Remove ads
Michelle Pauline Viardot-García (1821–1910) var en berømt mezzosopran, pianist og komponist.
| Pauline Viardot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Michelle Ferdinande Pauline García 18. juli 1821[1][2][3][4]  Paris[5][6][3] | ||
| Død | 18. mai 1910[1][2][3][4] (88 år) Paris[7][3] 7. arrondissement | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, sanger, operasanger, vocal coach, pianist | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Louis Viardot (1838–ukjent)[8] | ||
| Far | Manuel del Pópulo Vicente García[9][10] | ||
| Mor | Joaquina Briones | ||
| Søsken | Manuel Vicente García Maria Malibran[11][6] | ||
| Barn | Paul Viardot Louise Héritte-Viardot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[6][12] | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre[13] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera,[14] klassisk musikk | ||
| Instrument | Piano, vokal[15] | ||
| Stemmetype | Mezzosopran[14] | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
_-_Signature.png) | |||
Pauline Viardot var datter av den spanske tenoren Manuel del Pópulo Vicente García. Søsteren var den legendariske mezzosopranen María Malibran, og broren Manuel Patricio Rodríguez García var barytonsanger og sangpedagog.
Hun utviklet seg til en utmerket sanger med et karismatisk foredrag og et stemmeomfang som gjorde at hun lett kunne veksle mellom alt og sopran. Snart feiret hun store triumfer på alle store operascener i Europa, som Paris, London, Berlin og St. Petersburg. I 1843 ble hun kjent med den russiske dikteren Ivan Turgenev, og utviklet et nært og livslangt vennskap med ham.
Ved siden av karrieren som sanger, utviklet hun seg til en fremragende pianist. Den unge Franz Liszt var en av hennes pianolærere.[16][17]
Viardot snakket fem språk: spansk på grunn av familiebakgrunnen, fransk på grunn av oppvekstlandet; italiensk på grunn av operakarrieren, tysk fordi hun i enkelte år bodde i Tyskland, og russisk fordi hun ofte opptrådte på russiske scener.
Under Chopins begravelse i Église de la Madeleine i Paris 30. oktober 1849 sang Viardot mezzosopranrollen i Mozarts Requiem, Tuba mirum-satsen. Vanligvis fikk kvinner opptre i kirka, men Chopins siste ønske var at Mozarts Requiem ble oppført i begravelsen, og siden verket krever kvinnelige sangere, ble det gitt dispensasjon mot at sangerinnene sto plassert bak et svart forheng.[18]
Pauline Viardot trakk seg tilbake fra scenen i 1863, og på grunn av ektemannens offentlige opposisjon mot keiser Napoleon III av Frankrike, forlot de Frankrike for å slå seg ned i Baden-Baden. Ekteparet fikk stor betydning i utviklingen av Baden-Baden til en internasjonal kulturby, og hun møtte her en rekke musikere, diktere, malere og andre av tidens betydningsfulle personligheter, eksempelvis keiserparet Vilhelm I av Tyskland og Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach og kansler Otto von Bismarck. Clara Schumann var en av Pauline Viardots nære venner, og sammen presenterte de musikk av Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms. På Pauline Viardots berømte matineer spilte også blant annet den verdensberømte pianisten Anton Rubinstein. Til gjestene i Viardots hus hørte hennes tidligere klaverlærer Franz Liszt, i tillegg til Richard Wagner og dikteren Theodor Storm. Camille Saint-Saëns dediserte operaen Samson et Dalila til henne.
I 1870 klarte Johannes Brahms å overtale Viardot til å synge under den første offentlige framførelsen av hans Alt-Rhapsodie i Jena.[19]
Etterhvert som Pauline Viardots stemme mistet glansen, egnet hun seg mer til komposisjon og undervisning, og hun opparbeidet seg et legendarisk ry som sanglærer. Hun hadde også flere norske sangelever. Den norske sopranen Amalie Harloff var elev hos henne fra 1883, og Viardot skal ha vært så begeistret for hennes stemme at da Amalie Harloff etter et års studier ville reise hjem, fikk hun tilbud om gratisundervisning dersom hun ble værende i Paris.[20] Andre norske sangere som studerte med Madame Viardot var Lalla Wiborg, Wilhelmine Holmboe-Schenström, Lona Gyldenkrone, Camilla Wiese og Hildur Schirmer.
Da Pauline Viardot døde i Paris 18. mai 1910 etterlot hun seg en rekke komposisjoner som først er blitt oppdaget den senere tid. Hun er gravlagt på Cimetière de Montmartre.
Remove ads
Viardot begynte å komponere som ganske ung, men det var aldri meningen å bli en komponist, hun skrev hovedsakelig for å hjelpe studentene til å utvikle stemmen. Likevel holder komposisjonene hennes høy standard, og Franz Liszt mente at med Pauline Viardot hadde verden endelig fått en genial kvinnelig komponist.[21]
Til Viardots komposisjoner hører operettene Trop de femmes (1867), L'ogre (1868) og Le Dernier Sorcier (1869, «Den siste trollmannen»), som Johannes Brahms dirigerte i Viardots hus i 1869, alle med librettoer av Ivan Turgenev. Librettoene til sine to andre operetter, Le conte de fées (1879) og Cendrillon (1904; da var hun 83 år), skrev hun selv. Operettene (eller salongoperaene) har et lite format, men ble skrevet for gode sangere, og en del av musikken er vanskelig å framføre. Hun skrev også instrumentalverk, ikke minst for fiolin og piano.
Viardot tonesatte over femti sanger, mange til tekster av de tyske dikterne Eduard Mörike og Heinrich Heine. Hun skrev også sanger til franske, italienske, spanske og russiske tekster (Pusjkin, Turgenev), og bearbeidet blant annet instrumentalverk av Chopin, Haydn, Schubert og Brahms for sangstemme og klaver.
Remove ads
.jpg)
Birgit Stauch 2004
Opera
- Trop de femmes (Turgenev, 1867)
- L'ogre (Turgenev, 1868)
- Le dernier sorcier (Turgenev, 1869)
- Le conte de fées (1879)
- Cendrillon (1904)
Korverk
- Choeur bohémien
- Choeur des elfes
- Choeur de fileuses
- La Jeune République
Sanger
- Album de Mme Viardot-Garcia (1843)
- L'Oiseau d'or (1843)
- 12 Masurkaer for sang og piano – basert på Frédéric Chopins verk (1848)
- Duo, 2 solostemmer og piano (1874)
- 100 sanger blant annet 5 Gedichte (1874)
- 4 Lieder (1880)
- 5 Poésies toscanes-paroles av L. Pomey (1881)
- 6 Mélodies (1884)
- Airs italiens du XVIII siècle (oversatt av L. Pomey) (1886)
- 6 chansons du XVe siècle
- Album russe
- Canti popolari toscani
- Vokalarrangementer av Johannes Brahms, Joseph Haydn and Franz Schuberts instrumentalverk.
Instrumental
- 2 airs de ballet for piano (1885)
- Défilé bohémien for firhendig piano (1885)
- Introduction et polonaise for firhendig piano (1874)
- Marche militaire for 2 fløyter og , 2 oboer, 2 messingkor (1868)
- Mazourke for piano (1868)
- 6 morceaux for fiolin og piano (1868)
- Second album russe for piano (1874)
- Sonatine for violin og piano (1874)
- Suite arménienne for firhendig piano
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads