. Balin ble deretter medlem av en folkemusikkgruppe som kalte seg The Town Criers fra 1963 til 1964. Etter at The Beatles ledet den britiske bølgen i 1964 ble Balin inspirert av suksessen til The Byrds og Simon & Garfunkel til å blande folkemusikk med rock og dannet en gruppe i 1965 som fulgte denne oppskriften.[3] Sammen med en gruppe investorer kjøpte Balin en tidligere pizzasjappe på Fillmore Street i San Francisco,[4] som han deretter endret til en klubb for musikk, kalt for The Matrix, og begynte å lete etter medlemmer for et nytt band.[5]
Balin møtte folk- og visesangeren Paul Kantner i en annen klubb, Drinking Gourd. Kantner, som var vokst opp i San Francisaco, hadde begynt å opptre i visemiljøene i Bay Area tidlig på 1960-tallet, som med tilsvarende musikere som Jerry Garcia, David Crosby og Janis Joplin. Kantner har sitert folk- og visegrupper som The Kingston Trio og The Weavers som tidlige inspirasjonskilder. Han flyttet kortvarig til Los Angeles i 1964 for å arbeide i folkemusikkduo sammen med David Freiberg, et framtidig medlem av Jefferson Airplane (og som til sist ble medlem av Quicksilver Messenger Service).
Balin og Kantner rekrutterte deretter andre musikere for å danne et husband ved he Matrix. Etter å ha hørt den kvinnelige vokalisten Signe Toly Anderson ved Drinking Gourd, inviterte Balin henne til å bli gruppas andre førstesanger. Anderson sang med bandet for et år og deltok på deres første album før hun sluttet i oktober 1966 etter å ha født sitt første barn.
Kantner rekrutterte deretter en gammel kompis, bluesgitaristen Jorma Kaukonen av finsk avstamning. Han kom opprinnelig fra Washington, D.C. på østkysten, men flyttet til California tidlig på 1960-tallet og møtte Kantner mens han var ved Santa Clara-universitetet i 1962. Kaukonen ble invitert til en jam med det nye bandet og selv om han i begynnelsen var motvillig og tvilende til å bli medlem, ble han overbevist etter å ha spilt gitar som var koblet til forsinkelsesystem med båndopptaker, et lydsystem som ble benyttet av Ken Kesey for hans syrefester, eller «acid-test-parties» som Kesey kalte dem.[6] Det var Kaukonen som kom opp med gruppas navn, basert på navnet til bikkja til en kompis, men en annen forklaring kom i en pressemelding i 2007 hvor Kaukonen er sitert for å ha sagt: «Jeg hadde denne kompisen [Steve Talbot] i Berkeley som pleide å komme opp med morsomme navn på folk. Hans navn for meg var Blind Thomas Jefferson Airplane (basert på blues-pioneren Blind Lemon Jefferson). Da gutta lette etter bandnavn og ingen komme på noe, jeg husker at jeg sa, ’Vil du ha et tåpelig bandnavn? Jeg har et tåpelig bandnavn for dere!’»[7]
Trommeslager Jerry Peloquin og Bob Harvey på akustisk bass fullførte den opprinnelige sammensetningen. Gruppa hadde sin første offentlige framføring på åpningskvelden til The Matrix den 13. august 1965. Bandet ekspanderte fra sine folkemusikkrøtter, trakk inspirasjon fra The Beatles, The Byrds, og The Lovin' Spoonful, og utviklet gradvis en mer pop-orientert elektrisk sound.
Noen få uker etter at gruppa var dannet sluttet Jerry Peloquin, delvis for at han mislikte de andre bruk av lette narkotiske stoffer. Selv om han ikke var en trommeslager, ble sanger og gitarist Skip Spence (som senere dannet Moby Grape) invitert til å erstatte Peloquin. I oktober 1965, etter at de andre besluttet at Bob Harveys basspill ikke var godt nok, ble han erstattet av gitaristen og basspilleren Jack Casady, en gammel venn av Kaukonen fra Washington, D.C. Casady hadde sin første framføring sammen med gruppa ved en skolekonsert i Berkeley, California, to uker etter at han ankom San Francisco.
Gruppas musikalske framføring forbedret seg raskt og de fikk snart en betydelige tilhengerskare i og rundt San Francisco, støttet av omtaler fra musikkjournalisten Ralph J. Gleason, en jazzkritiker i San Francisco Chronicle som etter å ha sett dem på The Matrix på slutten av 1965, utropte dem til «et av de beste band noensinne». Gleasons støtte økte bandet rykte betydelig, og i løpet av tre måneder fikk deres manager Matthew Katz tilbud om plateinnspillinger, skjønt de hadde ennå ikke spilt utenfor området Bay Area.
