Molossiere

Molossiere (gresk: Μολοσσοί, Molossoi) var en gresk stamme fra oldtiden og antikken som var bosatt i regionen Epirus siden mykensk tid.^[1] Ved deres nordøstlige grense hadde de khaoniere og på deres sørlige grense hadde de kongeriket til thesprotierne;^[a] nord for dem var ulike illyriske stammer. Molossierne var en del av det epirotiske forbund inntil de allierte seg mot Roma i den tredje makedonerkrig (171–168 f.Kr.). Resultatet var katastrofalt, og hevngjerrige romere sendte 150 000 av områdets innbyggere i slaveri og annekterte landet inn under Romerriket.

Epirus i antikken, området for molossiere

Mytologi

I henhold til gresk mytologi var molossieres opphavsmyte at de var etterkommere av Molossos, en av de tre sønnene til helten Neoptolemos, en sønn av Akilles og Deidamia. Etter at Troja ble herjet i kjølvannet av Trojakrigen, bosatte Neoptolemos og hans hær seg i Epirus hvor de ble en del av den lokale befolkning. Molossos arvet kongeriket Epirus etter at Helenos var død, sønn av Priamos og Hekabe. I henhold til en del antikke historikere var molossieres første konge Faeton, en av de som kom til Epirus med Pelasgos. I henhold til Plutark bosatte det mytologiske paret Devkalion og Pyrrha, de eneste som overlevde en stor oversvømmelse og befolket (den greske) verden på nytt, seg blant molossierne etter at de hadde opprettet en helligdom for Zevs på Dodona, den eldste kultplassen i Epiros.^[2]

Antikke kilder

Statue av molosserhund, nå utdød (British Museum).

I henhold til historikeren Strabon var molossierne, sammen med innbyggerne i Khaonia og Thesprotia, de mest kjente av de en gang fjorten stammene i Epirus. I begynnelsen var det khaonierne som styrte hele regionen, deretter thesprotierne, og til sist molossierne. Alle disse tre stammene var hovedgrupper av greske stammer som organiserte seg i Epirus og var blitt mektigere enn alle andre stammer.^[2]

Molossierne var også kjent for sine glupske og farlige hunder som ble benyttet av gjetere til å vokte saueflokkene. Dette var en hunderase kalt molossisk hund eller molosser, som var stedegen i Hellas, og fikk sitt navn etter molossierne. Den er nå utdødd, men kanskje stamfaren til engelsk mastiff.

Den romerske forfatteren Vergil har fortalt at i oldtidens Hellas var en tyngre og større utgave av molossisk hund ofte benyttet av grekere og romere som jakthund (canis venaticus) og som vakthund over hus og buskap (canis pastoralis). «Aldri med dem på vakt», skrev Vergil, «trengte du å frykte en tyv om natten eller drap av ulver eller iberiske røvere.»

Strabon nedtegnet også at thesprotierne, molossierne og makedonerne refererte generelt til gamle menn som πελιοί (pelioi) og gamle kvinner som πελιαί (peliai, fra urindoeuropeisk *pel-, «grå»). Sammenlign med gammelgreske πέλεια (peleia), «due», kalt så grunnet dens dunkelgrå farge. Gammelgresk πελλός (pellós), betydde «grå».^[3] Deres senatorer ble tilsvarende kalt for peligonere (Πελιγόνες), tilsvarende til makedonske peliganere (Πελιγᾶνες).^[4]

Molossierne kongelige

Den mest berømte medlem av det molossiske dynasti var Pyrrhos som ble berømt for hans såkalte pyrrhiske seier over romerne. I henhold til Plutark var Pyrrhos sønn av Aiakides av Epirus og en gresk kvinne fra Thessalia ved navn Ftia, datter av en krigshelt fra den lamiske krig. Pyrrhos var en tremenning av Aleksander den store av Makedonia. På 300-tallet f.Kr. hadde molossieres konger tatt til seg begrepet for posisjonen som prostatai (προστάται),^[5] bokstavelig betydning «beskytter», som for de fleste greske stammestater på den tiden. Andre begreper for posisjonen var grammateos (γραμματεύς), i betydning «skriver», det vil si «sekretær»; demiourgoi (δημιουργοί) i betydningen «skapere», hieromnemones (συνάρχοντες), «av hellig minne», og synarchontes (συνάρχοντες), «medhersker».^[6] En inskripsjon fra 300-tallet i referanse til Aleksander I av Epirus, slo fast at:^[7]

Da kongen var Alexandros, da Molossoi prostatas var Aristomachos Omphalas, skriver var Menedamos Omphalas, besluttet av rådet til Molossoi; Kreston er velgjører fra nå av å gi borgerskap til Kteson og hans etterkommere.

