det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644 From Wikipedia, the free encyclopedia
Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
 | ||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
| Xià-dynastiet | ||||||
| Shāng-dynastiet | ||||||
| Zhōu | ||||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
| Xīn | ||||||
|
Østlige Jìn
|
||||||
| Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
| ||||||
Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.
Sinologiske historikere debatterer befolkningens størrelse under de enkelte perioder av Mingdynastiet. Den canadiske historikeren Timothy Brook har påpekt at regjeringens folkeopptellinger var tvilsomme, ettersom skattlegging av fiskale obligasjoner fikk mange familier til å underrapportere antall personer i deres husholdninger. Det fikk også mange embetsmenn til å underrapportere antall husholdninger i deres jurisdiksjon.[1] Barn var ofte underrapporterte, spesielt jenter, noe vi ser av de skjeive befolkningsstatistikkene under hele Mingdynastiet.[2] Selv antallet voksne kvinner var underrapportert;[3] for eksempel rapporterte prefekturet det nordlige Zhílì om en befolkning på 378 167 menn og 226 982 kvinner i 1503.[4]
Regjeringen prøvde å revidere befolkningstallene ved å ta i bruk estimater på det forventede gjennomsnitt av antall mennesker i hver husholdning, men dette løste ikke det utbredte problemet med unndrag fra skatteregistrering.[5] Noe av ubalansen mellom kjønnene kan skyldes barnedrap på småjenter. Denne praksis er veldokumentert i Kina, og går tilbake to tusen år i tid. Den ble beskrevet som «tøylesløs» og «praktisert av nesten hver familie» av samtidige forfattere.[6] De dramatiske skeive kjønnstallene, som i mange kommuner overgikk 2:1 i 1586, kan likevel ikke bli forklart av barnedrap alene.[3]
Folketellingen i 1381 viste 59 873 305 mennesker; påliteligheten til dette tallet falt betydelig da regjeringen oppdaget at rundt 3 millioner mennesker manglet under skattetellingen i 1391.[7] Det å underrapportere antall mennesker ble definert som en grov kriminalitet i 1381, og Hongwu prøvde også i påtvinge befolkningen en rigid immobilitet. Behovet for å overleve tvang likevel mange til avstå fra skatteregistring og forlate deres region. Regjeringen prøvde å dempe på skjevheten i folketellingen ved å operere med sitt eget konservative anslag på 60 545 812 mennesker i 1393.[8] I sine Studies on the Population of China fra 1959, foreslo Ho Ping-ti å revidere tallene for 1393 til 65 millioner mennesker, fordi store områder Nord-Kina og i grenseområdene ikke var blitt tatt med i folketellingen.[9]
Forut for etableringen av Ming-dynastiet, var Kina regjert av det mongolsk-ledede Yuan-dynastiet (1271–1368), også kalt «det mongolske dyanstiet». Det har blitt hevdet av enkelte historikere, at Yuan-dynastiets fall ble utløst av mongolenes institusjonelle etniske diskriminering av hankineserne.[10] Andre historikere har avvist denne forklaringen, eller nyansert bildet ved å peke på andre mulige årsaker.[10] En annen faktor som kan ha spilt inn, var at overbeskattede områder ble rammet av en kraftig inflasjon.[10] Papirpenger ble satt i omløp i alt for store mengder, og i løpet av regjeringstiden til Yuan-keiseren Ukhaantu Khan (1333-1370), med den posthume tittelen Shùndì (順帝), var inflasjonen blitt tidoblet.
En annen viktig faktor var at mongolene hadde vanskjøttet jordbruket: Langs Den gule flod hadde de forsømt vedlikeholdet av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter var blitt oppgitt, og resultatet ble store oversvømmelser.[10] Mot slutten av Yuan-tiden rådet det derfor kaotiske tilstander i jordbruket. Da flere hundre tusen bønder ble utkommanderte til å reparere dikene langs Den gule flod, brøt det ut opprør mot de mongolske herskerne.[10] Det kom til et hankinesisk opprør mot Yuan-dynastiet som drev mongolene tilbake til de mongolske stepper. Etter hvert utkrystalliserte det seg en ledergruppe, De røde turbaner, ledet av Zhu Yuanzhang. De ble hjulpet av et gammelt, hemmelig selskap intellektuelle som ble kalt Sommerpalassfolket. Opprøret lyktes, og Ming-dynastiet ble etablert i Nanjing i 1368. Zhu Yuanzhang tok navnet Hongwu som sitt herskernavn. Ming-dynastiets keisere tilhørte alle slekten Zhu.
Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et buddhistisk kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10 000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd.
Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den konfucianske motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.
Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved landnåm. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i Hunan og Anhui til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.
I hans regjeringstid ble det ved edikt bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard trær, som for eksempel frukttrær, trær for trevirke for flåten, morbærtre for silkeormen.
Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som wei-so-systemet, som var beslektet med Tang-dynastiets fu-ping-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.
Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. embetsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: De gule fortegnelser og fiskeskjellfortegnelsene.
I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embetsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.
Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale Song-dynastiets stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.
Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embetsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: Garden med brokadeklærne).
Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av Yunnan (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte tributt til keiseren, og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var Annam, Champa, Kambodsja, Siam, Cochin, San Fo-qi, Java, Japan, Ryukyu, Brunei og Korea.
Den keiser som tok navnet Jianwen (og opprinnelig het Zhu Yunwen, født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, Zhu Di.
Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing under palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de de fire martyrer) ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt tempelnavn før flere generasjoner senere.
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, Zhu Di, var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden Dadu (som nå ble kalt Beiping – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embete.
Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet Yongle, og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.
I 1402 gjorde han Beiping til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og Nanjing sekundær. (Betydningen av bei og nan er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot mongolene, som nå riktignok var trengt tilbake til Mongolia. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde kublaidene raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst oiratene. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av Keiserkanalen for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.
Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke Den store kinesiske mur og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca. 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeter som regulerte provinsene Zhejiangs, Fujians og Guangdongs oversjøiske handelsforbindelser.
Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10 000 eksemplarer av verket Biografier om forbilledlige kvinner til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøst-Asia.
Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over Đại Việt (Vietnam – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og Guangxi inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet Jiaozhi ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av Le Loi. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover.
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General Zheng He, en evnukk av muslimsk bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøst-Asia og til fjerne kyster som Persia, Arabia og til og med det østlige Afrika – kanskje så langt sør som til Kapp det gode håp. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.
Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i Song-tiden, men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de mongolske områder i nord (kanskje særlig etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.
Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.
Med Hongwu- og Yongle-keiserne hadde Ming-samfunnet funnet en stabil form som skulle vedvare resten av dynastiets levetid, og i mange henseender også videre fremover. Men ofte var det bare idealmodellen som var stabil; virkeligheten ville i praksis utvikle seg på annet vis enn den foreskrevne.
Befolkningen var nå inndelt i bonde-, soldat- og håndverkerfamilier, og for hver gruppe fantes det et eget regjeringsministerium (med hver sine ordninger for skattlegging, arvegang, innkalling til militærtjeneste og annet). Gruppene ble anvist egne bostedsområder, og overgang mellom yrkesgruppene ble forbudt. I skattemessig henseende ble det gruppert i enheter på ti familier hver (lijia) som stod kollektivt ansvarlig overfor den offentlige forvaltning.
Ettersom antallet embetsmenn ikke strakk til for effektiv kontroll av dette systemet, kom det likevel snart til en del yrkes- og bostedsoverganger, og det skjedde også at de svakere familier ble utstøtt av sine egentlige lijia-grupper, særlig på landsbygden. Mot slutten av 1400-tallet måtte regjeringen justere systemet for at det ikke skulle rakne helt – alt for mange unndro seg både skattlegging og militærtjeneste.
Dent økonomiske fremgangen ble hemmet av den tradisjonelle, konfusianske forakt for handel og kjøpmenn. I Ming-tiden nådde denne forakt sitt høydepunkt.
Men tidlig på 1500-tallet, under Jiajing-keiseren, førte en konflikt med Japan til handelsrestriksjoner. For å forhindre smugling til Japan ødela man i 1525 alle skip som kunne krysse det åpne hav. Men dette hadde ingen særlig virkning. Derpå forsøkte man å forhindre alle utenrikshandel, i 1551. Resultatet av forbudet ble bare et kraftigere oppsving både av smugling og sjørøveri; særlig den japanske wokouvirksomheten gjorde seg sterkt gjeldende langs hele kysten. Det var i disse årene at portugiserne med keiserhoffets tillatelse kunne overta Macao i 1557.