To betydelige tidlige konserter med Jefferson Airplane ble holdt i slutten av 1965. Den første var den historiske dansen ved Longshoremen's Hall i San Francisco den 16. oktober 1965, den første av mange «happenings» i Bay Area hvor Gleason først gang så dem opptre. Ved denne konserten opptrådte også The Great Society, en lokal folkrock-gruppe, hvor Grace Slick var sangeren, og det var her Kantner møtte Slick for første gang.[9] Noen få uker senere, den 6. november, sto de øverst på konsertplakaten ved en veldedighetskonsert for San Francisco Mime Troupe, et politisk teater som holdt gratis forestillinger i området, og var det første av mange som ble organisert av den lokale arrangøren Bill Graham (som senere ble gruppas manager). I november 1965 signerte Jefferson Airplane en innspillingskontrakt med plateselskapet RCA Victor, som inkluderte et uvanlig forskudd på hele 25 000 dollar. Før dette hadde de spilt inn en demo for Columbia Records, «The Other Side Of This Life» med Bob Harvey på bass, men som umiddelbart ble avvist av plateselskapet. Den 10. desember 1965 spilte Airplane ved den første Bill Gramham-promoterte show ved historiske Fillmore Auditorium, sammen med Great Society og andre grupper. Airplane opptrådte også på tallrike Family Dog-show promotert av Chet Helms ved Avalon Ballroom.[9] Family Dog var en hippikommune som arrangerte mange konserter, dans, og andre happenings.[10]
Jefferson Airplanes første singel var Balins «It’s No Secret» (en sang han skrev med tanke på Otis Redding). B-siden var «Runnin' Round The World» og som førte til gruppas første sammenstøt med plateselskapet RCA Victor over tekstlinja «The nights I've spent with you have been fantastic trips». Etter at deres debutalbum ble fullført i mars 1966 sluttet Skip Spence i gruppa og ble til sist erstattet av Spencer Dryden som hadde sin første offentlige opptreden med Airplane ved Berkeley Folk Festival den 4. juli 1966. Dreyden hadde tidligere spilt med en gruppe fra Los Angeles kalt The Ashes, og som senere ble The Peanut Butter Conspiracy.
Deres første manager, Matthew Katz, ble sparket i august, noe som ble begynnelsen på en langvarig juridisk kamp som varte fram til 1987. Balins kompis og romkamerat Bill Thompson ble ansatt som roadmanager og midlertidig bandmanager. Det var Thompson, en tidligere ansatt i avisen Chronicle og fan av bandet, som hadde overbevist Ralph Gleason og John Wasserman om å komme for å se og høre bandet ved Longshoreman's Hall. Takket være Gleasons innflytelse kunne Thompson få bandet inn på Berkeley Folk Festival og Monterey Jazz Festival.
Gruppas debutalbum, Jefferson Airplane Takes Off, ble utgitt i september 1966. Det folkemusikkorienterte albumet hadde John D. Loudermilks «Tobacco Road» og Dino Valentes (egentlig Chet Powers) «Let's Get Together»,[9] foruten også de egneskrevne balladene «It's No Secret» og «Come Up the Years». Til tross for at gruppa ikke holdt konsert utenfor Bay Area eller opptrådt på TV, fikk albumet betydelig oppmerksomhet i USA og solgt godt nok til at det fikk en gullpris. RCA hadde innledningsvis trykket kun 15 000 kopier, men det solgt mer enn 10 000 i San Francisco, noe som fikk plateselskapet til å øke opplaget. I det nye opplaget slettet selskapet «Runnin' Round This World» ettersom ledelsen mislikte at ordet «trip» fantes i sangteksten. Av lignende grunner erstattet RCA Victor to sanger med andre versjoner: «Let Me In» med tekstlinjen «I gotta get in/you know where» til «you shut your door/now it ain't fair». I den samme sangen ble også tekstlinjen «Don't tell me you want money» til «Don't tell me it ain't funny». Sangen «Run Around» ble også redigert, tekstlinjen «flowers that sway as you lay under me» til «flowers that sway as you stay here by me». Den opprinnelige pressingen av albumet med «Runnin' Round This World» og de usensurerte sangene er siden blitt verdifulle samlerutgaver.
Signe Anderson fødte en datter i mai 1966, og i oktober annonserte hun at hun sluttet i bandet da hun ikke så for seg å ha et spedbarn med på turne. Hennes siste opptreden med bandet skjedde ved Fillmore den 15. oktober 1966.
Den påfølgende kvelden hadde Andersons erstatning Grace Slick hennes første framføring med Airplane. Slick var allerede velkjent for gruppa; hun hadde vært tilstede ved Airplanes første offentlige konsert ved The Matrix i 1965 og hennes tidligere gruppe, The Great Society, hadde ofte opptrådt på de samme konsertene.
