From Wikipedia, the free encyclopedia
Lafteverk eller laft er en type bærekonstruksjon som fra vikingtiden og fram til midten av 1800-tallet var den dominerende måten å bygge trehus (tømmerbygninger) på i Norge. Lafteverket består av tømmerstokker som legges horisontalt og stables oppå hverandre. Stokkene krysslegges så de ligger i samme nivå i to parallelle vegger, mens stokkene i de to mellomliggende veggene ligger en halv stokkhøyde høyere.
I hjørnene (laftene, knutene eller novene) blir stokkene skåret sammen med underhogg og overhogg som låser dem til hverandre. Ett lag stokker huset rundt kalles et omfar eller et kvarv. Det første omfaret (grima eller syllkvarvet) består av syllene eller svillene. I en god laftevegg skal alle syllene ha samme høyde, og derfor må grunnmurkronen ligge en halv stokkhøyde lavere under de to parallelle syllene som legges ut først. Å bruke halv stokkhøyde på disse syllene regnes som mindreverdig. Om grunnmuren er jevnhøy hele veien rundt, er det bedre å gi de to kryssende stokkene overhøyde.
Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt furu eller gran, som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var vinterhogd malmfuru, som hadde vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden, og ved å kviste den på rot og flekke av noen barkremser helst flere år før den skulle hogges, sikret man seg at harpiksinnholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei tyrirot som det kunne brennes tjære av. Men tjære ble mest brukt til impregnering av båter, i nyere tid sjelden på laftehus. På noen hus ble det smurt tjære på laftene, som var mest utsatt for råte. Tømrere unngikk helst trær med tendens til å vri seg, fordi slikt tømmer medførte fare for at fugen mellom stokkene og i laftehoggene ville åpne seg.
Den tradisjonelle måten å bearbeide laftetømmer for å unngå store sprekker er å kløyve laftestokken fra undersiden inn mot margen. Da unngår man at stokken får tilfeldige sprekker på sidene. Undersiden er skjult og ligger beskyttet mot rennende vann. Denne metoden gjør arbeidet mer tidkrevende og ble brukt på kvalitetshus der tømmerveggen skulle være synlig.
En moderne tømrer vil hevde at laftetømmer helst bør få tørke langsomt gjennom flere år før det bearbeides. Da vil det få små sprekker jevnt fordelt rundt hele stammen, mens hurtig tørking gir færre, men store og skjemmende sprekker. Særlig tømmer som sages eller telgjes vil være utsatt for uønsket sprekkdannelse, fordi sprekkene finner korteste vei fra margen til overflaten av trevirket. Å bearbeide tømmeret før det er ferdig tørket, fører derfor til at stokken får de største sprekkene langs midten, der de synes best.
Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. Men syllene ble gjerne hogd av ekstra høye stokker og telgjet til et trapesformet tverrsnitt. I nyere tid har det vært vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet blir en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere tømmer, og plankelaft med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig. Mot slutten av 1800-årene kunne moderne sagbruksteknikk tilby maskinlaft av pløyd tømmer med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant. Det brukes mest i ferdighus.
Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra enkle V-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la overhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at halsen ble liggende i nedre halvdel, eller omvendt. (Findalslaft, av norrønt fyrnðar = fortids-). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (barke eller kverke) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. (Barkenov eller kverkenov). Formen er kjent fra middelalderen (raulandslaft). Tverrsnittet av halsen kan få mange ulike former – trekantet, skrå eller rett firkantet, sekskantet, trapesformet eller sammensatt. Laftehogg med loddrette sider regnes for å være mindre gode, fordi de kan åpne seg hvis tømmeret krymper. Noen laft hogges slik at de runde stokksidene skjærer hverandre helt presist, uten synlig hoggespor utenfor laftet. Men de fleste laftehogg, særlig i nyere tid, tar utgangspunkt i at det først hogges kinninger på begge sider av stokken, på øvre eller nedre halvdel, eller begge. Kinningene er skrå flater som skjærer hverandre langs et loddrett plan midt i laftehogget (eller aksen for den kryssende stokken). Med kinninger får partiet av stokken der laftet skal hogges et sekskantet tverrsnitt, noe som gjør det lettere å måle og merke for hogget. Kinningene blir stående synlige ved siden av laftet, og noen ganger blir de i dekorativ hensikt ført videre langs stokken.
Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles laftehodet. På laftehus fra middelalderen fikk laftehodet nesten alltid samme form som stokktverrsnittet – runde laftehoder til rundtømmer, ovale til ovaltelgjet tømmer. Senere ble det større frihet til å forme laftehodene, men tømrerne fulgte moter som kunne variere lokalt og over tid. Formen på laftehodet er derfor et hjelpemiddel til å datere gamle hus. På 1600- og 1700-tallet kunne hus med rundtømmer få både runde hoder, eller avsmalnende ovale, firkantede eller sekskantede hoder. Lokalt fikk noen typer navn som «katthugunov», «hesthugunov», «okshugunov» eller «hjartnov». På 1800-tallet ble laftetømmer oftest skåret eller telgjet med flate sider, slik at tverrsnittet ble tilnærmet åttekantet. Laftehodene fikk som regel samme åttekantform.
Praksis for godt laftehåndverk tilsier at hodene ikke skal berøre hverandre, og ikke ha medfar på undersiden, slik som stokken mellom laftene. Det skal være litt avstand mellom hodene, og undersiden skal være flattelgjet eller avrundet. Laftehodet er en utsatt del av huset og får lett skader. Laft med innhogg helt inn til midten av stokken er særlig utsatt for å sprekke og for at biter av hodet løsner.
Etter at det på slutten av 1700-tallet ble vanlig å bordkle lafteveggene, kom sinklaft og kamlaft i bruk. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i bindingsverksteknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner.
Stokkene legges «andføttes» i samme vegg, toppende over rotende, slik at ulike stokkhøyder blir utjevnet. For å hindre at stokkene siger ut eller forskyver seg sideveis i veggen, blir de forbundet med kraftige trenagler (dymlinger) i minst 3 meters avstand. I eldre tid var de laget som firkantede klosser, og hull for dymlingene ble hogd ut med smaløks. Nå brukes runde trenagler som bores halvt inn i begge stokker. I gavltrekantene (røstene) på hus med sperretak var dymlingene det eneste som holdt stokkene i stilling. Dymlinger er også nødvendige på begge sider av en skjøt i tømmeret for å hindre at stokkene glir fra hverandre.
På begge sider av alle dør- og vindusåpninger blir det satt inn avstivende beitskier for å holde veggen i lodd. Stokkbeitskier ble særlig brukt i eldre tid. De hadde en not langs kanten som holdt på plass stokkenes spisse ender. Vanligere var og er det å felle beitskiene inn i slisser som er skåret inn i enden av stokkene. Over beitskiene må det være rom som lar veggen sige fritt når tømmeret krymper.
Tømmer kan skjøtes i laftehogget for en tverrvegg, eller om nødvendig også mellom laftene. I eldre tid bruktes ofte skråskjøt med eller uten hake. I moderne lafting brukes helst skjøting med sliss og tapp. Man bør unngå å skjøte to stokker som ligger direkte på hverandre. På begge sider av skjøten bør det legges inn dymlinger.