Helligdommen ved Dodona var benyttet for framvisning av offentlige beslutninger.^[8] Til tross for at molossierne hadde et monarki, sendte de prinser til Athen for å lære det athenske demokratiet å kjenne, og de oppfattet ikke at visse aspekter ved demokrati var uforenelige med deres form for statsstyre.^[9]

Olympias, mor til Aleksander den store, var et medlem av denne kongeslekten i Epirus som søster av nevnte Aleksander I av Epirus.

Krig

I 385 f.Kr. angrep de nordlige barbarer, illyriske stammer, støttet av den greske tyrannen Dionysios I av Syrakus, molossiernes land. Hensikten var å plassere den forviste Alketas I av Epirus på tronen.^[10] I tillegg hadde Dionysios som plan å kontrollere hele det joniske hav. Sparta blandet seg inn og slo tilbake illyrerne som var ledet av Bardyllis.^[11][12] Selv med støtte fra 2000 greske hoplitter og 500 i greske rustninger, ble illyrerne beseiret av spartanerne, ledet av Agesilaos II, men ikke før de hadde herjet regionen og angivelig drept hele 15 000 molossiere.^[12]

I et annet angrep fra illyrerne i 360 f.Kr., måtte molossiske kong Arymbas eller Arybbas evakuere kvinner, barn og andre ikkestridende til Aitolia for å forhindre at de ble drept eller sendt i slaveri (slik skikken var), og deretter la illyrerne herje og plyndre fritt. Strategien virket for da illyrerne trakk seg tilbake med sitt krigsbytte, ble de overfalt og beseiret.^[12][13]

Noter

1. Thesprotia er i det moderne Hellas gjenopplivet som stedsnavn i form av et prefektur, mens Khaonia er forsvunnet fra geografien.

Referanser

1. Lewis & Boardman (1994), s. 430, 433–434; Wilkes (1995), s. 104; Errington (1990), s. 43; Borza (1992), s. 62, 78, 98; Boardman & Hammond (1982), s. 284; Hammond (1998).
2. Plutark: Parallel Lives, «Pyrrhus» Arkivert 6. januar 2011 hos Wayback Machine.
3. Liddell & Scott (1889): πελός.
4. Liddell & Scott (1889): πελιγᾶνες
5. Horsley (1987), s. 243; Hornblower (2002), s. 199.
6. Lewis & Boardman (1994), s. 431.
7. Brock & Hodkinson (2000), s. 250.
8. Brock & Hodkinson (2000), s. 257.
9. Alcock & Osborne (2007), s. 392; Brock & Hodkinson (2000), s. 256.
10. Hammond (1986), s. 479.
11. Diodorus Siculus: Library, 15.13.1; Hammond (1986), s. 470.
12. Lewis & Boardman (1994), s. 428.
13. Diodorus Siculus: Library, 14.92, 15.2, 16.2.

Litteratur

• Alcock, Susan E.; Osborne, Robin (2007): Classical Archaeology. Oxford, United Kingdom: Blackwell Publishing Limited. ISBN 0-631-23418-7.
• Boardman, John; Hammond, Nicholas Geoffrey Lemprière (1982): The Cambridge Ancient History - The Expansion of the Greek World, Eighth to Sixth Centuries B.C., Part 3: Volume 3 (2. utg). Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press. ISBN 0-521-23447-6.
• Borza, Eugene N. (1992): In the Shadow of Olympus: The Emergence of Macedon (rev. utg.). Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-00880-9.
• Brock, Roger; Hodkinson, Stephen (2000): Alternatives to Athens: Varieties of Political Organization. Oxford, United Kingdom: Oxford University Press. ISBN 0-19-815220-5.
• Errington, Robert Malcolm (1990): A History of Macedonia. Berkeley, California: University of California Press. ISBN 0-520-06319-8.
• Hammond, Nicholas Geoffrey Lemprière (1986): A History of Greece to 322 B.C. Oxford, United Kingdom: Clarendon Press. ISBN 0-19-873096-9.
• Hornblower, Simon (2002): The Greek World, 479–323 BC. New York, New York & London, United Kingdom: Routledge. ISBN 0-415-16326-9.
• Horsley, G. H. R. (1987): New Documents Illustrating Early Christianity: A Review of the Greek Inscriptions and Papyri Published in 1979. Grand Rapids, Michigan: Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 0-85837-599-0.
• Lewis, David Malcolm; Boardman, John (1994): The Cambridge Ancient History: The Fourth Century B.C. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press. ISBN 0-521-23348-8.
• Liddell, Henry George; Scott, Robert (1889): An Intermediate Greek-English Lexicon. Oxford, United Kingdom: Clarendon Press.
• Smith, William (1844): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. I. London, United Kingdom: Taylor and Walton, Upper Gower Street.
• Wilkes, John (1995) [1992]: The Illyrians. Oxford, United Kingdom: Blackwell Publishers Limited. ISBN 0-631-19807-5.
• Woodbury, Leonard (1979): «Neoptolemus at Delphi: Pindar, Nem.» 7.30 ff. Phoenix (Classical Association of Canada) 33 (2): 95–133. JSTOR 1087989.

Portal: Historie