Grace Slick ble avgjørende for Airplanes kommersielle gjennombrudd. Hun hadde en kraftfull og spenstig kontraalt som komplementerte Balins stemme og passet godt til gruppas elektriske og psykedeliske musikk, og som en tidligere modell økte hennes gode utseende og sceneframtoning gruppas tiltrekning på konsertene. «White Rabbit» var skrevet av Grace Slick mens hun fortsatt var med Great Society. Det første albumet som hun spilte inn sammen med Airplane var Surrealistic Pillow, og hun brakte med seg to sanger fra sin tidligere gruppe: hennes egen «White Rabbit» og «Somebody to Love», skrevet av hennes svoger Darby Slick. Begge sangene ble en del av gjennombruddet til Airplane og ble siden assosiert med Airplane.[11]
The Great Society hadde spilt inn en tidlig versjon av «Somebody to Love» (under tittelen «Someone to Love») som B-side til deres eneste singel, «Free Advice», produsert av Sylvester Stewart (som senere ble kjent som Sly Stone). Det er rapportert at det ble gjort mer enn 50 tagninger for å få en tilfredsstillende utførelse. The Great Society besluttet å bryte opp ved slutten av 1966 og spilte deres siste konsert den 11. september. Kort tid etter ble Slick invitert til å bli en del av Jefferson Airplane av Jack Casady. Hans dyktighet som musiker var en betydelig faktor for hennes beslutning. Hennes kontrakt med Great Society ble kjøpt ut for 750 dollar.[11]
I desember 1966 ble Jefferson Airplane omtalt i en artikkel i Newsweek angående den raskt blomstrende musikken i San Francisco, en av de første i en mengde lignende artikler og rapporter som igjen førte til en stor tilstrømning av ungdommer til byen som ville delta i dette livet, og som bidro til kommersialiseringen av hippikulturen.
_-_1968_print_ad.jpg)
I begynnelsen av 1967 overtok Bill Graham fra Bill Thompson som manager. I januar gjorde gruppen sitt første besøk til østkysten. Den 14. januar spilte de sammen med Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service ved «Human Be-In», den berømte happening over en hel dag i Golden Gate Park, en av hovedfaktorene som førte til «Summer of Love». I denne perioden fikk bandet også sin første internasjonale anerkjennelse ved den britiske sangeren Donovan som overvar dem i løpet hans tur til vestkysten tidlig i 1966, og omtalte Airplane i sin sang «The Fat Angel», som senere havnet på Donovans album Sunshine Superman.[12] Airplane spilte den samme sangen for deres konsertalbum Bless Its Pointed Little Head (1969).[13]
Gruppas andre album, Surrealistic Pillow, ble innspilt i Los Angeles med produsent Rick Jarrard i løpet av kun tretten dager til en kostnad av 8 000 dollar. Den sjøsatte Airplanes internasjonale berømmelse. Den ble utgitt i februar 1967, havnet på albumlisten til Billboard 200 den 25. mars og forble på listen i over et år, og med høyeste plassering på tredjeplass. Den solgte over en millioner kopier, og fikk en gullplate.[14] Tittelen på albumet ble foreslått av Jerry Garcia, som fungerte som en «skyggeprodusent» på albumet. Han nevnte at plata som en helhet hørtes mer «som surrealistisk som en pute er myk.» Selv RCA Victor ikke ville anerkjenne Garcias betydelige bidrag på frambringelsen av albumet, er han listet på albumet som «åndelig rådgiver».
I tillegg til gruppas to mest kjente sanger, «White Rabbit» og «Somebody to Love», hadde albumet også sangene «My Best Friend» av tidligere trommeslager Skip Spence, Balins to drivende bluesrock «Plastic Fantastic Lover» og «3/5 of a Mile in 10 Seconds», foruten den atmosfæriske balladen «Today» skrevet av Balin og Kantner. En påminnelse av deres tidligere inkarnasjon som folkemusikkgruppe var Kaukonens solo, balladen «Embryonic Journey», hans første komposisjon og med kun en akustisk gitar som komp. Den var en referanse til akustiske gitarmestre som John Fahey, og bidro til å etablere en populær sjanger belyst av den akustiske gitaristen Leo Kottke.
Den første singelen fra album, Spences «My Best Friend», mislyktes å komme seg på hitlistene, men de neste to gjorde gruppa mer kjent. Både «White Rabbit» og «Somebody to Love» ble betydelige amerikanske hits og havnet på henholdsvis åttende og femteplass på Billboards singelliste. Ved slutten av 1967 var Jefferson Airplane både nasjonale og internasjonale stjerner. Grace Slick biograf Barbara Rowes karakteriserte albumet som «en uavhengighetserklæring fra etablissementet...» Hun mente at Airplane framsto som romantikken for den elektroniske tidsalder, og i motsetningen til meget homogeniserte harmoniene til The Beach Boys, forsøkte Airplane aldri å strebe etter syntese for dets avvikende følsomhet. Hver sang beholdt de individuelle musikernes særtrekk, og skapte en uvanlig bredde og en original samspill innenfor hver struktur.[15]
Denne fasen av Airplanes karriere pekte mot deres berømte opptreden ved Monterey-festivalen i juni 1967. Monterey var en utstilling for ledende band fra flere betydelige musikksentre som New York, San Francisco, og Los Angeles, og Storbritannia, og den påfølgende TV- og dokumentarfilm ga oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt til grupper som tidligere hadde hatt kun regional berømmelse. To sanger fra Airplanes opptreden ble inkludert på D.A. Pennebakers dokumentarfilm fra hendelsen. Airplane dro også fordel fra å opptre på nasjonale TV-show som The Tonight Show Starring Johnny Carson på NBC og The Ed Sullivan Show på CBS. Airplanes berømte opptreden på The Smothers Brothers Comedy Hour hvor de framførte «White Rabbit» og «Somebody to Love» ble tatt opp på videotape i farger og økte utviklingen av videoteknikken. Det ble jevnlig sendt på nytt og er kjent for dets innovative bruk av bluesceen for å etterligne Airplanes psykedeliske lysshow.[16]
Etter Surrealistic Pillow gikk gruppas musikk gjennom en betydelig endring. En viktig faktor til gruppens nye retning var populariteten og suksessen til Jimi Hendrix og den britiske supergruppen Cream som fikk Jefferson Airplane og mange andre grupper til å tilpasse seg en tyngre lyd og legge større vekt på improvisasjon. Bandets tredje album, After Bathing at Baxter's, ble utgitt den 27. november 1967, og til sist toppet listene på syttende plass. Dets berømte omslag, tegnet av kunstneren og karikaturtegneren Ron Cobb, viste en Heath Robinson-lignende flymaskin (konstruert rundt en idealisert versjon av et typisk hus fra distriktet Haight-Ashbury i San Fransciso) som svevde over kaoset til den kommersielle amerikanske kulturen.[17]
Albumet ble innspilt over en periode på mer enn fire måneder, og med få bidrag fra den nominelle produsenten Al Schmitt. Det demonstrerte gruppas voksende engasjement med psykedelisk rock. Hvor de tidligere albumene hadde bestått av sanger i standard lengde, ble dette albumet dominert av lange suiter i flere deler, og «A Small Package of Value Will Come To You Shortly» var et verk i stil av konkret musikk og en montasje med lydeffekter inspirert av Frank Zappas samtidsverker.
Albumet markerte også tendensen til at Kantner og Slick sto fram som bandets fremste komponister og låtskrivere, og den samtidige nedgangen til innflytelsen til Marty Balin, en av grunnleggerne av bandet. De andre medlemmene av Airplane gikk med i retningen av musikkstil som var hardere i kantene og åpent kritiserte Balin for hans balladeorienterte sanger. Balin ble også rapportert for å bli økende desillusjonert med «stjernetrippene» og de oppblåste egoene til de andre medlemmene grunnet bandets kommersielle suksess.[18]
After Bathing at Baxter's markerte også slutten på Airplanes kortvarige suksess på singellistene. I kontrast til «White Rabbit» og «Somebody To Love», nådde «The Ballad of You and Me and Pooneil» kun opp til plass 43 på singellisten, og «Watch Her Ride» stoppet på plass 61. Ingen av bandets påfølgende singler nådde Billboard Top 40 og flere kom ikke på listene i det hele tatt. Radiostasjonen AM Top 40 ble oppmerksom på en gruppe som hadde fått en hit med en sang som inneholdt dårlig maskerte referanser til narkotika og deres singler ble ofte vurdert som altfor kontroversielle, og Jefferson Airplane fikk aldri igjen den omfattende radiospillingen som fungerte som springbrett til singellistene.[19]
I februar 1968 ble manager Bill Graham sparket etter at Grace Slick ga følgende ultimatum, «enten går han eller jeg».[20] Bill Thompson overtok som fast manager og satte seg i fore med å konsolidere bandets finansielle sikkerhet, etablerte firmaet Icebag Corp. for å håndtere bandets opphavsrettigheter og kjøpte et herskapshus på tjue rom i 2400 Fulton Street rett ved Golden Gate Park i nærheten av Haight-Ashbury, og som ble Airplanes kontor og felles bolig. Bill Laudner ble ansatt som roadmanager.
På midten av 1968 ble bandet fotografert for en artikkel i magasinet Life om den nye rocken, og de ble avbildet på omslaget for utgaven den 28. juni 1968. De hadde sin første store turne til Europa i tidsrommet august-september 1968, og spilte sammen med The Doors i Nederland, England, Tyskland og Sverige.[21][22] I en beryktet hendelse ved en konsert i Amsterdam dukket Jim Morrison opp på scenen mens Airplane spilte. Han var tungt ruset av diverse medikamenter som fansen hadde gitt ham og begynte å danse rundt «som en vindmølle», i henhold til Grace Slick,[23][24] Mens Airplane spilte raskere og raskere, svirret Morrison rundt villere og villere inntil han kollapset på scene foran føttene til Marty Balin. Han kunne ikke spille sammen med The Doors og ble lagt inn på sykehus mens tangentspilleren Ray Manzarek ble tvunget til synge alle vokalene.[25] Det ble hevdet at i løpet av den samme turnet hadde Slick og Morrison et kortvarig seksuelt forhold, beskrevet i hennes selvbiografi fra 1999, Somebody to Love?[26]
Jefferson Airplanes fjerde album, Crown of Creation, ble utgitt i september 1968. Den ble en kommersielle suksess og havnet på sjette plass på albumlistene. Grace Slicks sang «Lather» som åpnet albumet ble hevdet å handle om en affære hun hadde med trommeslager Spencer Dryden, men ertet ham også for at han var den første i bandet som fylte 30 år.[27][28] «Triad» var skrevet av David Crosby[9] som hadde blitt avvist av The Byrds grunnet dens kontroversielle tekst som handlet om en trekant (a ménage à trois). Slicks smertefulle, seksuelle og sosiale kommentar i «Greasy Heart» ble utgitt som en singel i mars 1968. Noen få sanger som ble innspilt ble utelatt fra den endelige albumutgivelsen, men ble senere inkludert som bonusspor på CD-utgivelsen. Slick hadde ønsket at Frank Zappa produserte albumet, men han var for opptatt med egne ting. Likevel var det diskusjoner som ente opp med et samarbeid om en komposisjon, «Would You Like A Snack?» som siden havnet som bonusspor.[29][30]
Airplanes opptreden på The Smothers Brothers Comedy Hour om høsten det samme året førte til en mindre kontrovers da Grace Slick opptrådte med ansiktet svertet svart og løftet armen i en knyttneven lik den revolusjonære hilsen til Black Panther etter å ha sunget «Crown of Creation». Hun hevdet senere at hun bare ville bruke sminken hun så i omkledningsrommet.