Allerede i 1567 reverserte man alle 1551-restriksjonene. Samtidig avskaffet man papirpengene, og gjeninnførte sølvpenger som betalingsmiddel.
1500-tallet var også et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiets Kina. En viktig grunn for det var de europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinent. Sølvgruvene i Amerika gav Portugal og Spania en rikdom som kom Kina til gode: Sølvet finansierte portugisisk og spansk handel fra 1520-årene og fremover.
Kinas handelsliv blomstret. Man gjorde store fremskritt og fornyelser innen veverbransjen og boktrykkerkunsten. Nye planter ble dyrket, blant annet takket være portugiserne. Militærvesenet ble forbedret og styrket.
Storkjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet ryggraden for det velhavende, nye, kinesiske borgerskapet. Man bestrebet seg også om å mildne småbøndenes levekår, særlig under kansleren Zhang Juzheng (1525–82).
Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske, konfucianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.
Ming-dynastiet begynte med en kulturell og kunstnerisk oppblomstring. Hoffet hadde imidlertid en sterkt styrende innflytelse; malerne som ble kalt til hoffet skulle hente sin inspirasjon fra de idealene som var fremherskende ved det tidlige sørlige Song-dynastiets keiserlige malerakademi. Man foretrakk store landskapsmalerier, motiver som kombinerte blomster og fugler, og programmatiske fremstillinger som skulle hylle det nye dynastiets majestet, dyder og generøsitet.
Mingmalerne videreutviklet både det sørlige Songs malerakademi og Yuandynastiets idealer. Skoleretningen Zhe (i provinsen Zhejiang) videreførte songmalernes deskriptive stil med stor dyktighet, mens Wu-skolen (i Suzhou) var inspirert av Yuan-tidens ekspressive kalligrafistilarter.
Selv om Ming-dynastiet verdsatte de tidligere, sentrale, kinesiske kunstneriske stilretninger, var det en god del innflytelse både fra de kinesiske regioner og fra utlandet. Forkjærligheten for keramikk utsmykket med motiver i hvitt og blått skyldes antakelig slik ytre påvirkning. Handelssamkvemmet med Vest-Asia og den muslimske verden gav seg tydelig utslag i kinesisk kunst.
Ved hoffet fantes en egen etat som skulle påse at en ensartet, dekorativ stil ble overholdt i den keiserlige produksjonen av keramikk, tekstiler, metallarbeider og lakkarbeider.
I tillegg til de tidligere nevnte administrasjonsproblemer tiltok på 1400-tallet palassevnukkenes og haremsdamenes makt. Til tross for de første keisernes forordninger om at de ble involvert i politikk, var det nettopp det som skjedde. Fra år 1426 utøvde deres privatråd (Neige) en uovertruffen innflytelse over den alminnelige administrasjon, og ikke lenge etter behersket de også det hemmelige politis gjøren og laden. Det var en rekke keisere som foretrakk å trekke seg nesten helt ut av styre og stell. Det spenningsfeltet som da oppstod mellom evnukkene (som for det meste kom fra trange kår i Nord-Kina) og de høyere embetsmenn (fra Sør-Kinas velstands- og dannelseselite) oppstod stadige intriger. Den vilkårlighet dette førte til var svært skadelig og destabiliserende, særlig i årene 1615 til 1627 under Wanli- og Tianqi-keiserne. Noen evnukker fikk en svært stor makt med nærmest diktatorisk myndighet – den mest kjente av dem var den beryktede Wei Zhongxian i 1620-årene. Evnukkene lot keiserne kose seg med sine haremskvinner mens de selv beriket seg ved å ta for seg av de keiserlige inntekter og gjøre seg tilgjengelig for bestikkelser.
Den stadig sterkere innflytelse som hoffevnukkene skulle få over styre og stell var med på å påskynde Ming-dynastiets undergang. Evnukker var riktignok ikke noe nytt; allerede under Han-dynastiet hadde de kinesiske keisere engasjert evnukker. Deres tradisjonelle rolle var å tjene keiserens alle personlige behov i husholdet og holde styr på haremet, det område som ellers var avstengt for alle voksne menn bortsett fra keiseren selv.
Tidlig under Ming-tiden var antallet evnukker kommet opp i rundt 10 000. Og stadig flere familier kastrerte unge sønner i håp om at de skulle få dem plassert i hoffet og at deres tilgang til de ustyrtelige rikdommer skulle komme slekten til gode. Mot slutten av Ming-tiden var det antagelig mellom 70 000 og 100 000 evnukker, og deres makt gjennomsyret hele det kinesiske samfunn.
I Ming-tiden blomstret nettverk av hemmelige agenter i de væpnede styrker. På grunn av de små kår Zhu Yuanzhang var vokst opp under før han ble keiser, hadde han utviklet et særlig hat mot korrupte mandariner, og var svært på vakt mot opprørsfaren. Han opprettet derfor Jinyi Wei som et ekstra vern, og det ble Ming-dynastiets hemmelige politi. Selv om de også kan vise for seg noen viktige avsløringer, var de for det meste bare til ugagn. De var mer kjent for sin brutalitet i omgangen med lovbrytere enn for sine evner som hemmelig politi. Faktisk var mange av dem som ble arrestert helt uskyldige.
Jinyi Wei spredte frykt, men deres makt avtok etterhvert som evnukkenes innflytelse i keiserhoffet tiltok. Evnukkene opprettet tre grupper hemmelige agenter som arbeidet for dem: Østfaktoriet, Vestfaktoriet og det indre faktori. De var like brutale som Jinyi Wei, antagelig var de enda verre.
Utdypende artikkel: Mandsjuinvasjonen av Kina
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det område som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning.
Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke, og hadde holdt et interessert øye med de opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Etter at en minghær i 1583 hadde tatt livet av far og farfar til mandsjufyrsten Nurhaci (død 1626), svor han hevn. I 1619 nedkjempet han fire minghærer som prøvde å gjennomføre koordinerte felttog mot hans land.
Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang.
Noen år etter urolighetene rundt 1620 fikk mandsjuene sjansen de hadde ventet på; en alvorlig hungersnød i Shaanxi hadde ført til en krise som Ming-keiseren slet med å overvinne. Da urolighetene var særlig store sendte de sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håp for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørerne fra Shaanxi som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren, Chongzhen, begikk selvmord ved å henge seg i et tre rett nord for Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og i den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. Det nye styret ble Qing-dynastiet. To mandsjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.
Qing-styrkene fikk ikke umiddelbart kontroll over det sørlige og sørøstlige Kina. Ming-lojalister fortsatte dermed å regjere i stadig krympende deler av de sørlige landsdeler, og deres herredømme blir av og til kalt «det sørlige Ming». Skiftet av hovedsteder viser hvordan de var på vikende front: Nanjing 1644—1645, Fuzhou 1645—1646, og til slutt Zhaoqing, 1646 — 25. april 1662.
Kort etter Nanjings fall og et påfølgende opprør fant det sted to store massakrer, i Jiangyin og Jiading, og selv om de ble utført både av mandsjutropper såvel som av kinesiske overløpere til Qing, skulle disse hendelsene oppildne antimandsjuiske følelser i riket i flere hundreår og trekkes frem i agitasjonen mot dem.
Den siste, seriøse pretendent til Ming-tronen, Yongli-keiseren (født 1623), ble henrettet 16. mai 1662 i Kunming. Etter dette falt de siste biter av ming-lojalistenes områder i Kina til ro og måtte akseptere de nye herskeres administrasjon.
Riktignok hadde ming-lojalister under Koxinga like før trukket seg utenlands til Taiwan (øya var den gang ennå ikke ansett som del av Kina), og etablert et kongerike der, Tungning. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Ming-styre hadde de ikke lenger. I 1683 invaderte Qing-Kina like godt Taiwan; den mingkinesiske invasjonen der i 1661 hadde dermed til slutt endt med at Qing-dynastiet kunne utvide Kinas grenser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
