familie av tannhvaler From Wikipedia, the free encyclopedia
Nebbhvalfamilien eller nebbhvaler (Ziphiidae), av og til også kalt spisshvaler og spisshvalfamilien, er en familie med tannhvaler som ofte oppholder seg i havområder med store dyp. Familien teller 22 arter, fordelt i seks slekter. Mest tallrik er slekten Mesoplodon, som inkluderer hele 15 av de 22 artene.
| Nebbhvaler | |||
|---|---|---|---|
 Blainvillespisshval (Mesoplodon densirostris)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Ziphiidae Gray, 1865[1][2] | |||
| Synonymi | |||
| Hyperoodontidae Gray, 1846 | |||
| Populærnavn | |||
| nebbhvalfamilien[3] (spisshvalfamilien) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Klovdyr | ||
| Parvorden | Tannhvaler | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 22 | ||
| Habitat: | marin, pelagisk | ||
| Utbredelse: | tilnærmet kosmopolitisk, i havområder med store dyp | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Et karaktertrekk for nebbhvaler er at artene i varierende grad har lange (i noen tilfeller pinsettlignende) snuter, er naturlig underbitte, og bare i varierende grad har tenner. Som sådan består gruppen av store sjøpattedyr med ekstreme dykkeferdigheter, som i all hovedsak livnærer seg av ulike sorter blekksprut og noe dyphavsfisk og krepsdyr. Noen av dem kan holde pusten i timevis, og én av artene innehar verdensrekorden i dybdedykking blant pattedyr.
Det hersker litt forvirring omkring det vitenskapelige navnet (Ziphiidae) på denne familien. Noen krediterer den britiske zoologen John Edward Gray for året 1850,[4] andre samme mann for året 1865.[1][2] Egentlig skulle imidlertid navnet Hyperoodontidae Gray, 1846 vært benyttet, siden det er eldst og normalt skal ha prioritet.[1][2] Ziphiidae Gray, 1865 ble imidlertid foretrukket av ICZN (i henhold til artikkel 23(b) (1985) og artikkel 23.12 (1999)), siden navnet alt hadde vært i alminnelig bruk i mer enn 100 år.[1][2] Det blir derfor benyttet her.
Ziphiidae blir av og til delt inn i tre underfamilier, men med liten aksept; Berardiinae (inkluderer Berardius), Hyperoodontinae (inkluderer Hyperoodon, Indopacetus og Mesoplodon) og Ziphiinae (inkluderer Tasmacetus og Ziphius).[5]
Nebbhvaler tilhører en gruppe tannhvaler som vi vet svært lite om, fordi habitatet deres er lite tilgjengelig for observasjoner. Mange av artene er ikke særlig tallrike, slik at det historisk også har vært knyttet begrensede kommersielle interesser til dem. Noen arter er kun identifisert gjennom kraniefunn, og flere arter har først blitt beskrevet de to siste tiårene.
Nebbhvalene måler normalt cirka 4–13 m og veier typisk omkring 1–15 tonn. Artene tilhører således de største tannhvalene. Kroppen er torpedolignende, langstrakt og strømlinjeformet, og typisk mørkere grå, gråbrun eller gråsort til nærmest helt sort i fargen. Ryggfinnen er beskjeden, trekantet med konkav bakkant og sitter langt bak på ryggen. Også sveivene er små og sitter i fordypninger langs sidene på dyra. På undersiden av halspartiet har dyra to dype, langsgående furer i huden som nesten løper sammen foran.
Nebbhvalene har underbitt og karakteriseres av sine lange kjever, som ender i ei flaskehalslignende snute kalt et «nebb» (herunder også spissnebb og hvalnebb). Selv om dette er tannhvaler, har dyra typisk bare hannene ett eller to par med funksjonelle tenner i underkjeven, men hunnene er stort sett tannløse. Unntaket er artene i slekten Berardius, der også hunnene har to par med funksjonelle tenner i underkjeven, og arten i den monotypiske slekten Tasmacetus, der begge kjønn har lange rader med slanke funksjonelle tenner. Hos de andre artene har tennene blitt evolusjonært tilbakedannet, slik at kun hannene har ett eller to par med tenner i underkjeven, men ingen i overkjeven.
Hos noen arter har ett av tannparene blitt omdannet til eiendommelig villsvinlignende støttenner, som stikker ut av munnen på dyra. Én av disse artene har så eiendommelige støttenner at den har blitt navngitt etter dem (på flere språk, blant annet norsk) – stroppetannebbhval (Mesoplodon layardii) eller stroppe-tannet nebbhval som noen skriver det.[6] Hos denne arten danner (vokser) støttennene i underkjeven (som) en stroppelignende tannbøyle over overkjeven, slik at dyret (bare hanner) faktisk ikke kan åpne munnen på normalt vis. Det ser imidlertid ikke ut til at den merkelige tannveksten hemmer opptaket av føde.