I november 1968 spilte bandet «House at Pooneil Corners» på et hustak i New York City. Det ble filmet for D.A. Pennebakers film 1 PM. Konserten ble stoppet av politiet akkurat det skjedde med The Beatles berømte hustakkonsert i London to måneder senere som vist i dokumentarfilmen Let It Be.
I februar 1969 utga Airplane konsertalbumet Bless Its Pointed Little Head som hadde opptak fra framføringer ved Fillmore West i tiden 24.–26. oktober og ved Fillmore East 28.–30. november. Det ble gruppas gjerde album på Top 20 hvor det nådde syttende plass.
I april 1969 begynte innspillingen for deres neste album, Volunteers, som benyttet utstyr for flersporsinnspilling med 16 spor i Wally Heider Studio i San Francisco. Dette viste seg å være det siste albumet med Airplanes klassiske besetning. Utgivelsen av albumet ble forsinket da bandet havnet i konflikt med plateselskapet over innholdet i sanger som «We Can Be Together» og den planlagte tittelen på albumet, «Volunteers of Amerika». Tittelen var en svak endring fra navnet på en trosbasert veldedighetsorganisasjon ved navn Volunteers of America (VOA). Dette navnet hadde på denne tiden blitt et ironisk uttrykk for misnøye med USA, men etter at organisasjonen protesterte ble tittelen forkortet til kun Volunteers.[31]
Noen få dager etter at Airpalne og andre band hadde holdt en gratiskonsert i New Yorks Central Park i august 1969, framførte de hva Grace Slick karakteriserte som «manisk morgenmusikk» ved Woodstock-festivalen og hvor gruppen spilte sammen med den britiske studiomusikeren Nicky Hopkins på piano. Da de ble intervjuet om Woodstock av Jeff Tamarkin i 1992, kunne Paul Kantner fortsatte minnes det med glede, men Grace Slick og Spencer Dryden hadde mindre rosemalte minner.[32]
Umiddelbart etter deres framføring ved Woodstock hadde de en opptreden på The Dick Cavett Show hvor de spilte noen sanger. Andre gjester ved samme anledning var David Crosby, Stephen Stills, og Joni Mitchell.[33] Det nye albumet ble endelig utgitt i USA i november 1969 med tittelen forkortet til Volunteers. Albumet gikk inn på Top 20 og nådde trettende plass og mottok RIAAs gullsertifisering tidlig i 1970. Albumet var deres mest politiske utgivelse og viste bandets vokale opposisjon til Vietnamkrigen og dokumenterte deres reaksjon på den endrete politiske atmosfæren i USA. De mest kjente sangene fra albumet var «Volunteers», «We Can Be Together», «Good Shepherd», og den post-apokalyptiske «Wooden Ships», en sang som Paul Kantner skrev sammen med David Crosby og Stephen Stills. Crosby, Stills & Nash spilte også i denne sangen for deres debutalbum.
Plateselskapet kom med heftige innvendinger mot frasen «up against the wall, motherfucker» i sangteksten til Kantners «We Can Be Together», hvilket var en velkjent frase som politiet brukte mot de som ble stoppet på gaten og undersøkt. En anarkistgruppe i New York i samme tidsrom kalte seg for Up Against the Wall Motherfuckers i samme ironiske kontekst.[34] Airplane klarte likevel å forhindre at plateselskapet sensurerte albumet ved å peke på at RCA allerede hadde tillatt det fornærmelige ordet å bli inkludert på albumutgivelsen av rockmusikalen Hair. I tillegg hadde sangen også tekstlinjen «in order to survive, we steal, cheat, lie, forge, fuck, hide, and deal», som også ble beholdt på albumet (og som de sang på fjernsynet under deres opptreden hos Dick Cavett). Dog ble singelversjonen av «We Can Be Together» endret, «motherfucker» ble endret til uttrykket «Ma», og «fuck» ble endret til «fred». Disse redigeringene ble reflektert i den trykte teksten som var en del av albumet.
