langskipet til Olav Tryggvason From Wikipedia, the free encyclopedia
«Ormen Lange» var ifølge Snorre Sturlason det store langskipet til Olav Tryggvason, som var bygget etter «Ormen skamme»[note 1] ved Lahamran (Ladehammeren i Trondheim) som Olav hadde tatt som bytte fra Raud den rame fra Saltstraumen i Hålogaland etter at kongen hadde torturert ham i hjel.
Det er to kilder om størrelsen på «Ormen lange», Flatøyboken og Heimskringla som oppgav lengden mellom bakkestokkene på beddingen i Trondheim; 72 alen[1] eller 74 alen.[2] Den var 34 rom stor. Tar man imidlertid navnet til etterretning, «Ormen Lange», var skipet smalt og langt, og ikke bredt.
«Ormen Lange» fremstilles ofte[trenger referanse] med et forgyllet ormehode fremme og en forgyllet ormehale.
Historien bak kongeskipet begynte med den systematiske innføringen av kristendommen i Norge i året 996, da Olav Tryggvasson ifølge nedskrevne sagnberetninger tok fatt på oppdraget om å gjennomføre kristningen langs kysten mot nord. Hans regjeringstid fra ca. 995 til ca. 999 er preget av manglende innsikt i hans kongegjerning og de egentlige begivenhetene ettersom han var holdt meget høyt opp av flere sagnforfatterne deriblant Snorre Sturlason som var preget av korstogsidealet i deres tid omtrent år 1200. Mye av innholdet i Olav Tryggvassons saga var først og fremst om kristningen av Norge. Det var berettet om at hele det nordafjelske Norge reist seg mot Olav etter ødeleggelsen av gudesetet ved Lade, og dette førte til en krig fra sommeren 997.
Med en krigsflåte på tretti skip kom kongen til Trøndelag der han møtte den trønderske bondeallmuen og bad til forlik for deretter å forråde og drepe deres leder, og siden slo han seg ned på stedet der Nidelva renner ut i Trondheimsfjorden etter å ha kuet all motstand. Det var hva sagaskriverne berettet, men dette betviles av faktumet om at trønderne ikke var fullstendig kuet, mens Olav fortsatte med sine hardhendte metoder som bevitnet med historien om Hårek fra Tjøtta. Hårek nektet å la seg kristne og ble løslatt og sendt tilbake til Hålogaland, bare for å oppleve at Olav kom etter med en hær som tvang seg nordover det neste året. Hårek gav seg, men kongen skulle merke at en mer hardnakket motstander skulle vente på ham.
Raud den rame skildres i ettertiden som en trollkyndig og rik høvding med bosted på Godøy i Saltfjorden hvor dagens Salten ligger, som hadde et nært forhold med de samiske beboerne som villig gikk i hærtjeneste for ham. Lite er kjent om ham; men regionen omkring Saltfjorden opp til Saltdal i lang tid var kjent som et av flere kjerneområder for båtbygging i Nord-Norge, og for saltdalingene gjennom århundrene fram til nyere tid var båtbyggingen en viktig næring, de hadde tatt fordel av lette tilgjengelige trær i flat dalbunn omkring Saltelven. Det var lite med eiketrær, så furu er det dominerende treslaget for båtbygging i Salten. Dette kunne lokale høvdinger som måtte ha statusgjenstander for å gjøre hevd på sin makt i forholdet til befolkningen, ta fordel av om de ønske seg staselige fartøyer. Allerede den gang hadde båtbyggerne av norrøn og kanskje samisk opphav utmerket seg for sine ferdigheter; det er mulig at Bårsetbåten funnet på Nord-Kvaløy, Troms og datert til sist halvdel av 800-tallet, var bygd i Salten.[3]
Bårsetbåten hadde vertikal kjøllaske, skjøten mellom kjøl og stevn, som ikke bare oppfattes som et nordnorsk særtrekk, men også en nødvendighet for havseilas som også finnes på Tune-, Oseberg-, og Gokstadskipet. Den hadde hybrid sammenføyning ved at alle bordgangene var klinket sammen med unntak av den øverste som var sydd til bordgangen under. I Føre, Bø, Vesterålen var en båtgrav funnet og utgravd, hvor en furubåt på 10 m lengde og 2,7 m bredde var dokumentert med C14-datering til 400-670 e.kr. Førebåten hadde uvanlig stor tykkelse på bordene, 2,5 cm; når det bør være 1,6 cm, og hadde spor etter tversgående forsterkninger kalt beter i motsetning til Bårsetbåten. Det vist seg at de to båtene hadde felles målesystem med en romstørrelse på 95,5 cm. (1,5 alen)[4] Da Raud vil bygge seg et egne skip, hadde han betydelige ressurser og kunnskapsbårne båtbyggerne innenfor sine domener.
