Puddefjorden
fjord i Bergen, Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Puddefjorden er en 3 500 meter lang avstikker av Byfjorden i Bergen. Puddefjorden starter ved Nordnespynten og går i dag inn til Store Lungegårdsvann, men slik har det ikke alltid vært.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Puddefjorden | |||
|---|---|---|---|
 Utsikt over Bergen og Byfjorden fra Fløyen. Innløpet til Puddefjorden ligger om lag midt i bildet. | |||
| Land |  Norge | ||
 Puddefjorden 60°23′31″N 5°18′01″Ø | |||
Den opprinnelige Puddefjorden var både lenger og bredere enn i dag, men etter omfattende industrialisering av områdene på slutten av 1800-tallet, ble Puddefjordens utseende kraftig forandret. Puddefjorden ligger ved noen av bergenområdets viktigste industribydeler, og har spilt en enormt viktig rolle for byens utvikling, med bydeler som Møhlenpris, Årstad, Damsgård, Laksevåg, Solheimsviken og Nøstet. Før denne utbyggingen gikk Puddefjorden rundt byen, og endte opp kun et stenkast fra Vågen. Etter den endelige gjenfyllingen av sundet mellom Lille Lungegårdsvann og Store Lungegårdsvann i 1926, stopper nå Puddefjorden ved Store Lungegårdsvann.
Kongene holdt til på Alrekstad (dvs. Årstad), og gravhaugen i strandkanten av Store Lungegårdsvann[1] viser at Bergens eldste historie er knyttet til bunnen av Puddefjorden, også fra tiden før rikssamlingen. Her ligger fortsatt byens eldste veiløp, Årstadgeilen, fra kongsgården og ned til Bodafjordr, Puddefjorden.[2] Men kongene anla Bergenhus ved Vågen; Puddefjordens innerste deler kan bli islagt vinterstid, og det ligger en god del skjær og holmer der som gjorde Vågen til en tryggere innseilingsled.
Et annet betydelig problem var den sterke tidevannsstrømmen Nygårdsstrømmen, som først bedret seg etter utdypningen av leden mellom Store Lungegårdsvann og Puddefjorden.[3] Det smale sundet var dermed lite egnet, både for seilas og for fundamentering av en bro. Opprinnelig var det fire adskilte løp i strømmen, der det nordlige løpet var en renne mellom Nygårdstangen og en stor holme som ble kalt Nygårdsholmen og var eid av Marinedepartementet. Dette løpet ble ofte tørrlagt ved lavvann. Men de tre andre løpene var farbare, selv om det lå noen store klebersteinsblokker på bunnen å vokte seg for. Disse skulle stamme fra et fartøy som forliste der i storm og tilhørte høvedsmannen på Bergenhus, Eske Bille, som i årene rundt reformasjonen lot rive flere kirkebygg i Bergen og fikk steinen fraktet til sine byggearbeider i Danmark. Klebersteinsblokkene kan stamme fra nedrevne kirker på Holmen, fra Nonneseters Mariakirke eller fra Helligkors-kirken på Årstadvollen.[4]
Bergen havnevesen ønsket å utvide og fordype strømløpet i forbindelse med oppførelsen av den 118 meter lange Nygårdskaien[5] (nå Vestre Strømkai) i 1895, tenkt som avlastningshavn for Vågen i tilknytning til Bergensbanen. Dette ville bety økt skipstrafikk i Puddefjorden, og i desember 1894 kjøpte Christian Michelsen Strømmøllens eiendom for kr 27.000 og tilbød Bergen kommune overtakelse for samme prisen. Formannskapet slo til, og 23. januar 1895 ble området kommunal eiendom.[6]
Men isen stoppet et invasjonsforsøk fra Christoffer Trondsen i 1536, da Puddefjorden opprinnelig gikk helt inn til det nåværende Lille Lungegårdsvann.
