Venus (gudinne)

Venus (klassisk latin: /ˈwɛ.nʊs/) var i romersk mytologi gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet, og hun spilte en nøkkelrolle i mange romerske religiøse festivaler og myter.

Venus' fødsel, av Sandro Botticelli ca. 1485–1486.

Venus var opprinnelig en vårgudinne, men senere kjærlighetsgudinnen, hun var kvinneskjønnhetens- og den spirende naturs gudinne, vindyrkingens beskytterinne. Fra 200-tallet f.Kr. førte den økende helleniseringen av de øverste klassene i Roma til at hun ble identifisert med og sammenlignet med den greske mytologiens gudinne Afrodite.

Symbolet hennes er blitt et generelt feminint kjønnssymbol.

Etymologi

Symbolet for hunkjønn

Substantivformen av Venus betyr «kjærlighet» og «seksuelt begjær» på latin og har mulige forbindelser til venerari («å ære», «å glede») og venia («nåde», «ynde», «dyd») via en mulig felles rot i indoeuropeiske *venes-, sammenlignbart med sanskrit van («kjærlighet», «ære»).^[1][2] Navnet Venus kan muligens omfatte eller legemliggjøre funksjonen å beære og å gi gaver til den hellige av den som søkte gunst: slik handlinger kan bli tolket som gudenes forledelse, fristelse eller tiltrekningskraft (trolldom) av de dødelige.^[3][4] Det tvetydige i denne funksjonen er antydet i det etymologiske slektskapet med rotordet *venes- med latinske venenum (gift (forgifte), gift (ondskap)), i betydningen av «fortrolling», «magisk kjærlighetsdrikk».^[5]

Kult

Kulten til Venus begynte i oldtidsbyen Ardea (35 km sør for Roma) og havnebyen Lavinium til regionen Latium (hvor Roma ble grunnlagt). Den 15. august 293 f.Kr. ble det eldste kjente tempelet dedisert henne, og 18. august ble en festival kalt Vinalia Rustica. Etter Romas nederlag i slaget ved Trasimene 217 f.Kr. i begynnelsen av Andre punerkrig anbefalte det sibyllinske orakel den sicilianske Venus av Eryx ble importert; et tempel ble dedisert henne på Kapitolhøyden i 217 f.Kr.^[6] Et andre tempel for henne ble innviet i år 181 f.Kr.^[7]

Venus synes å ha spilt en rolle i den private husholdningen til en del romere. Julius Cæsar hevdet å ha henne som en stammor (Venus Genetrix); muligens en langvarig familietradisjon, helt klart en som ble overtatt som det av Cæsars arving Augustus. Venusstatuetter har blitt funnet i helligdommer (lararia) i ganske ordinære hjem. I skjønnlitteraturen plasserte Petronius en blant larene i helligdommen i hjemmet til frimannen Trimalchio.^[8]

Venus i mytologien

Sovende Venus' (1630-1640), maleri av Simon Vouet.

Venus ble assosiert med den greske gudinnen Afrodite og den etruskiske gudinnen Turan, og lånte mytologiske aspekter fra dem begge. Som med de fleste andre guder og gudinner i romersk mytologi er det litterære konseptet av Venus dekket av mytologiske lån fra gresk mytologi og religion. Den tidligere etruskiske eller latinske grøde- og vegetasjongudinnen ble bevisst assosiert med Afrodite.^[9]

I en del romersk mytologi var Eros sønn av Afrodite og Mars, krigsguden. Andre ganger ble Venus forstått som ektefelle til Vulkan, ildens gud. Vergil, da han hyllet sin patron Augustus og Julius (slekt) |gens Julia, gjorde Venus, (som Julius Cæsar hadde adoptert som sin beskytterinne), til stammor for hele det romerske folk ved dets legendariske grunnlegger Aineias og hans sønn Iulus.

Referanser

1. Etymonline (Harper)
2. Skeat, William W. (1963; 1. utg. 1882): Etymological Dictionary of the English Language, New York, s. v. venerable, venereal, venial.
3. Schilling, R. (1954): La religion romaine de Venus depuis les origines jusqu'au temps d' Auguste Pais, ss.13-64
4. Schiling, R. (1962): «la relation Venus venia», Latomus, 21, ss. 3-7
5. Knyttet via adjektivisk form *venes-no-: ibid. s.v. «venom»
6. Beard et al, Vol 1., 80, 83: se også Titus Livius: Ab Urbe Condita 23.31.
7. Orlin, i Rüpke (red), 62.
8. Kaufmann-Heinimann, i Rüpke (red), 197 – 8.
9. «Venus, in Roman Religion and Mythology», Questia

Litteratur

• Champeaux, J. (1987): Fortuna. Recherches sur le culte de la Fortuna à Rome et dans le monde romain des origines à la mort de César. II. Les Transformations de Fortuna sous le République. Rome: École Française de Rome. (ss. 378–395)
• Hammond, N.G.L. & Scullard, H.H. (red.) (1970): The Oxford Classical Dictionary. Oxford: Oxford University Press. (p. 113)
• Lloyd-Morgan, G. (1986): «Roman Venus: public worship and private rites». I M. Henig & A. King (red.), Pagan Gods and Shrines of the Roman Empire (ss. 179–188). Oxford: Oxford Committee for Archaeology Monograph 8.
• Nash, E. (1962): Pictorial Dictionary of Ancient Rome Volume 1. London: A. Zwemmer Ltd. (ss. 272–263, 424)
• Richardson, L. (1992): A New Topographical Dictionary of Ancient Rome. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press. (ss. 92, 165–167, 408–409, 411)
• Room, A. (1983): Room's Classical Dictionary. London and Boston: Routledge & Kegan Paul. (ss. 319–322)
• Rüpke, Jörg (Editor), A Companion to Roman Religion, Wiley-Blackwell, 2007. ISBN 978-1-4051-2943-5
• Schilling, R. (1982) (2. utg.): La Religion Romaine de Vénus depuis les origines jusqu'au temps d'Auguste. Paris: Editions E. de Boccard.
• Scullard, H.H. (1981): Festivals and Ceremonies of the Roman Republic. London: Thames and Hudson. (ss. 97, 107)
• Simon, E. (1990): Die Götter der Römer. München: Hirmer Verlag. (ss. 213–228).
• Weinstock, S. (1971): Divus Julius. Oxford; Clarendon Press. (ss. 80–90)
• Scherm, Gerd; Tast, Brigitte (1996): Astarte und Venus. Eine foto-lyrische Annäherung, ISBN 3-88842-603-0