Stokker i samme vegg blir sammenføyd ved å hogge et V-formet spor (medfar eller mosefar) langs undersiden av overliggende stokk. Presis tilpasning til den runde oversiden (hyven) av underliggende stokk gjøres ved meddragning. Til det bruker tømreren et redskap med to klør, meddraget. Stokken som skal meddras blir løftet opp ca. 1-2 cm på klosser eller kiler så den ligger parallelt med stokken under. Nå blir meddraget dratt langs ryggen av understokken, slik at øvre klo risser konturen av den inn i undersiden av overstokken. Når den er meddratt på begge sider, vendes stokken på høykant, og medfaret telgjes nøyaktig ut mellom de to rissene etter meddraget. Medfaret skal ikke føres lenger enn til laftehogget; det regnes for dårlig tømrerhåndverk å lage medfar på laftehodene. Når stokken vendes og legges på plass, skal de skarpe kantene på medfaret ideelt sett møte nakken på understokken i hele lengden, helt presist og uten gliper. Tyngden av ferdig vegg og tak vil presse fugen enda tettere sammen og gi en helt tett vegg.
Medfaret og laftehoggene blir fylt med isolasjonsmateriale for å hindre varmetap og tette mot trekk hvis meddraget ikke er helt presist. Til isolering ble det tradisjonelt brukt husmose eller etasjemose (Hylocomium splendens), en vanlig moseart over hele landet. Mosen ble lagt ut på understokken og i laftehoggene i våt tilstand (møsjing). Etter tradisjonen noen steder skulle den først kokes for å drepe insekter. Overstokken komprimerer mosen, og det overskytende som stikker utenfor medfaret blir skåret bort med kniv. Husmose (og enkelt andre mosearter) er særlig godt egnet til isolasjon fordi den utvider seg litt og beholder spensten når den tørker. Den er dessuten hygroskopisk, så den har evnen til å absorbere fukt som ellers kan forårsake skader på trevirket.
I nyere tid er det også brukt dyttestry, laftevatt eller strimler av saueull eller mineralull til å tette medfaret. Noen tømrere advarer mot mineralull, som etter sigende suger til seg fuktighet.
I løer og andre uthus som skal være luftige, laftes veggene av rundtømmer uten medfar, slik at det åpninger mellom stokkene. Utenfor Norden forekommer lafting hvor stokkene ikke meddras, men hvor tettingen mellom dem gjøres med leirklining eller dytting.
Laftehus finnes i Alpene, i de østeuropeiske fjellområdene, russiske skogsområder og i Norden. Dette tilsvarer omtrent barskogenes utbredelse. Den gang barskog dekket større deler av Sentral-Europa var trolig lafting vanligere, men det finnes få arkeologiske spor. De er påvist spor av laftebygg fra rundt eller før år 0. I Øst-Europa var lafting vanlig fra omkring år 500. I Skandinavia ble laftebygg vanlig i løpet av vikingtiden og i Norge er trebygg lite kjent fra eldre tid der stein og jord har vært det vesentlige byggematerialet slik det er påvist langs kysten. Laftede bygg kan ha eksistert i det indre av landet og i skogsområdene før vikingtiden, men det finnes nesten ingen arkeologiske spor. Laftede hus etterlater få arkeologiske spor.[1] I Norge er ingen laftehus kjent før på 1000-tallet.[2]:36 Bryggen i Bergen ble fra siste del av 1100-tallet bygget ut med steinfylte bolverkskar i laftet tømmer.[3]
Tacitus skrev i år 98 at germanerne bygget hus av ubehandlet treverk. Senere kilder fra omkring år 200 og 500 beskriver også germanernes trehus. Mange steder på kontinentet er det arkeologiske spor av reisverkshus med jordgravde stolper. I tillegg til stolpehullene er det funnet spor av vegger av flettede greiner tettet med leire. Hus med jordgravde stolper og flettede vegger var utbredt på kontinentet, men ikke i Norge, opp til middelalderen. I Norge og Norden ble langhusenes tak holdt oppe av stolper inne i rommet, mens veggene kunne bestå av stein eller torv. Roar Hauglid skriver at i Mellom-Europa gikk byggeskikken over til mur eller utmurt bindingsverk, mens i det nordlige Skandinavia og store deler av Øst-Europa begynte man i stedet for de store hallhusene (med alt under ett tak) å lage flere mindre hus i liggende tømmer sammenbundet i hjørnene. Med denne konstruksjonen