From Wikipedia, the free encyclopedia
Murpuss et tynt sjikt av mørtel på en vegg eller bygningsdel, innvendig eller utvendig. Pussmørtel med kalk eller leire som bindemiddel har vært i bruk som fasadebehandling siden forhistorisk tid. Formålet er å beskytte veggkonstruksjonen innenfor mot klimapåkjenninger og gi veggen en tiltalende overflate.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| gips | |||
|---|---|---|---|
 |
Puss som byggemateriale er beslektet med leirklining på flettverk av vidjer i forhistoriske hus, men leiren er her et integrerte materiale, ikke bare et overflateskikt. Puss på murverk har vært brukt i Norden fra middelalder til nåtid.
Pussmørtel består av bindemiddel, tilslag og vann. Bindemiddelet er som regel kalk, sement, gips eller plaststoffer, alene eller i forskjellige blandingsforhold.
Underlaget for puss kan være murverk av tegl eller naturstein, eller vegger av lafteverk eller bindingsverk. Puss på trevirke krever at underlaget bearbeides for å gi pussen feste, enten ved å hogge fliser i veggen, sette inn plugger eller spiker, eller feste en armering av kløyvde kvister, lekter eller ståltråd til underlaget. Puss kan også brukes som tettende overflate på en ellers åpne skjelettkonstruksjon, da i form av rabitspuss på utspent ståltrådarmering.
Pussmørtel av riktig konsistens blir kastet på veggen med murskje («flyndre») og jevnet ut med en mindre murskje, ofte også bearbeidet ved kosting eller brettskuring.
Murmørtelens fasthet avhenger av bindemiddelet, tilslaget og eventuelle tilsetninger. Tilslaget er som regel sand med korngradering fra fin til grov, avhengig av hva slags overflate man ønsker. Sandens kornstørrelse kan variere fra 0,1 mm til 6-8 mm. Tilslaget, sammen med påføringsteknikken og etterbehandlingen avgjør overflatens egenskaper. Finpuss er oftest et tynt ytre puss-skikt som trekkes på grover puss med stålbrett og glattes ved filsing. Til slemming brukes en mørtel av vellingkonsistens som påføres med kost.
Sementmørtel herder ved opptak av vann, og raskere enn kalkmørtel. Den har bedre vedheft på de fleste underlag, og er hardere. Men puss med ren sementmørtel blir for hard og uelastisk til mange formål og egner seg ikke til restaurering av eldre murvegger, eller til puss på trematerialer. Sementmørtel blir diffusjonstett, og egner seg derfor ikke til bruk der det er behov for å slippe fuktighet ut av en mur eller en vegg.
Kalkpuss er en diffusjonsåpen mørtel, det vil si at fuktighet kan slippe ut gjennom mørtelen og tørke opp. Diffusjonsåpne byggematerialer motvirker fuktskader på bygg og bygningsdeler.[1][2]På nettportalen Bygg og bevar, som er et samarbeid mellom Klima- og miljødepartementet og Byggenæringens Landsforening, beskrives kalkpuss slik:
«Kalkmørtel er mindre trykkfast enn sementholdig mørtel, men mer diffusjonsåpen og elastisk. Kalkmørtel bruker lang tid på å herde og under herdeprosessen må den ikke utsettes for frost. Utendørs murarbeider med kalk må utføres i sommerhalvåret. For å få et sikkert resultat, bør kalkpussingen overlates til erfarne og dyktige håndverkere med interesse for gamle håndverkstradisjoner.
Gamle dekorasjoner, bumerker o.l. på veggflatene må ikke røres. De må bare behandles av en kyndig konservator. Hvis man oppdager gamle dekorasjoner, fargespor eller lignende, når man reparerer pussen, må arbeidet stanses umiddelbart. Kontakt Riksantikvaren for nærmere instrukser.»[1]
Det er flere ulike typer kalkpuss:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