I desember spilte Airplane på Altamont-festivalen ved Altamont Speedway i California. De ble således det eneste bandet som hadde opptreden på alle de tre ikoniske rockefestivalene på 1960-tallet: Altamont, Monterey og Woodstock. The Rolling Stones sto øverst på plakaten og i motsetningen til de andre to festivalene som var preget av fred og kjærlighet, var Altamont preget av vold. Marty Balin ble slått ut under knuffing fra aggressive folk fra Hells Angels som var blitt leid inn som sikkerhetsvakter.[35] Festivalen ble beryktet for «Gimme Shelter-hendelsen»: den afroamerikanske tenåringen Meredith Hunter ble stukket ned av vaktene fra Hells Angels rett foran scenen etter at han hadde trukket en revolver mens The Stones spilte. Denne hendelsen ble midtpunktet i dokumentarfilmen Gimme Shelter.[36]
Spencer Dryden ble sparket fra bandet i februar 1970 ved enstemmig beslutning fra de andre medlemmene.[37] Dryden følte seg utbrent av de fire årene med «acid merry-go-round» og var dypt desillusjonert av hendelsene ved Altamont, som han senere minnet som «det så ikke ut som en gjeng lykkelige hippier i strømmende farger. Det så mer ut som mørkerød-farget Hieronymus Bosch.» Han tak en pause og før han vendte tilbake til musikken året etter som Mickey Harts erstatning i bandet New Riders of the Purple Sage. Dryden ble erstattet av Joey Covington, en musiker fra Los Angeles som hadde spilt med Hot Tuna hele 1969 og hadde allerede spilte enkelte konserter med Airplane som turnerende andre trommerslager. Senere det samme året utvidet bandet med enda en ny musiker, en veteran som jazzfiolinst, Papa John Creach, en venn av Covington som offisielt ble et medlem i oktober 1970.
Jefferson Airplane turnerte hele 1970, men gruppas eneste nye innspilling dette året var singelen «Mexico» med «Have You Seen the Saucers?» som B-side. Det var skrevet og sunget av Slick og var et angrep på president Richard Nixons Operation Intercept («Operasjon avskjæring») som hadde blitt implementert for å begrense strømmen av marihuana inn i USA. Det resulterte i en nesten total stenging av grenseoverganger mellom Mexico og USA mens biler og personer ble undersøkt for smugling av narkotika.[38] B-siden, «Have You Seen the Saucers?», markerte begynnelsen på et science-fiction-tema som Kantner utforsket i Blows Against the Empire, hans første soloalbum, utgitt i 1970, og senere på mange av hans sanger på 1970- og 1980-tallet. Jefferson Airplane avsluttet 1970 med deres tradisjonelle thanksgiving med en konsert på Fillmore East og utgivelsen av deres første samlealbum med den ironiske tittelen The Worst of Jefferson Airplane. Det fortsatte deres ubrutte løp med suksess på albumlistene, og nådde tolvteplass på Billboards albumliste.[39]
1971 var et år med betydelig endringer for Jefferson Airplane. Grace Slick og Paul Kantner hadde begynt et forhold i løpet av 1970 og den 25. januar 1971 ble deres datter China Wing Kantner født. Wing var Slicks pikenavn.[40][41] Slicks skilsmisse fra sin første ektemann ble fullført rett før dette, men hun og Kantner ble enige om ikke å gifte seg.
I mars 1971 forlot Marty Balin offisielt bandet etter at han i økende grad var blitt fremmedgjort fra de andre som følge av turneen høsten 1970. Selv om han deltok på bandets konserter etter at Airplanes kreative retning hadde endret seg fra de melankolske kjærlighetssangene som han hadde spesialisert seg på, hadde et økende drikkeproblem, som sammenfalt med at bandet hadde polarisert seg i to fraksjoner, Kantner og Slick på den ene siden, og Kaukonen og Casady, etterlatt ham uten innflytelse i utkanten av bandet. Som følge av det traumatiske dødsfallet til hans venn Janis Joplin, besluttet han å forsøke en sunnere livsstil; Balins studier av yoga og unnlot å bruke alkohol og narkotiske rusmidler førte til at avstanden mellom ham og resten av bandet økte; deres bruk av rusmidler endret seg ikke. Dette kompliserte innspillingen av deres forsinkede oppfølgerplate til Volunteers. balin hadde skrevet flere nye sanger, inkludert «Emergency» og den lange R&B-lignende «You Wear Your Dresses Too Short», skjønt ingen av hans komposisjoner havnet på plata, men begge disse sangene dukket senere opp på arkivutgaver.