støtter veggene hverandre og blir i stand til å bære taket uten stolper. Laftebygg ble vanlig på Den skandinaviske halvøy, i Finland, store deler av Russland, Baltikum, Belarus, Polen og sørover langs Karpatene. I Alpene og fjellstrøk i Nord-Spania har lafting også vært vanlig. Lafting er kjent fra Kina og Japan med innviklede former for lafting. Et laftet forrådshus (antatt fra å 752) i Todaiji i Japan har fin laftekunst og står på stabber eller stolper som norske langloft. I Bosnia og ved Bodensjøen er det påvist lafteverk fra 1000 år f.Kr.. Laftede gravkammer er funnet i Europa og i Altai i det vestlige Sibir det siste med til dels avansert laftteknikk. I Sheldergate i York er det funnet en laftet brønn fra romersk tid.[2](s1-36)
I Finland, de baltiske landene og Russland har spor etter laftebygg fra før år 1000. I Latvia er laftebygg kjent fra vikingtid og tidligere. Egils saga forteller om en reise i år 925 til Kurland, der de besøkte et hus laget av mektige stokker og med en overetasje med soverom. I Russland, Belarus og Ukraina er trolig lafteteknikken svært gammel, og for eksempel i Jaroslav-området ved Volga er det påvist en liten landsby av laftede bolig- og forsamlingshus fra 400-500 år e.Kr.. I Staraja Ladoga (Aldeigjuborg) består det eldste kulturlaget av 8-12 meter lange laftede tømmerhus fra år 700-900 og skandinaver, finner og slavere møttes der på den tiden, slik sagaen forteller og arkeologiske spor antyder. Novgorod har med spor av over 1000 laftehus fra år 953 til 1462 den største samlingen tidlige laftehus i Russland. Halvparten av de avdekkede byggene antas å ha vært bolighus. Gatene i Novgorod var 3-4 meter brede og brolagt med trevirke, lignende arrangement er det funnet rester av i Polen. I Kiev var de tidlige tømmerhusene delvis nedgravd, men i Novgorod var laftingen over jorden dels på fundament av nedgravde stubber og del på stokker lagt i kryss. Forrådshusene kunne være i to etasjer. Det var vanlig med tregulv i bolighus, og veggene var tettet med mose.[2](s39-44) Den eldste delen av Danevirke er det avdekket lafteverk av godt håndverk, laftekassene i eik fra før år 800 var fylt med sand som støttekonstruksjon. I Hamburg er det påvist spor av et par laftehus fra 900-tallet, og Lübeck hadde laftehus før år 1000. I Vest-Europa ellers er laftebygg lite kjent fra middelalderen.[2](s58) Hauglid konkluderer med at laftebygg er eldre i slaviske områder enn i Skandinavia. I perioden 800-1000 var lafting nærmeste enerådende i Russland og delvis i Polen, mens reist virke dominerte i Vest-Europa.[2](s59-62) Etter tysk kolonisering ble nye byggeskikker innført i polske byer, mens det i Novgorod ble reist laftebygg gjennom hele middelalderen. Tømmerhusene i Novgorod var små, firkantete og relativt enkle med en stor røykovn i hjørnet innenfor inngangen i gavlen. På 1600-tallet var de russiske byene fortsatt dominert av tømmerhus. Flettverkshus ble ikke brukt i Nord-Russland og sleppverk bare i uthus. Tysk Stube, norsk stue og slavisk izba var opprinnelig navnet på rommet med ildsted. Da izbaen ble utvidet med flere rom, gikk izba over til navn på hele bygget. De russiske røkovnene kunne være svært store, opptil 2x2 meter med soveplass til gamle og barn på toppen. Den russiske izba er utbredt mellom Karpatene og Ural, og nordover i Baltikum, Finland og Karelen. Et av de eldste russiske trebyggene er Lazarus-kirken (1400-tallet), flyttet fra et kloster ved Onega-sjøen til Kizji. Den første Sofia-kirken i Novgorod ble reist av tømmer med 13 kupler i år 989.[2](s66-72) I vestlige deler av Polen kom bindingsverk i bruk som følge av tysk påvirkning.[2](s82)
Det er uklart om laftebyggene har et rent slavisk opphav eller om de ble utviklet ved tysk innflytelse da russiske stammer vandret fra de skogfattige steppene og nordover til skogsområdene.[2](s96)
De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra vikingtiden. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene. Minst 200 laftehus fra middelalderen før 1537 er påvist i Norge, og disse er automatisk fredet som kulturminner.