Tore Hjort fra Vågan i Lofoten som hadde deltatt i Hjørungavågslaget sammen med Håkon jarl omkring 986, forente sine styrkene med disse av Raud, og disse styrte sørover for å møte Olav. Under sjøslaget utenfor kysten vant kongen og fikk mange skip ryddet før Tore la inn mot land mens Raud flyktet nordover på sin drake. Drakeskipet som hadde forgylte hode, var på tretti rom, ennå stort i forholdet til romtallet. Olavs egne skip «Tranen» hadde like mange rom, men var ikke stort i sammenligning.[5] Ifølge Heimskringla var drakeskipet et godt seilfartøy som fikk god bør under flukten vekk fra kongen, som deretter innhentet og drepte Tore Hjort. Men da han kom til Saltfjorden, kunne han ikke forsere farvannet i møte med sterk uvær. Olav dro videre mot nord og senere returnert bare for å finne ut at fjorden fremdeles var utilgjengelig. Sagnfortellingene om Raud og Olav bar preg av å ha blitt fremstilt som et sammenstøt mellom kristne og hedensk tro, og det var etter biskopen hadde velsignet kongeskipet skipsleden til Godøy ble åpnet.[6]
Dette kommet overrumplende på Raud og hans folk som ble tatt til fange og ført fram for Olav som forlangt at de skulle la seg døpe og omvende seg til kristendommen. Men Raud nektet, og svor på at han aldri vil akseptere kristendommen, og spottet Gud ifølge sagnene som var nedskrevet mange år senere.[7] Odd munk skrev at Raud ble hengt, men Snorre med sans for litterære dramatikk mente kongen tvunget en lyngorm inn i strupen på Raud for å gi ham en brutal død. Lyngormen skar seg ut på siden, drepte Raud. Sannhetsgehalten bak denne historien har blitt trukket i tvil, ettersom Odd munk er en eldre kilde enn Snorre. Etter å ha tvangsomvendte eller drepte de andre, plyndret Olav alle rikdommene Raud hadde etterlatt seg, inkludert drakeskipet. Kongen gav det erobrede skipet navnet «Ormen», beskrevet for å være det fineste skipet i hele Norge.[8]
Det berømte sagnskipet fra de norske kongsagnene huskes for ettertiden under sitt navn, «Ormen», som ikke var tilfeldig valgt av kristningskongen selv om det egentlig hadde hedensk betydelighet i det norrøne samfunnet. Ifølge sagnene gav Olav sitt krigsbytte navnet på grunn av seilriggingen; «- når seilene var oppe, kunne de gå for være vingene på draken -» Dragen har sin opprinnelighet i det greske ordet «drakon», som adopteres i latinspråket som draco - som er en betegnelse for slange. I det norrøne samfunnet var ordene drage, slange og orm ofte om det samme, og dette var en sentral del av den religiøse mytologien i mange kulturer verden rundt. Ofte står slangen for ondskap og mørke makter, som fiende av guder og mennesker, dette fremstår også i det gamle testamente i bibelen. Men i andre kultur som i det norrøne hadde slangen en mer tvetydig betydelighet, hvor ordet «orm» var fremherskende som en del av den hedenske gudetroen, blant annet i åsatroen. Selv etter innføringen av kristendommen forbli mytologiske slangevesener i folketroen, hvorfra en rekke ulike mytologiske skapninger oppsto, som lindormen, som gjerne skildres som en overnaturlig motstander av rang som dermed forlangt respekt. Ormen var alltid høyt aktet som en fryktsom skapning man burde ha respekt for, ettersom disse representert en fare man burde ikke undervurdere.[9]
Det har vært spekulert om navnevalget var ment som minne om Raud den rammes død, ved å bruke ormen som symbol på svik og fristelse, hvor den rette troen seiret en viktig seieren som det var skildret i sagnene. Olav Tryggvasson minnes som en viktig kristningskonge, men eldre kilder om ham og hans regenttid har trukket fram en mer sammensatt mann enn det som var skildret fram av Snorre og andre. Hallfred Vandrædaskald som skald har etterlatt seg flere vers som tyder på et komplisert og dels overlappende forhold mellom de to ulike religionene. Adam av Bremen tok denne tvetydigheten fram da han nedskrevet beretningen om den norske kongen i 1070, ved å bemerke en misjonsiver og etterfølgende forbud mot blotene, ennå mente at Olav var ikke så «kristent».[10] Men gjetord om denne kongen hadde allikevel sørget for at minnet om «Ormen Lange» skulle bli sterk i ettertiden.
Da kongen hadde bestemt seg for å bygge et nytt staselig skip som et prestisjesymbol over hans virke som konge, begynte båtbyggerne planleggingsarbeidet som innbar at treemner og tømmer måtte frembringes for å kunne starte byggearbeidet. Men da kjølbordet skulle utformes, var det ikke et treemne som var stort nok, til tross for at det var lett vide rundt om i skogene. Torberg Skavhogg og Torgeir Stakarhovde på beddingen ble kontaktet av en morsk enøyd mann som spurte dem om skipsbyggingen, og fikk svar på at det var ikke tre stort nok eller godt nok for skipskjølen. Mannen deretter forklart dem at han hadde et tre med seg, og vil la dem ta det i betraktning. Denne mannen som presentert seg som Forne fra Trøndelag, vist båtbyggerne et svært tre som var tatt i slep etter hans båt som var liten. Etter treet var undersøkt, overlot Forne dette til dem uten betaling eller tjeneste, bare at kongen vil betale ham når det passe ham. Da Olav fikk rede på dette, fattet han mistanke og etter å ha sett på treet, fikk han ett sted på det sundhogd. Det krøp en eiterorm ut av det. Kongen ment Odin hadde gitt bort treet med ormen for å senke skipet i sjøen. Han fikk biskopen til å vigsle treet og tok det i bruk som kjølbord. Som et resultat av episoden med ormen valgt kongen å gi det nye skipet navnet «Orm».[11]
I Snorre Sturlasons levetid var det mulig å bivåne beddingen hvor skipet var bygd, blant annet bakkestokkene som kjølen hvilte på under byggearbeidet, og dermed kunne lengden mellom disse gi en antydning på kjølslengden. Ifølge Heimskringla på side 197 (Heimskringla, ved C.R Unger. Kristiania 1868[12]) var kjølen på 74 alnar, og fra Flatøyboken var den oppgitt til 72 alnar[1] (Flat. I, 470: kjolr hans var fjórar alnar hins átta tigar graslægr, en þat var eigi med alnum talit, er til stafna vissi)[2] Det finnes forskjellige alenmål slik at det hersker usikkerhet om hvilken alen var benyttet under oppmålingen. Det finnes to alenmål; tommelalen (norrønt þumalalin) på 47,4 cm og den lange stikka på 55,3 cm. Men båtbyggerne holdt seg som regel til sin egen målestokk, båtalen som har eksistert fram til nyere tid. Om båtalenen benyttes, vil kjølen være på 39,2 meter ved bruk av 72 alen og 40,7 meter ved bruk av 74 alen. Om tommelalenen benyttes, vil resultatene være 34,12 meter og 35,17 meter. Medregnet stavnene vil det da betyr at «Ormen Lange» var førti til femti meter lang, spesielt med båtalenen som var benyttet som maritim målestokk i lang tid.
Navnet «Ormen» mente skipet var smalt og langt, det skildres som langskip og dreki (drageskip), og hadde sitt forbilde i et mindre skip, «Ormen skamme». En rekke funn av langskip i Danmark har avslørt at forholdet lengde mot bredde kunne være ekstremt på de største som skeidene, Hedeby 1-skipet datert til etter år 985 var på 1 : 11, 30,9 m lengde og 2,7 m bredde. Men Skuldelev 2-skipet som var studert etter å ha blitt funnet, hadde et forhold på 1:7 på 30 meter lengde og 3,8 meter bredde. Det lot til å mene at et langskip har et lengde : bredde på 1 mot 6 til 10 gjennomsnittlig sett i samtiden da «Ormen Lange» eksistert. Med utgangspunktet i 1 : 6 betyr det at den teoretiske bredden på skipet er på 6,6 meter ved å benytte 40-meteren. Ennå hadde opplysninger om konstruksjonen og besetningsstørrelsen antydet at «Ormen Lange» var rommelig i sammenligning med samtidige langskip, Olav Tryggvason hadde et skip, en snekke, «Tranen» på tretti rom som beskrives å ha vært «temmelig smalt». (- heldr mjótt - )[13]
Rommålet for «Ormen Lange» kan ikke anses som et fast målestokk for å regne ut dimensjoner, ettersom sagnene og arkeologiske funn har lagt fram opplysninger om at det kunne være tvetydig, for ordet rúm oversettes til «skipsavdelinger» som ikke bare var bestemt av rorbenken hvilende på et dekksbjelke og et spant, men også av avstandene mellom dekksbjelkene i hoveddekket. Dermed kunne et skip forminskes og forstørres uten at tallet rom stemte overens.[14] Noen av dekksbjelkene betegnes som hofudbiti, hovedbjelker.[15] Dette synes bekreftes av funnet av Roskilde 6-skipet som var bygd i Sør-Norge, som hadde meget smalt rom mellom spantene, bare 78 cm[16] og dermed skulle ha 39 rom. Det finnes skip med meget mange rúm ifølge sagnene og andre kilder, Knut den mektige hadde et drakeskip på 60 rom og Håkon jarl hadde et skip på 40 rom. Så sent som i året 1339 fikk biskop Håkon Erlingsson i Bergen et skip på 45 rom bygd.[17]
Drakeskipet var skildret å være lik høybordet som et havskip[note 2], dette skilte «Ormen lange» fra samtidige langskip ettersom de fleste var lavbordet, bekreftet av gjentatte skipsfunn som med Hedeby 1-skipet, mens handelsfartøyer som knarr var høybordet. Disse havskipene som i norrøne tid ofte besto av knarrer, anses å være mer sjødyktig og hurtigseilende enn langskip på åpen hav, og ofte betegnes som stórskip, storskip, i sagnene.[18]
Fortellingen om båtbyggeren Torberg Skavhogg og skamferingen av skipet under byggingen var en bekreftelse på den selvbevisste og dyktige båtbyggeren i besittelse av den nødvendige kunnskapen som trenges for å bygge og fullføre et skip. Torberg hadde avbrutt arbeidet da den siste bordgangen skulle legges på, for å komme hjem for en viktig ærend. Etter å ha uteblitt for lenge, ble bordgangen lagt på ordre av den utålmodige kongen. Båtbyggeren som returnerte etterpå, var vist skipet av kongen som mente et vakkert skip var gjort ferdig. Dagen etter ble det oppdaget at noen hadde hugd skår etter skår langs det øverste bordet på den ene siden, og kongen ble så vred, at han svor at den skyldige som hadde skamfert skipet, skulle dø. Torberg kom fram og tilstod at det var han som hadde gjort det. Olav Tryggvason gjorde ikke alvor av sin trussel og bad Torberg om å bøte bordet, eller ville han mistet livet. Torberg tjeldet bordet slik han ville ha det, og ferdigresultatet var bedre enn før. Dermed gav kongen båtbyggeren tillatelse til å gjøre likedan på den andre siden.[19]
«Ormen Lange» ble bygd på en åpen byggeplass på Ladehammeren på en skråning for at skipet skal kunne løpe på ruller ut i vannet under sjøsettingen, og beddingen kunne fremdeles sees i Snorre Sturlasons tid to hundre år senere. Flere bakkestokker var reist for å holde opp skipet under byggingen, som begynte med kjølstrekkingen; etter hvert som bordleggingen fortsatte, ble det slått opp skorder som støtte opp fartøyet. Arbeidslaget var delt i to grupper, stafsnasmidir ansvarlig for kjøl og stavner med dobbelt lønn i forholdet til filungar ansvarlig for bordleggningen under en byggherre som omtales som hofudsmir.[20] Torberg tilhørte den første gruppen, ettersom han var ansvarlig for å reise stavnene på skipet, og ble forfremmet til hofudsmir/hovedsmed av kongen etter å ha blitt tatt til nåde.
Faktumet om at det store langskipet var høybordet, gjorde «Ormen Lange» bemerkelsesverdig i sin samtid og etterpå, det skildres å være «både langt og bredt», med stor fribord opp til relingen. Dessuten var storskipet «bygd av svært tømmer», noe som også skilt dette fra samtidige kjente skip fra vikingtiden som ofte var av en lett konstruksjon. En indikasjon på skipsbetegnelsen kan ha kommet i 1062 med Harald Hardrådes busseskipet som ifølge sagnene ble gjort etter mønster av Ormen Lange, dette fartøyet var betydelig beskrevet for ettertiden også med strofer av skalden Tjodolv Arnorsson, som tok i bruk flere viktige nautiske begrep som antyder skipets konstruksjon. Busseskipet beskrives som en búza eller busse, som «fura», dvs. furuskip og «felld sud» eller «fellisud». Det finnes et begrep på et slikt fartøy, langskipsbúza, første gang omtalt i året 1026 da Tore Hund dro på en ferd til Bjarmeland. Som et høybordet skip hadde slike busser fast dekk, og var hyppig omtalt som store og drektige skip selv om skipsbetegnelsen har ikke blitt fullstendig forklart.[21]
Det lite kjente begrepet fellisúd betyr slett bordkledning på et klinkbygd sjøfartøy mens skarsúd betyr trappesteget bordkledning, og var nautiske ord hentet fra den norrøne litteraturen. Det finnes klinkbygde båtfartøyer i nyere tid som har sletthud på utsiden av bordkledningen, blant de meste berømte er de svenske kirkebåtene fra Siljan i Dalarna, og dette er dels bekreftet arkeologisk sett av Storhaugskipet som hadde slette bordganger i de øvre deler av bordkledningen og Korshamnsvraket datert til etter år 1168, hvor de øvre bordgangene var lagt kant mot kant. Skalden Hallvard tillegget «Ormen Lange» et nautisk begrep, húfjafn som mente slett bordlegging og fra skildringen av byggingen finnes det en setning; en þar váru margir adrir at, sumir at fella, sumir at telgja - . Fra Strengleikar, en samling av 21 norrøne prosafortellinger fra rundt 1250, finnes det en beskrivning som flere ganger var oversatt fra den originale setningen - þessi figúra gerir fegrd í skáldskap, sem felling skipborda, en þó eru fastir vidir saman negldir at eigi sé felldir[22] - «dette skipet var laget med kunstferdighet, for verken utenbords eller innenbords kunne man se sammenfellingen av bord eller naglingene av naglene, alt var å se på som det var av ett tre.»[23]
Hjalmar Falk mente dette betyr at storskip bygd i fellisúd har slett bordkledning, inkludert «Ormen Lange». En slik byggeteknikk der man lagt fals mot fals i en klinkbygd båt har blitt funnet i den indre Tyskland, denne kalles «skjult klinkerteknikk».[24] Om dette medfører riktighet, er usikkert ettersom dette er basert på overlevende beretninger om storskipene, spesielt busseskipene, lite konkret om disses konstruksjon, utseende og bordkledning er kjent. Men de var store skip som sto ut for seg selv, og Busseskipet var det første av flere kongeskiper som var bygd med forbilde i Ormen Lange fram til 1200-tallet.
Fra Heimskringla var det bevart sagnberetninger om besetningen om bord på storskipet som for det meste besto av den kongelige hirden lojalt mot kongen som hadde kommandoen, en meget lang rekke menn var navngitt, blant dem Einar Tambarskjelve som var en ung mann under sjøekspedisjonen mot sør. Det var åtte mann i hvert halvrom (halfrymi) på «Ormen Lange», i tillegg til tretti mann i forrommet (Fyrirrúm), til sammen produserte dette størrelsestallet på besetningen, omlagt 544 mann.[25] Dette har blitt mottatt med betydelig skepsis i ettertiden, ettersom det vil betyr 16 mann per rom, og «Ormen Lange» hadde 34 rom. Man vet ikke hvilken romlengde var benyttet på storskipet, fra Gokstadskipet var det på nesten en meter, og fra Skuldelev 2 på 70 cm. Om Gokstadskipets romlengde benyttes, vil den totale lengden på delen av skipet hvor det ble rodd, være på 34 meter, med romlengden fra Skuldelev 2 vil det bare være på 24 meter.[26] Men det har vist seg at romlengden er relativt, «Mariasuden» var på 32 rom mens Knuts drakeskipet var på 60 rom, og ettersom «Ormen Lange» var rommelig, ment det at Gokstadskipsromlengden er mest sannsynlig.
I sammenligning kunne Håkon Håkonssons drakeskipet fra 1200-tallet hentes fram, det var fire mann i hver halvrom og over 12 mann i forrommet ifølge Flatøyboken[14], og fra Håkon Håkonssons saga var et skip nevnt under navnet «Draken» på 25 sesse i året 1247.[27] Selve hoveddekket deles inn i flere avdelinger; løftingen, et forhøyet dekk mot akterstavnen, forrommet hvor de meste berømte og betydelige menn i kongens følge befant seg, og knapparúm, det andre rommet fra akter som betyr «rommet mellom rorbenkene ved masten» som oppholdssted for det menige mannskapet. På begge ender av dette hadde man austrrúm for lensningen mot forut og akterut, disse var ganske små. Mot forut kalles rommet sox, som tolkes av Falk å være en form for forskansning mot stavnrommet som kalles stafn. Der oppholdte utvalgte stridsmenn kalt stafnbúar eller stavnboere seg mot forstavnen, hvor striden vil skje skip mot skip.[28] Forstavnen har et forhøyet halvdekk som kalles stafnlok, ettersom det norrøne ordet lok som også brukes om løftingen akterut kom fra ordet loft, som betyr «dekk».[29]
Under sjøstrid vil stavnboerne ha en viktig rolle ettersom de skulle verne egne skip og entre fiendeskipet, til dette trengte de egnede utstyr som entrehaker som brukes for å gripe tak i og hale til seg fiendeskipets forstavn, dette kalles stavnljåer. Selve angrepet og deretter bindingen av fiendeskipet hendt under en voldsom utveksling av prosjektilvåpen mellom begge parter, hvor krigerne i forskipet stilt seg opp med skjoldene reist i en skjoldborg langs ripa som kan være jernbeslått, mens resten skjøt og kastet med det man hadde for hender. Steinkastere var mest hyppig nevnt under sjøstridighetene, under fellesordet grjótkast, et krigsskip var ofte lastet med tunge kastestein - og som skeptifletta eller flettiskepta som steinslyngere med hardsteinn (kastestein). Deretter kom bueskyttere og spydkastere fram, sist øksesvingere og sverdmenn.[30]
Det vites ikke om provisoriske stridsplattformer var tatt i bruk ved år 1000, men er en mulighet ifølge Odd munks saga om Olav Tryggvason nedskrevet rundt 1190, om at en primitiv kastell av bjelker kan ha blitt observert under Svolderslaget.[note 3] Besetningen hadde ikke bare hærskjold, men også midtetidige beskyttelse reist langs relingen kalt viggyrdlar som et brystvern mot missilvåpen, bordplanker festet på innsiden av bordgangen med støtter og dette var nevnt av munken Odd i forkanten av Slaget ved Svolder.[31]
Forgjengeren som «Ormen Lange» var basert på, var skildret som et godt seilfartøy under beretningen om Raud den ramme. Nyere forskning har påvist at et langskip vil ha en egne eiendommelig seilføring med lave og brede seil nærmere dekksnivået. Langskipssegl på et krigsskip kunne skilles fra seil på andre skipstyper på avstand. Eksisterende avbildninger fra norrøn tid har vist at bredden på seilene tilsvarer skipenes vannlinjelengde og at meget lange rå hadde eksistert, på et par skipstegninger fra Gauldalen i Trøndelag, datert til 1000-tallet, var langrærene lengre enn skipene.[32] Men havskip ment for seilas på åpen hav hadde forskjellig seil, og skipstypen som «Ormen Lange» kan være basert på, bussen, var høybordede skip som benyttes som krigsskip og fraktefartøy ifølge sagnene. Norrøne krigsskip under de norske borgerkrigene var ofte beskrevet på seilas utaskjærs langs norskekysten, hvor det finnes skipsleder i beskyttede farvann, blant annet med eid som fartøyer trekkes over mellom vann. De lavbordede langskipene var av dårligere sjødyktighet enn de høybordede havskipene som kunne ferdes på åpen sjø også ved hard vind.
Tallet over rúm tolkes ofte å være tallet over antall rorbenker som rorene satt på, og dermed kunne spantene på eksisterende vrak fra norrøne tid gi en antydning om hvor mange årene det var på skipet. Ved å ha 34 rom betyr det at det var 68 årer til sammen på «Ormen Lange», med minst en mann per åre som stakkes gjennom årehullene i de øvre bordgangene på skipet. Beretningene om Svolderslaget vist at det var faste rorbenker reist over dekket, dette hadde blitt bevist arkeologisk sett - men det var også skildret at mennene kunne uhindret bevege seg om bord.[33] Det er ulike anslag over størrelsen på robesetningen i sagatekstene fra den norrøne tiden, det kunne være to mann per rorbenke som kan kalles sesse, en mann per åre, men ekstraroere var alltid nevnt, så det kunne være fire mann per åre som det største tallet fra sagatekstene.[34] Om det var fire mann per åre, vil «Ormen Lange» teoretisk sett ha 272 roere.
En selvmotsigelse fra Flatøyboken nedskrevet tidligst i 1387 har blitt registrert, det var oppgitt «52 årer på hver side»,[35] hvilken antyder til sammen 104 årer. På norrøn tekst er denne delsetningen; - .ij. árar hins setta tigar a annat bord ok þui kolludu þeir hann -[36] Denne nautiske begrepet brukes på fartøyer uten faste rorbenker som karfi og skutor, dvs. karver og skuter, men da ment det mennene langs den ene siden enn tallet på årer, som reru à bord 12 menn.[37] Ennå var de to forskjellige begrepene samtidig nedskrevet av forfatterne i Island.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