Den 31. mai 1971 ble Grace Slick skadet i en nær fatal bilulykke da hun raste inn i en mur ved en tunnel i nærheten av Golden Gate Bridge i San Francisco. De hadde drevet på med innspillingen av nytt materiale i lengre tid. Begge ville kjøre av seg trykket etter en lang dag i studioet Ulykken skjedde da hun kjørte om kapp med Jorma Kaukonen. Begge hadde hastigheter på over 160 km/t. Kaukonen hevdet senere at han «reddet livet hennes» ved å dra henne ut av vraket.[42] Hennes rekonvalesens tok en del tid og innspillingen av neste album ble utsatt. Hun havnet på sykehus med mindre skader, hva Rolling Stone oppsummerte som «tre hjernerystelser og skader på høyre side av munnen», men hun slet også med hukommelsestap i tiden etter.[43] Hun skrev en komisk sang om denne hendelsen som havnet på Bark: «Never Argue With A German If You're Tired», og hvor sangteksten er noe forvirrende tysk.[44]
Jefferson Airplanes neste album, Bark, ble utgitt i september 1971. Omslaget viste en død fisk i innpakningspapir typisk for matkjeden A&P. Det var både det siste albumet som var eid av RCA under bandet eksisterende kontrakt og det første albumet på bandets egen platemerke Grunt Records. Manager Bill Thompson hadde greid å få en avtale med RCA til at Jefferson Airplane kunne drive Grunt Records som det passet dem, men fortsatt benytte seg av distribusjonsnettverket til RCA.
Singelen «Pretty As You Feel», utdrag fra en lengre jam med medlemmene av Santana og med sang av Joey Covington, som sto som hovedkomponist, var den siste singel fra Jefferson Airplane som gikk inn på singellistene, og nådde plass 60 hos Billboard og plass 35 hos Cashbox. Selv om bandet unngikk turnering til fordel for kun håndfull konserter, steg albumet til ellevte plass på Billboards albumliste, noe som var bedre både Volunteers og Blows Against the Empire.
Som følge av at Balin hadde sluttet, dannet det seg to fraksjoner: den fremste kreative og personlige skillet mellom bandmedlemmene sto mellom Slick og Kantner på den ene siden og Kaukonen og Casady på den andre. Jorma Kaukonens sang «Third Week In The Chelsea» på Bark, handlet i stor grad om hans tanker han hadde om å forlate bandet. Disse problemene ble forverret ved økt bruk av narkotiske stoffer, samt problemet med Slicks åpenbare alkoholisme.
Bandet holdt sammen lenge nok til at de klarte å spille inn ytterligere et album, Long John Silver. Innspillingen begynte i april 1972 og det ble utgitt i juli samme år. Ved denne tiden var de ulike medlemmene opptatt med deres forskjellige soloprosjekter. Eksempelvis hadde Hot Tuna utgitt deres andre (elektroniske) album i løpet av 1971, First Pull Up, Then Pull Down, som var enda mer vellykket enn dens forgjenger. Joey Covington var involvert i produksjon av soloalbumet til Peter Kaukonen, titulert Black Kangaroo. Han forlot bandet kort tid etter at sesjonen med Long John Silver begynte, og ble erstattet av John Barbata (tidligere The Turtles og CSNY]). Han spilte på resten av albumet. Albumet er bemerkelsesverdig for blant annet sitt omslag som kunne foldes ut til en sigarkasse, som det indre fotoet avbildet som oppbevarte sigarer (som igjen kan ha vært fylt med marihuana). Albumet oppnådde tjuende plass på albumlistene.
Med tillegget av Kantners gamle venn David Freiberg på vokal, begynte Jefferson Airplane å turnere for promotere Long John Silver i løpet av sommeren 1972, deres første konserter på over et år. Turneen omfattet en stor gratiskonsert i Central Park som trakk mer enn 50 000 tilskuere. De vendte tilbake til vestkysten i september, spilte konserter i San Diego, Hollywood, og Albuquerque. Turneen kulminerte med to show ved Winterland Ballroom i San Francisco 21.-22. september som begge ble spilt inn. Ved slutten av den andre konserten fikk de selskap på scenen av Marty Balin, som sang førstestemmen på «Volunteers» og finalesangen «You Wear Your Dresses Too Short».
Selv om det aldri ble gitt noen offisiell annonsering ble konsertene ved Winterland de siste til Jefferson Airplane,[45] før deres gjenforening i 1989. Jefferson Airplanes andre konsertalbum, Thirty Seconds Over Winterland, ble utgitt i april 1973. Senere dette året besluttet Kaukonen og Casady gjøre Hot Tuna til deres fremste aktivitet, sammen med førstegitarist Craig Chaquico og bassist Peter Kaukonen (som snart ble erstattet av Pete Sears). De gjenværende medlemmene av Jefferson Airplane reformerte seg selv som Jefferson Starship tidlig i 1974.
I 1989, rundt 17 år etter oppløsningen, ble den klassiske besetningen av Jefferson Airplane gjenforent (med unntak av trommeslageren Spencer Dryden) for en turne og et album. Det selvtitulerte albumet ble utgitt av plateselskapet Epic Records[46] og fikk moderat salg, men den påfølgende turnen ble betraktet som en suksess.
I 1996 ble Jefferson Airplane innsatt i Rock and Roll Hall of Fame og hvor Balin, Casady, Dryden, Kantner og Kaukonen var tilstede og opptrådte. Grace Slick var fraværende da hun av medisinske grunner ikke kunne reise.[47][48]
I 1998 ble det produsert og sendt på fjernsyn en meget populær episode av VH1s dokumentarserie Behind The Music om Jefferson Airplane. Det var regissert av Bob Sarles. Bandmedlemmene Grace Slick, Marty Balin, Paul Kantner, Jorma Kaukonen, Jack Casady og Spencer Dryden ble alle intervjuet for episoden, sammen med David Crosby, Bill Thompson (Airplanes manager gjennom mange år), og China Kantner, datter av Paul Kantner og Grace Slick.[49]
I 2004 ble filmen Fly Jefferson Airplane, regissert av Bob Sarles, utgitt på DVD.[50] Den dekker årene 1965–1972, og hadde også til da nye intervjuer med band-medlemmene og tretten fullstendige sanger.
Jorma Kaukonen og Jack Casady opptrådte med et sett sanger ved Lockn'-festivalen i Oak Ridge Farm in Arrington, Virginia, for å markere Jefferson Airplanes femtiårsjubileum. De fikk følge på scenen av G. E. Smith, Rachael Price, Larry Campbell og Teresa Williams.[51] I 2016 ble Jefferson Airplane gitt Grammys pris for livslang prestasjon.[52]
Spencer Dryden døde av tarmkreft den 11. januar 2005.[53] Både Signe Anderson og Paul Kantner døde på samme dag, den 28. januar 2016.[54]
I løpet av 1969 satte Jack Casady og Jorma Kaukonen i gang deres sideprosjekt, en tilbakevending til deres bluesrøtter. Dette prosjektet ble hetende Hot Tuna. Det begynte som en duo hvor de to hadde kort framføring før selve Jefferson Airplane-konserten, men over de påfølgende månedene satt andre medlemmer av Airplane, hovedsakelig Marty Balin, og andre musikere, inkludert den framtidige Airplane-trommeslageren Joey Covington, med på Hot Tuna-framføringene.
I slutten av 1969 spilte Casady og Kaukonen inn et fullstendig akustisk bluesalbum, som ble utgitt våren 1970. Dette albumet ble bemerkelsesverdig populært og nådde trettiende plass på albumlistene. Over de neste to årene begynte Hot Tuna å oppta mer og mer av Casadys og Kaukonens tid, noe som bidro til det voksende skillet innad av Jefferson Airplane som fikk sin avslutning i 1972.
Hot Tuna-prosjektet førte også til utvidelsen av et nytt medlem av Jefferson Airplane. Covington hadde møtt jazz-blues-fiolinisten Papa John Creach i Los Angeles på midten av 1960-tallet; han inviterte Creach til å sitte sammen med Airplane for en konsert ved Winterland i San Francisco den 5. oktober 1970. Som et resultat av dette ble Creach umiddelbart invitert til å delta på Hot Tuna-sesjonene og bli et fast medlem av Airplane i tiden for deres turne om høsten. Winterland-konserten markerte også et vendepunkt av et annet slag for Airplane — det ble også en minnekonsert for deres gamle venn Janis Joplin som hadde dødd i Los Angeles av overdose heroin dagen før. På grunn av dette dødsfallet nektet hennes nære venn Marty Balin å opptre med bandet denne kvelden.
I løpet av denne perioden hadde Paul Kantner arbeidet med sitt første soloalbum, et prosjekt med et science-fiction, innspilt med medlemmer av Airplane og med andre venner. Det ble utgitt i oktober 1970 under tittelen Blows Against the Empire, og kreditert «Paul Kantner/Jefferson Starship». Det ble en prototype for det kommende bandet av samme navn, inkludert David Crosby og Graham Nash, Jerry Garcia, Bill Kreutzmann, og Mickey Hart fra Grateful Dead, Harvey Brooks, den framtidige Jefferson Airplane-vokalisten David Freiberg; foruten også Slick, Covington og Casady. Blows Against the Empire var det første rockalbum som ble nominert for Hugo-prisen, en pris for kulturelle bidrag (hovedsakelig litterære) innen science-fiction. Med støtte fra Garcia og Freiberg, spilte Kantner og Slick inn ytterligere soloalbum tidlig på 1970-tallet.
I 1974 opprettet Paul Kantner og Grace Slick formelt Jefferson Starship med albumet Dragon Fly. Marty Balin skrev og sang på en sang, «Caroline», og hadde offisielt blitt medlem av gruppa med oppfølger albumet i 1975, Red Octopus. Bortsett fra disse hovedfigurene besto bandet også av sene medlemmer av Airplane: David Freiberg (tangentinstrumenter, bass), John Barbata (trommer) og Papa John Creach (elektrisk fiolin), sammen med Craig Chaquico (førstegitar) og Pete Sears (bass, tangentinstrumenter). Etter en bitter krangel som resulterte i at Jefferson Starship brøt opp i 1984, forente Kantner seg med Balin og Jack Casady i 1985 for å danne KBC Band. De utga sitt eneste album i 1987, titulert KBC Band, på Arista Records. Den 4. mars 1988 under en konsert med Hot Tuna i San Francisco kom Paul Kantner og Papa John Creach inn på scenen og deltok. Også Grace Slick hadde en mindre tilstedeværelse.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
