From Wikipedia, the free encyclopedia
Nänie eller Klage[1] er en komposisjon av Johannes Brahms (op. 82 fra 1881) for blandet kor (sopran, alt, tenor, bass) og orkester. Musikkstykket er en tonesetting av Friedrich Schillers dikt fra 1800 med samme tittel.
 |
 | |
Friedrich Schiller (venstre) skrev diktet Nänie i 1800. Johannes Brahms (høyre) skrev et musikkverk basert på diktet i 1881. | ||
Schillers dikt fra 1800 er et uttrykk for weimarklassisismens interesse for motiv og tema fra antikkens Hellas. Brahms brukte diktet i et sorgarbeid etter at hans venn, maleren Anselm Feuerbach, døde. Brahms arbeidet med korverket fra tidlig i 1880 til sommeren 1881.
Nänie (latin naenia eller nenia, italiensk nenia) var opprinnelig et begrep for klagesanger som ble framført under begravelsesprosesjonene i antikkens Roma. Da ingen sanger ble skrevet ned, vet vi lite om deres opphav og form. Det er sannsynlig at det dreide seg om tradisjonelle tekster og melodier som ble akkompagnert av fløyte eller lutt. Nenia blir nevnt av blant andre Sveton og Seneca den yngre. Horats og Ovid bruker begrepet «nenia» i betydningen barne- eller eventyrsang.[2][3] Tidvis blir begrepet brukt som synonym til trenos, den antikke greske betegnelse for ulike former for klagesanger, som etterhvert ble utviklet til en kunstart.[4]
Schillers dikt Nänie ble første gang publisert i boken Gedichte von Friedrich Schiller, Erster Theil (1800) og ble formentlig skrevet i 1799, kort tid før boken gikk i trykken. Verket stammer altså fra weimarklassisismen, hvis litteratur beskjeftiget seg med greske eposer og myter, antikke etiske idealer og formene i den antikke dikterkunsten. Valget av verseformen distikon understreker forbindelsen til den greske antikken.
Goethes elegi Euphrosyne regnes som den umiddelbare inspirasjonskilde til Schillers Nänie. Det finnes både en form- og innholdsmessig likhet, og Schiller publiserte dessuten Euphrosyne i sin musealmanakk for 1799. Det antas videre at Goethes Achilleis og Schillers egne arbeider med verket Wallensteins Tod («Wallensteins død»), den tredje delen av Friedrich Schillers Wallenstein-trilogi, har hatt innflytelse på utformingen av diktet. Det kunstfilosofiske innhold i diktet er influert av dikterens beskjeftigelse med Karl Philipp Moritz' verk Über die bildende Nachahmung des Schönen (1788).[5]
Nänie.[6] Auch das Schöne muß sterben! Das Menschen und Götter bezwinget, |
Klage |
Gjenstand for klagesangen i Schillers Nänie er ikke et konkret menneskes død, men noe abstrakt, det vakre i seg selv. Dette vises for det første ved bruken av de gjennomgående abstrakte begrepene das Schöne (det vakre), das Vollkommene (det fullkomne), das Gemeine (det alminnelige). For det andre illustreres Schillers innledende setning «Auch das Schöne muß sterben!» (Også det vakre må dø!) ved tre eksempler fra den greske mytologi, der de avdødes navn ikke nevnes og deres individuelle skjebner dessuten trer i bakgrunnen. Ikke engang Hades, underverdenens gud, nevnes med navn, men som den stygiske Zevs (av Styx, underverdenens elv og Zevs den mektigste guden i det antikke Hellas).
Diktet forutsetter at leseren kjenner mytene som det andre, tredje og fjerde distikon (dobbeltvers) spiller på: Sangeren Orfeus' forsøk på å redde sin brud Eurydike fra underverdenen (andre dobbeltvers), gudinnen Afrodites sorg over sin kjære Adonis (tredje dobbeltvers), og endelig havnymfen Thetis' mislykkede forsøk på å redde sin sønn Akilles fra døden (fjerde dobbeltvers).
Det femte dobbeltverset varsler med det innledende ordet «Aber» (men) en ny tankegang: det forteller om Thetis klagesang over sin falne sønn. Ifølge Odysseen sluttet hun seg til alle nereidene og musene, og rørte mennesker og guder til gråt i 17 dager (sjette distikon).
I det siste dobbeltverset slår Schiller fast at det også er «herrlich» (herlig, prektig) å leve videre som klagesang «im Mund der Geliebten» (i sin kjæres munn); det vakre har på denne måten en mulighet å leve videre etter det jordiske livets slutt. Denne fortrøstningsfulle erkjennelse blir som i det første klagende distikon, innledet med ordet «Auch» (også).
Schillers Nänie kan med rette oppfattes både som sørgesang og som en refleksjon over den samme. Denne dobbeltbunnen er typisk for Schillers lyrikk; «Følelsene slippes aldri løs fra den reflekterende forstands grep.»[13][14]
Schiller valgte distikon som verseform, der hvert dobbeltvers består av et heksameter og et pentameter. I antikken ble denne formen valgt for de klagende elegier, andre ganger i epigrammer som – ofte i et eneste distikon – ga uttrykk for en tanke. Schillers Nänie kan ikke fullt og helt innordnes en slik diktform, idet det har likhetstrekk med såvel en klagesang som en refleksjon. Denne særstilling kom til syne i diktets plassering i den praktutgaven som Schiller forberedte, men som først utkom etter hans død: i det tredje bindet som inneholder elegier og epigrammer, står det på nest siste side, i en rekke av epigrammer som er omrammet av votivtavler, fulgt av diktet om Trojas ødeleggelse, som er det eneste i dette bindet som ikke er skrevet i distikonets form.
Ved førstegangsutgivelsen var diktet det fjerde siste i en samling, og fikk som ett blant flere lite oppmerksomhet. Det er heller intet som tyder på at diktet hadde noen særstilling for Schiller selv. I hans bekjentskapskrets er det ikke notert noe om hans mening om det. I tysktalende land i dag regnes verket derimot som et av de viktigste blant Schillers dikt, det er med i tallrike tyske lyrikksamlinger og det inngår regelmessig i skoleundervisningen.
Magna Blanke gjendiktet i 1997 Schillers Nänie til dansk,[15] og Johannes Gjerdåker gjendiktet det til nynorsk i 2006.[16]
Brahms begynte arbeidet med å sette musikk til Schillers Nänie tidlig i 1880. Den direkte foranledningen var Brahms' sorg over vennen, Anselm Feuerbachs død. Som kunstmaler hadde Feuerbach arbeidet med antikke motiver, og Brahms hyllet sin avdøde venn ved å velge en tekst som i tittel, motiv og form viste til den greske antikken.
Brahms arbeidet ikke med komposisjonen sammenhengende. Etter en pause fullførte han verket sommeren 1881 og tilegnet det til Henriette Feuerbach, malerens stemor. Nänie ble dermed komponert drøyt ti år etter Brahms mest kjente korverk, Ein deutsches Requiem op. 45. Fremføringen av Nänie tar ca 15 minutter.
Stemningen i Brahms komposisjon blir generelt beskrevet som myk, udramatisk og forsonlig.[17][18][19] Det er betegnende for verkets uttrykk at det som klagesang gjennomgående er skrevet i dur-tonearter.
Formmessig deler Brahms komposisjonen inn i tre avdelinger, noe som også gjenspeiler innholdet i diktet: verket innledes med et 24 takter langt orkestralt parti preget av sukkemotiver hvor oboen presenterer første dels tema. I formdelen A, andante, D-dur og 6/4 takt, tonesettes de første fire distikoner som beklager det vakres død, illustrerert av tre mytologiske eksempler. Dette gjøres ved at sopranen innleder den første verselinjen Auch das Schöne muss sterben («også det vakre må dø»), hvoretter de øvrige stemmene føyes til én etter én på en fugelignende måte. Musikken topper seg i et crescendo i form av en homofon klage over at kun Hades, underverdenens hersker, forblir uberørt av «det vakre».
Etter en kort cesur påbegynnes det andre distikon ved at bassen i takt 47 presenterer en variasjon av fugetemaet. Her beskrives den ene gang da Pluto av Schiller kalt der Schattenbeherscher («skyggenes herre»), lot seg påvirke av Orfeus' sang. Men da Orfeus brøt avtalen om ikke å se på Eurydike, trakk Pluto tilbake sin gave («Geschenk») som var Eurydikes gjenoppståelse fra døden. Også denne passasjen munner ut i homofonien som preger hele verket når temaet er dødens ufravikelighet, her i forbindelse med Orfeus' fatale feiltrinn.
Det tredje dobbeltverset (del D) minner oss om hvordan Afrodite forgjeves iler til for å hjelpe sin elsker Adonis som var blitt skadet under jakten – musikalsk gis det uttrykk ved at mannsstemmene begynner på temaet i takt 65 hvoretter alt og sopran følger etter i en kanon. Brahms beskriver ved hjelp av kraftige hemioler – dannet av avslutningen på hvert av de første fire dobbeltversene – hvordan villsvinet påfører Adonis den dødelige skaden.
Det fjerde dobbeltverset beskriver Akilles' død. Akilles, selve idealet for ungdom og skjønnhet, mannsmot og ridderlighet, er i Schillers tekst benevnt som den göttlichen Held («gudehelten»). Hans udødelige mor (Thetis) kunne ikke redde ham da han avled ved den Skaiske port. Brahms understreker denne dramatiske historien med et kor i forte som ledsages av kraftige strykerfigurer. Etter Akilles' død nås musikkens dynamiske høydepunkt i takt 81 ved ordene sein Schicksal erfüllt («hvor han fant sin skjebne»).
Formdel B fra takt 85 er basert på det femte og sjette distikon, som forteller om Thetis' klage og dens virkning på mennesker og guder. Dette innholdsmessige vendepunktet uttrykkes musikalsk gjennom en overgang til Fiss-dur. I tillegg går denne delen i 4/4 takt og i et noe tilbakeholdent foredrag (Più sostenuto). Nymfens oppstigning av havet gjengir Brahms som unison oppadstigende linje og når strykerne i tillegg spiller pizzicato fremstår musikken som et tonemaleri som beskriver bølgene rundt henne.
De ulike vers gis ulik plass i komposisjonen og gjentakelser av teksten blir hyppigere mot slutten. Brahms gir klagen fra «aller Götter (alle guder)» gjentatte og ulike tonesettinger og gir dermed også det sjette distikon en økt betydning. Gråten, og særlig gudinnenes, er gitt et kromatisk uttrykk. Den første versjonen fra takt 97, begynner piano og stiger etterhvert til forte i en klage over dass das Vollkommene stirbt («at det fullkomne dør»). Den andre tonesetting av dette distikonet starter i takt 119 i forte, og munner ut i et dynamisk laveste punkt i verket, et nesten a capella sunget pianissimo korparti fra takt 137.
I takt 141–181 går verket tilbake til Primo tempo, dvs takt og toneart fra del A. Etter en åtte takters lang instrumental overgang tas det innledende temaet opp og i en fugeaktig form tonesettes det avsluttende distikon Auch ein Klaglied zu sein... ist herrlich («Også det å være klagesang...er av det herlige») – se noteeksempelet. Ved hjelp av den gjentatte musikalske formen og fraseringsbuenes plassering understreker Brahms Schillers sammenheng mellom begynnelsens klage og avslutningens trøstefulle erkjennelse. Det siste verset (das Gemeine geht klanglos zum Orkus hinab) vier Brahms kun noen få takter. I dette partiet minner han oss, denne gangen i piano, på nytt om døden med homofone hemioler. Mot slutten betoner han det positive aspekt i det siste distikon, ved at han fra takt 162 gjentar det nest siste verset (Auch ein Klaglied zu sein ... ist herrlich) og når han insisterende repeterer ordet «herrlich» flere ganger.
Uroppførelsen av Brahms' Nänie fant sted 6. desember 1881 i Zürich og samme måned ble verket utgitt på trykk. Verket gjorde et dypt inntrykk på publikum og ble også en finansiell suksess. Det siste gjorde at direksjonen i det daværende konserthuset Tonhalle overbrakte Brahms en sølvpokal. Nye oppføringer fulgte kort tid etter, bl.a. i 1882 i Wien. I dag regnes det ca 15 minutter lange verket til Brahms mest kjente korverk, ved siden av Ein Deutsches requiem op. 45, Rhapsodie für Alt-Solo, Männerchor und Orchester op. 53, Schicksalslied op. 54 og Gesang der Parzen op. 89.
Under renessansen og tidlig moderne tid var den antikke naenia utgangspunkt for enkelte humanistiske dikteres utforming av en litterær sjanger, blant dem Michael Marullus. Et annet eksempel er Erasmus som brukte begrepet nenie i sin nekrolog over komponisten Johannes Ockeghem. Erasmus' verk ble senere tonesatt av Johannes Lupi.
Den tyske komponisten Hermann Goetz tonesatte Schillers dikt allerede i 1874, seks år før Brahms tok opp arbeidet med Nänie. Goetz' verk (op. 10) ble oppført 1880 i Gesellschaft der Musikfreunde i Wien. Det er ikke er kjent om Brahms var tilstede ved fremføringen eller om han hadde notene til Goetz komposisjon, men det er sannsynlig at han kjente det tidligere verket.
Goetz' utgave er mer dramatisk enn det som er tilfelle hos Brahms og stiller sorg og klagesang mer i forgrunnen. Goetz tildeler dessuten koret enkelte av rollene i diktet, omtrent som i et oratorium. Tenorene fremstiller Orfeus, mens sopraner og alter er døtrene til Nereus. En bemerkelsesverdig parallell er at begge komponistene avslutter sine verk med det nest siste verset og med en gjentakelse av ordet «herrlich».
Robert Schumann brukte tittelen Nänie til en sørgesang over en død fugl.
Fartein Valen skrev i 1932–33 orkesterverket Nenia sulla morte d'un giovane (klagesang ved en ung manns død), op. 18 nr. 1.[20] Valens verk er inspirert av den romerske statuen Døende galler og tilegnet krigens unge ofre.[21]
Carl Orffs korverk Nänie og Dithyrambe, er også bygget over Friedrich Schillers verk og ble uroppført i Bremen 4. desember 1956.
Åse Hedstrøm har skrevet orkesterverket Nenia (1985–86).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