Byggemåten regnes for å være innført til Skandinavia i vikingtiden fra barskogområdene i Øst-Europa, hvor det er påvist at den fantes allerede i forhistorisk tid. I Norge avløste den i løpet av middelalderen de eldre langhusene med stolpebårne tak, og den ble nesten enerådende til vegger i hus for folk og fe. Kvaliteten ble raskt utviklet til et høyt nivå både teknisk og estetisk.
Fra ca. 1700 ble det vanlig å bordkle tømmerveggene utvendig, først i byene, senere i bynære bygder. Bordkledning gjorde at kvalitetskravene til selve lafteveggen ble senket og utførelsen forenklet. Bare i fjellbygdene ble tradisjonen med synlige laftevegger holdt i hevd helt inn på 1900-tallet. Arkitektene fattet ny interesse for lafteteknikken på slutten av 1800-tallet, og den ble gjenopptatt som et nesten uunnværlig innslag i hus i dragestil.
Lafting ble fortrengt av reisverk etter midten av 1800-årene og av bindingsverk på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt.
I middelalderen ble tømmermannen som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (tresmiðr) eller kanskje bare smed (smiðr) slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).[4](s122) Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i den ene enden, ble stokkene lagt vekselvis med rotenden og toppenden mot samme nov. Det krever mye arbeid og større materialforbruk å gjøre stokkene jevnhøye, og dette var uvanlig før maskinlaft kom i bruk. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles laft og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis laftehoder som stikker ut fra hjørnet og må renskjæres, med unntak for sinklaft og kamlaft, der hjørnene blir helt rette. Tømrerens viktigste redskap var øksen og bilen. Naver ble brukt til å lage hull for trenagler. Meddrag var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. Skavjern og høvel ble brukt til å lage fine overflater, og kniv til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. Åstak er vanlig på laftebygg, sperretak har også vært brukt, særlig på Vestlandet. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.[1]
Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.[1]
En fordel ved laftehus er at veggene er lette å demontere, siden stokkene blir stablet på hverandre uten annet enn tyngdekraften til å binde dem sammen. Dette er bakgrunnen for at flytting av hus var en velkjent del av laftebyggtradisjonen. De kunne flyttes internt på en gård, selges til andre, eller følge med på et flyttelass. I noen bygder på Vestlandet (Osterøy) ble det laftet huskropper som ble lagret i påvente av etterspørselen som ventelig ville oppstå etter de stadig forekommende bybrannene i Bergen. Ved demontering for flytting ble stokkene merket, gjerne med stigende romertall fra syllstokken og opp, og eventuelt med et ekstra tegn for å markere hvilken vegg de tilhørte.
Tradisjonen med å flytte laftehus kan ha vært en viktig forutsetning for at ideen om friluftsmuseer først oppsto i Norden.
Laftehusets karakter av elementbyggeri gjorde også at stokkene kunne demonteres og brukes om igjen i andre sammenhenger. Dette sees tydelig på stokker som er flyttet fra ett hus til et annet, hvor laftehogg, veggmerker eller andre spor etter tidligere bruk står igjen uten noen ellers fornuftig sammenheng med nåværende bruk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
