From Wikipedia, the free encyclopedia
Paul Ott (født 23. august 1903 i Oberteuringen, død 28. oktober 1991 i Bovenden) var en innflytelsesrik tysk orgelbygger som i andre halvpart av 1900-tallet hadde en stor produksjon av orgler i både Norge og Tyskland. Han anses som en av de førende orgelbyggere innen den såkalte Orgelbevegelsen, som hadde som ideal å tilbakeføre orglet og orgelbyggekunsten til de klassiske håndverksidealer fra barokken. Hans største instrument var det store orglet til Oslo Konserthus i 1977.
Ott utdannet seg som snekker og begynte i 1928 i lære hos det berømte orgelbyggerfirmaet Steinmeyer i Oettingen. Han begynte tidlig for seg selv og leide seg inn i lokaler hos orgelbyggerfirmaet Giesecke i Göttingen og senere hos Herman Eule i Bautzen. Sitt første orgelpositiv som selvstendig orgelbygger bygget han i 1930. Ott vakte oppsikt ved å bygge etter prinsippene til det førromantiske orgelbygg, som ved bruk av sløyfelader og mekanisk traktur. Dette skaffet ham en rekke oppdrag på mindre orgler, noe som gjorde det mulig for ham å etablere eget firma i Göttingen i 1932.
Foruten produksjon av mindre orgler baserte Ott seg i de første tiårene på restaurering av eldre, historiske orgler. Først på 1950-tallet gikk han i gang med produksjon av større instrumenter. Hans største oppdrag skulle bli orglet til Oslo Konserthus i 1977.
I 1980 gikk firmaet konkurs, men sønnen Dieter Ott reetablerte det deretter under sin egen ledelse frem til 1990. Siden da og frem til Dieter Otts død i 2010 ble firmaet drevet som et enkeltmannsforetak med virksomheten begrenset til kun vedlikeholdsoppdrag.
Paul Otts fremste historiske fortjeneste var at han var den første orgelbygger som implementerte Orgelbeveglsens ideer i tekniske løsninger som baserte seg på de klassiske håndverkstradisjoner fra orgelbyggingens glansperiode under barokken. Først og fremst kom dette til uttrykk i at han bygget med sløyfelader og introduserte mekanisk traktur til erstatning for elektropneumatikk og pneumatikk, som var det vanlige. Likeså anvendte han betydelig lavere vindtrykk enn det som er vanlig i romantiske orgler samt organiserte orglets ulike avdelinger av stemmer etter det såkalte verkprinsippet og med disposisjoner (utvalg av stemmer) tydelig inspirert av det nordtyske barokkorgel.
Historisk markerte dette et viktig skille i orglets utvikling i det 20. århundre. Ettertiden har imidlertid vurdert denne historiske reorientering som uhistorisk og full av overdrivelser. Det historiske stilskiftet førte til at det ble etablert en normativ forståelse av hvordan et barokkorgel ideelt sett skulle klinge som bare var svakt fundert i det faktiske historiske materialet. Således ble ikke bare en hel generasjon orgler bygget under merkevaren "barokkorgel" uten egentlig å være det, men verdifulle historiske instrumenter ble også restaurert etter prinsipper som var svakere forankret i de historiske forbilder enn de utgav seg for.
Flere av dagens fremste tyske orgelbyggere har gått i lære hos Paul Ott, blant disse Jürgen Ahrend og Rudolf Janke, som begge har levert orgler i Norge. Disse har distansert seg fra sin læremester og basert seg på langt mer autentiske historiske konsepter.
Foruten ett orgel til Israel (Immanuelskirken i Tel Aviv) leverte Ott bare orgler til Tyskland og Norge. Han ble introdusert på det norske markedet av Kristiansandsorganisten og organologen Johan Gjendem, som var den fremste talsmann for Orgelbevegelsens idealer hos oss. Otts første orgel i Norge var til Kinsarvik kirke i Hardanger i 1963, som vakte betydelig oppmerksomhet og som var med og satte en ny standard for kvalitet, som norske orgelbyggere på denne tiden stod langt tilbake for. Paul Otts orgler ble derfor i en periode på 10-15 år svært ettertraktet, noe som kom til uttrykk i flere prestisjetunge oppdrag, først og fremst det store orgelet til Konserthuset i Oslo. Av andre større instrumenter Ott leverte i Norge, var Kristiansand domkirke (utskiftet i 2011), Mariakirken i Bergen (utskiftet 2014), Asker kirke og Gamle Aker kirke i Oslo samt mange flere mindre instrumenter.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