Frem til rundt 1850 ble ikke Puddefjorden regnet som en del av Bergen, men ett av de omliggende områdene. Puddefjordens nordøstlige side tilhørte derimot byen, og her dukket det opp spredd bebyggelse på slutten av 1600-tallet, senere kjent som bydelene Nøstet og Møhlenpris. Men glansperioden til Puddefjorden og omliggende områder kom først med industrialiseringen.
Navnet
Navnet Puddefjorden er første gang nevnt i Bergens rimkrønike i 1560, der det fortelles om Sigurd Slembe at han ble tatt med «mit paa Pudefiordt» - «midt ut på Puddefjorden». Edvard Edvardsen bruker stavemåten «Pudefiord(en)», og forklarer at den strekker seg bak «Syndenæs» (Sydnes) inn den store strømmen og Store Lungegårdsvann, og inn mot «Marken oc Porten». Mens Ludvig Holberg skrev «Puddefjord», skrev Lyder Sagen «Pudefjord», og tolket det som en forvanskning av Budafjordr, «Bodefjord», med henvisning til sjøboder og pakkhus langs breddene. Nicolay Nicolaysen opplyste at navnet viste til den smale fjorden «mellom Laksevåg og Nordnes inn mot Solheimsviken». Et annet forslag var at navnet kunne skrive seg fra plattysk Bodden eller Bode om de lukkede hopene som dannet seg langs den nordtyske kysten når en vik eller bukt lukket seg til mot havet.[7]
En tysk opprinnelse til navnet er likevel avvist, ettersom hanseatene ikke etablerte seg langs strendene her. Stavemåten «Pudefjorden» kan tyde på at første ledd kom av norrønt bodi («skjær»), og at fjorden opprinnelig ble kalt «Bodafjord» etter skjærene Marineholmen (Koholmen) og Dokkeskjæret. Imidlertid er et eldre navn på fjorden «Skinnhosen», av norrønt hosa («åpent fjordstykke»).[8] Det finnes første gang i skriftlige kilder der Edvardsen beskriver Christian Vs besøk i Bergen, da unge bergensskippere iført hvite ullskjorter rodde kongen over Vågen forbi Nordnes «oc Skind-Haasen oc Huarfuen (Kvarven) to Miiler af Byen». Om 3. desember 1678 skrev han at frosten den gang var så ille at Vågen var tilfrosset, i likhet med «Skindhaassen oc Pudefiorden rundenomkring Grafdall». Nicolaysen var uenig i Edvardsens beskrivelse og skrev at bare vannet midt mellom Kvarven og Nordnes, og utenfor Gravdal og Damsgård, «kalles Skinnhaasen». Claus Fasting skrev i 1722 at mellom Askøy og byen lå Byfjorden, og at denne vanligvis «kalles Skinnhaasen; dens lengde fra Kvarvnesset til Nordnes er omtrent en halv mil». Men alle nevner de farlige kastevindene; Edvardsen og Fasting ved nord- og nordvestvind, Nicolaysen derimot ved sør- eller sørvestvind. Lyder Sagen skrev Skinhaasen og tolket «skin» som «blåst». Fjordstykket utenfor Gravdal var også kjent som Skidnhoså.[9] Stavemåten Skinrosa (rosa eller «vindrosse» viser til kraftig kastevind[10]) er også kjent. Mattias Tveitane mente derimot at første leddet i Skinhosa viste til Skinafjell mellom Lyderhorn og Ørnafjell, «det skjenende fjellet», «Skeivfjellet», som da skulle vise til vindkastene som skjente bortover havflaten.[11]
Det var først så sent som i siste fjerdedel av 1800-tallet at områdene rundt Puddefjorden ble skikkelig utbygd, og det dukket da opp flere kjente bryggenavn, hvor industri og sjøtransport blomstret. Noen av disse bryggene var:
- Sukkerhusbryggen – Ukjent byggeår, men overtatt av Bergen havnevesen i 1864. Et tilfredsstillende kaianlegg kom i 1890
- Søndre Nøstekai – 1880-årene
- Møhlenpriskaien – 1898–1903
- Dokkeskjærskaien – 1939
- Jekteviken – Flere utbygginger og utvidelser igjennom hele 1970-tallet og frem til i dag.
Med utbyggingen av disse bryggene og tilretteleggingen for større skipstrafikk, ble Puddefjordens geografi vesentlig endret. Strender ble til brygger, og før dette hadde allerede tungindustri som Bergens Mekaniske Verksted etablert seg i Solheimsviken rundt 1850, og Nygårdsbroen ble åpnet i 1851 og knyttet sammen Bergen og Årstad. Gamle Nygårdsbro ses i dag som skillet mellom Store Lungegårdsvann og resten av Puddefjorden.
Rundt 1860 startet gjenfyllingen av indrevågen, altså området rundt Lille Lungegårdsvann, og i 1895 ble arbeidet med Vestre strømkai fullført, og et omfattende arbeid med å grave ut deler av Puddefjorden ble gjennomført da man ønsket en båthavn tett knyttet opp til Bergensbanen. Resultatet var at Lille Lungegårdsvann ble nesten helt adskilt fra Puddefjorden, og den endelige adskillelsen kom i 1926.
I 1956 kom Puddefjordsbroen som knyttet sammen Bergen sentrum med Gyldenpris. I 1978 stod den nye Nygårdsbroen ferdig.
Men Puddefjorden var brukt til mer enn industriformål – Marinen hadde base ved Nygårdsbroen fra 1818 frem til 1963, Bergen museum hadde rundt forrige århundreskifte et bygg i området, og det gikk også ferje over Puddefjorden til Laksevåg frem til 1960. Ved de vindstille områdene i Store Lungegårdsvann ble det etter hvert bygget en marina, men tungindustrien med vekt på verft og mekanisk industri var det som dominerte området, og har medført alvorlige miljøskader på Puddefjorden og områdene rundt.
Langvarig industridrift medførte at Puddefjorden ble sterkt forurenset av miljøgifter som PCB, PAH og tungmetaller som bly, kobber og kvikksølv. Bergen havn gikk i gang med tiltak, delt i de tre områdene «Puddefjorden», «Store Lungegårdsvann» og «Vågen». Sommeren 2018 kunne prosjektet «Renere Puddefjord» ferdigstilles. Den forurensede sjøbunnen var tildekket med rene steinmasser fra tunnelsprengning i Ulriken, og områder var opppmudret for å gjøre seilingsleden tilstrekkelig dyp. I etterkant overvåker Bergen kommune om dekket over sjøbunnen holder seg intakt, og sjøbunnen sjekkes for å sikre at bunnfauna og artsmangfold kommer tilbake.[12]
Utdypende artikkel: Damsgårdssundet
De gamle industrianleggene rundt Puddefjorden er nedlagt. Solheimsviken utviklet fra tungindustri til kontorer av blant andre GC Rieber Eiendom[13], mens Marineholmen er utviklet fra marinebase og verftsområde til en marin kunnskapsklynge[14]. Fremover skal Marineholmen også utvikles som boligområde[15]. Det gamle industriområdet langs Damsgårdssundet og i Møllendal er nå boligstrøk.
I et høringsutkast i 2003 foreslo Nykrohnborg vel ved Rolf Rasmussen en gang- og sykkelbro over Puddefjorden til Møhlenpris og universitetsområdet på Nygårdshøyden. Broen Småpudden ble offisielt åpnet 14. juni 2016.[16] Ved at både Hurtigrute-terminalen og containerområdet flyttes lenger ut mot Byfjorden, er det lite igjen av de store skipene.
«Puddefjordsvise» ble innspilt av Sverre Robert og Ragnar Solheim, med Grandkjellerens orkester og dirigent Magnus Larsen i Oslo i desember 1952. Den ble utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 3253.
Senere innspilt av Bergeners på platen Frekk å tidi.[17]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
