Nurhaci

Nurhaci (mandsjuisk: ