britisk skuespiller (1650-1687) From Wikipedia, the free encyclopedia
Eleanor «Nell» Gwyn (eventuelt Gwynn eller Gwynne; født 2. februar 1650, død 14. november 1687 samme sted) var skuespillerinne og mangeårig elskerinne til kong Karl II, som hun fikk to sønner med: Charles Beauclerk, 1. hertug av St Albans (1670–1726) og James Beauclerk (1671–1680).
| Nell Gwyn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. feb. 1650[1][2][3][4] London[5] | ||
| Død | 14. nov. 1687[1][3][6][4] (37 år) London Storbritannia[7] | ||
| Beskjeftigelse | Teaterskuespiller, skuespiller | ||
| Partner(e) | Karl II av England[8] | ||
| Far | Thomas Gwynne[9] | ||
| Mor | Eleanor Smith[9] | ||
| Barn | Charles Beauclerk, 1. hertug av St Albans[8] James Beauclerk, Lord Beauclerk[9] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | St. Martin-in-the-Fields | ||
Hun er den eneste kurtisanen som har fått noen statue i London,[10] og den befinner seg i en nisje over hovedinngangen til Nell Gwyn House i Sloane Avenue i Chelsea.[11] Hun og kongen ses også som relieffer på Venus-springvannet på Sloane Square.[12]
Det er usikkert om hun ble født i Hereford eller i Coal Yard Alley ved Drury Lane i London. Faren hennes antas å ha vært kaptein Thomas Guine; moren hennes var helt sikkert Ellen Gwyn som drev et bordell i Covent Garden. Det er ukjent om Nell hjalp til i sin mors etablissement og kan ha vært en barneprostituert. Ifølge Samuel Pepys vokste Nell opp i et vertshus der hun «skjenket brennevin til gjestene...».[13] Moren hennes var glad i å drikke og druknet da hun ramlet i vannet i nabolaget sitt i Chelsea.[14]
Som tenåring skal hun ha solgt appelsiner utenfor det berømte Drury Lane-teateret i London og avanserte senere til komedieskuespiller ved samme teater. Det var der Englands regent, Karl II, la merke til henne.
Da kong Karl gjenåpnet engelske teatre i 1660, åpnet han også skuespilleryrket for kvinner, og etter hvert fant Nell Gwyn veien til scenen. I 1667 innledet Gwyn et forhold til Charles Sackville, Lord Buckhurst. Året etter ble hun presentert for kongen og innledet et forhold til ham. Hun skal ha kalt ham «Charles den tredje» med henvisning til to tidligere forhold.[13]
Nell Gwyn gikk iblant i mannsklær, og i årene 1663-67 brukte hun navnet «William Nell» og brukte også falskt skjegg. Forkledningen kom vel med da hun gikk på scenen i en mannsrolle i mars 1667. Samuel Pepys skrev i sin dagbok at spillet hennes var det beste han hadde sett.[14] I mars 1667 kalte han henne Pretty, witty Nell («Pene, morsomme Nell») og moret seg stort over hennes rolle som Florimel i John Drydens The Maiden Queen, som han mente hun gjorde bedre enn noen annen, men var tilsvarende lite imponert over hennes dramatiske talent, etter å ha sett henne i en alvorlig rolle «som hun ødelegger».[15] Blant Pepys' papirer fant man et trykk av henne, avbildet som Venus.[16]
Gwyn forhold til kong Karl varte i over 17 år, frem til hans død i 1685. Gwyn var elsket og beundret av det engelske folk for sin enkelhet, slagferdighet og skjønnhet.
Karl II som levde i et ulykkelig og barnløst ekteskap, holdt seg med en rekke elskerinner. Samtlige var katolikker, noe som var upopulært blant vanlige engelskmenn i datidens England. Det påstås at Gwyn var den kongen likte aller best.
Det sies at en gang Gwyn var ute med hest og vogn i Londons gater, trodde folk det var den forhatte elskerinnen Louise de Kérouaille, 1. hertuginne av Portsmouth som satt i vognen, og begynte å kaste sten mot den. Gwyn stakk da hodet ut gjennom vinduet og ropte smilende: «Gode folk, dere tar feil. Jeg er den protestantiske horen!» I februar 1671 flyttet Gwyn inn i et townhouse eid av kongen, Pall Mall nr 79.[17] Det nåværende bygget[18] på tomten ble reist 1866-68. Fem år senere fikk hun skjøte på eiendommen som ble i hennes familie inntil 1693. I 1960 var nr 79 fremdeles den eneste eiendommen på sørsiden av Pall Mall som ikke var krongods. I rekken av kong Karls elskerinner (minst et dusin gjennom årene) regnes Nell Gwyn som den som viste seg minst grisk etter fordeler.[13] En gang betalte hun middagen hans. Hun satt på teateret i en losje bortenfor kongens, og han var mer opptatt av henne enn av stykket. Etterpå inviterte han henne til å spise sammen med ham og hans bror, hertugen av York, men det viste seg at ingen av dem hadde penger på seg, så Nell Gwyn måtte betale. Hun sa at fattigere selskap hadde hun aldri befunnet seg i.[14]
På sitt dødsleie i 1685 tryglet Karl sin bror og etterfølger Jakob II: «Ikke la stakkars Nell sulte!»[11]
Hun døde to år senere, bare 37 år gammel, rammet av hjerneslag som gjorde henne delvis lam. Hun døde ikke lenge etterpå.
I sitt testamente skrev hun at £ 20 årlig skulle brukes til å få løslatt folk som satt i gjeldsfengsel på juledag.[14] Nell Gwyn ligger begravet i kirken St. Martin-in-the-Fields ved Trafalgar Square i London.
Aphra Behn, som regnes som Englands første feminist, var full av respekt og beundring for Nell Gwyn. Hun dediserte skuespillet The Feigned Courtesans (1679) til henne.[19]
Osborne de Vere Beauclerk (1875-1964) var direkte etterkommer etter Nell Gwyn og kong Karl. I likhet med deres sønn Charles Beauclerk fikk han også tittelen Hereditary Grand Falconer of England (= nedarvet store falkonér av England). I 1953 hadde tittelen lenge vært irrelevant, men Beauclerk planla å gjøre bruk av sin rett til å ta med seg en levende falk til kroningen av dronning Elizabeth, men funksjonærene i Westminster Abbey forklarte at det bare kunne bli snakk om en utstoppet fugl. Beauclerk foretrakk da å bli hjemme. Senere dro han til USA der han reiste fra kyst til kyst med Greyhound-busser og hevdet å ha mottatt 87 ekteskapstilbud underveis.[20]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
