Johannes XXIII

From Wikipedia, the free encyclopedia

Johannes XXIII
Remove ads

Johannes XXIII, født Angelo Giuseppe Roncalli, (1881–1963) var pave fra 28. oktober 1958 til sin død. Han ble kalt både Johannes den gode[2] og Den gode paven.[3]

For informasjon om motpaven ved samme navn, se Johannes XXIII (motpave)
Kjappe fakta Iohannes XXIII, Født ...
Remove ads
Remove ads

Bakgrunn

Angelo Giuseppe kom fra fattige kår, ble født i Sotto il Monte i provinsen Bergamo ved foten av Alpene og vokste opp i en stor familie, som delte første etasje i huset med sine seks kyr. Han sa senere om sin bakgrunn: «Det finnes tre måter en mann kan ruinere seg selv - kvinner, gambling og jordbruk. Min far valgte den kjedeligste måten».[2] Han var en begavet og from gutt, og var den eneste i familien som fikk studere, etter å ha fått latinundervisning hos sognepresten i Vervico, ble han tatt opp i tredje gymnasklasse på presteseminaret i Bergamo i 1892.

Remove ads

Prest

I 1904 fullførte Roncalli sin teologiske doktorgrad[4] og ble diakonviet 18. juni 1904, og presteviet 10. august samme år i Santa Maria di Montesanto i Roma. Han leste sin første messe i Peterskirken, men sin første messe hjemme i Sotto il Monte leste han 15. august. Han ble det følgende året sekretær for biskop Giacomo Radini-Tedeschi i Bergamo. Da biskopen døde i 1914, virket Roncalli som lærer på presteseminaret og hadde prestetjeneste på en rekke andre områder.

Under første verdenskrig ble han først innkalt som sersjant i den italienske hærens sanitet, senere ble han løytnant og militærkapellan. Etter fredsslutningen gikk han tilbake til presteseminaret, som åndelig leder for dette.[5] I 1921 ble han kalt til tjeneste ved opplysningsongregasjonen ved Den hellige stol.

Biskop

I 1924 ble han av pave Pius XI utnevnt til apostolisk visitator for Bulgaria og 19. mars samme år bispeviet i San Carlo al Corso som titulærbiskop.

I 1935 ble han utnevnt til apostolisk delegat for Tyrkia og Hellas, med sete i Istanbul, hvor han bodde til 1937, da han flyttet til Aten. Under den tyske okkupasjonen arbeidet han hardt for å unngå hungersnød og skjulte jøder på flukt. Han ble for sin innsats forslått til Righteous Among the Nations i Yad Vashem museet. Rabbi Simon Moguilevsky av Buenos Aires, omtalte Roncalli som «en mann som virkelig er skapt i Guds bilde».[6] 22. desember 1944 ble han overraskende utnevnt av pave Pius XII til det viktige diplomatiske posten som nuntius i Frankrike, hvor han blant annet var nødt til å gripe fatt i beskyldninger mot en rekke biskoper for samarbeid med de tyske okkupantene, og han overtalte tre av dem til å gå av med pensjon. I 1951 overtok han også som Den hellige stols representant til UNESCO.

12. januar 1953 ble han utnevnt til kardinal og 15. januar til erkebiskop og patriark av Venezia. Han ble samtidig tildelt Storkorset av Æreslegionen. Som kardinal ble han tildelt Santa Prisca på Aventinerhøyden som titularkirke.

Remove ads

Valgt til pave

Roncalli ble overraskende valgt til pave ved konklavet i 1958 og er særlig husket for å ha innkalt Andre Vatikankonsil, noe han kunngjorde etter bare tre måneder som pave.

I en alder av 78 år, og hvor han ble i sin samtid betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å både innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil. Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette: en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred. Det var sjelenes frelse som skulle fokuseres, ikke fordømmelser.

Hans første handling som pave var å utnevne 23 nye kardinaler for derved å gjøre kardinalkollegiet mer internasjonalt. Johannes ble kjent for sin varme menneskelighet og toleranse. Han sendte ut åtte encyklikaer. Han utgav Mater et Magistra (1961) om kirkens sosiallære. I Pacem in Terris (1962) behandlet han menneskerettighetene og grunnlaget for varig fred, med skarp fordømmelse av atomopprustningen. Han døde den 3. juni 1963.

Han ble i sin samtid kjent for sin enkelhet, fromhet og sin menneskelig godhet.[2] Til tross for sine store kunnskaper og språkmektighet, beholdt han kontakten med sitt enkle opphav og er sagt å alltid ha bevart «en småbondes skarpsindighet og joviale humør».[2]

Helligkåringsprosess

Johannes XXIII ble saligkåret av Johannes Paul II den 3. september 2000. Pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes Paul II 27. april 2014.[3] Helligkåringsmessen for de to pavene ble feiret på Petersplassen med pave Frans som hovedcelebrant.[2]

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Remove ads

Referanser

Eksterne lenker

Loading content...
Loading related searches...

Wikiwand - on

Seamless Wikipedia browsing. On steroids.

Remove ads