Nebbhvalene holder til på alle verdens hav, men blir sjelden observert i kystnære strøk, om det da ikke er svært dypt der. Artene er evolusjonært utrustet for dykking på store havdyp, typisk til 1 000 m eller mer. Det har vært en allment akseptert hypotese blant forskere og andre fagfolk, at spermhval (Physeter macrocephalus) er den hvalen som dykker dypest blant klodens sjøpattedyr. Det har blitt anslått dybder på inntil 3 000 m, men sånne dykk har aldri latt seg dokumentere for denne arten. Faktisk er et dykk til 1 501 m det dypeste dykket som har blitt registrert (så langt kjent) av en spermhval.[7]
Nebbhvaler er kjent for å dykke svært dypt etter føden. Et dykk til 2 992 m dyp, som er offisiell verdensrekord for pattedyr[8], ble utført av en blekhodenebbhval utenfor kysten av California den 17. februar i 2011. Dykket varte i cirka 80 minutter, men dykk på inntil 20–30 minutter er mer vanlig, og dykk opp til hele 137,5 minutter har blitt registrert hos denne arten.[8] Dette gjør nebbhvalene til den gruppen av sjøpattedyr som kan dykke dypest, og sannsynligvis kan blekhodenebbhvalen dykke dypere enn 3 000 m. Det reiser et berettiget spørsmål ved hypotesen, om at spermhvalen er det pattedyret som dykker dypest.
Nebbhvaler bruker avansert ekkolokalisering (en type biosonar) for å orientere seg når den jakter i stummende møte på dypt vann, trolig mer så enn andre grupper av hvaler som også har denne egenskapen. Ekkosignalene består av raske klikkesignaler som sendes ut og mottas gjennom den såkalte melonen, som visuelt kommer til uttrykk som en melonlignende kul i pannen på dyra. Melonen er i realiteten et hulrom fylt med akustisk fett, en type fett som trolig forsterker ekkosignalene.[9]
Nebbhvaler bruker en spesiell sugeteknikk for å fange byttedyr når de jakter,[10][11] sidene tennene i realiteten er ubrukelige for opptak av føde og dietten i hovedsak består av ulike sorter blekksprut. Dyra fanger imidlertid også noe fisk og krepsdyr som de eter.
Hvalstranding er fortsatt en gåte og det skje oftere og oftere, til tross for at dyra synes friske. Nebbhvaler er blant sjøpattedyra som er mest utsatt for stranding, men årsakene har vært svært omdiskuterte. I senere tid har forskere forsøkt å avdekke om akustisk forurensning, altså akustisk støy fra sonar (helst militære sådanne) kan være en medvirkende eller betydelig årsak til strandigene, siden det har vært mange episoder i forbindelse med militærøvelser der sonar har vært i bruk. Det har også vært spekulert i om dykkersyke (gassbobler i blodet) kan ha vært en medvirkende årsak til at nebbhvaler strander, herunder om sonarsignaler kan være en utløsende årsak gjennom å skade det avanserte hørselsorganet disse hvalene har.[12]
Det viser seg at blekhodenebbhval er den hvalarten som oftest strander når såkalt mellomfrekvensaktiv (MFA) sonar er i bruk,[13] men relasjonene har vært lite forstått til nå.[8]
Det er ikke lenger tvil om at sonar skremmer hvalen.[14][15] Det viser sonar-forsøk på hval ved Jan Mayen. Studien viste at støy fra militære sonarer skremte en nebbhval slik at den dykket helt ned til 1 700 meter. Først etter over to timer våget den seg opp for å puste.[15] Det er også klart, at støyen fra militære sonarer på skip som brukes til jakt på ubåter, kan skremme nebbhval over mye større avstander enn det som tidligere har vært kjent.[14][15] Hos nebbhvalene ved Jan Mayen utløste sonarlydene kraftige adferdsresponser ved avstander helt opp til 28 kilometer. Dyrene sluttet helt å lage lyd – noe som er forbundet med deres evne til å orientere seg, lete etter mat og kommunisere – og svømte lydløst og effektivt vekk fra området.[15]
Nebbhvaler har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse i verdenshavene, men gruppen viser størst biologisk mangfold og er mest tallrik på den sørlige halvkule. I norske farvann er det kun én art som er særlig utbredt, nemlig nebbhval (Hyperoodon ampullatus). Det hender imidlertid også at nordspisshval (M. bidens), også kalt spisshval og sowerbys spisshval, frekventerer i farvannene langs norskekysten.[3]
Inndelingen følger Society for Marine Mammalogy og er i henhold til Committee on Taxonomy (2022).[16]
I tillegg til de seks eksisterende slektene finnes også minst 24 utdødde linjer, her listet opp i alfabetisk rekkefølge i henhold til Wikispecies:[5] †Africanacetus – †Africanacetus – †Anoplonassa – †Aporotus – †Archaeoziphius – †Belemnoziphius – †Beneziphius – †Caviziphius – †Cetorhynchus – †Choneziphius – †Eboroziphius – †Ihlengesi – †Izikoziphius – †Khoikhoicetus – †Messapicetus – †Microberardius – †Nazcacetus – †Nenga – †Ninoziphius – †Pelycorhamphus – †Pterocetus – †Tusciziphius – †Xhosacetus – †Ziphirostrum.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
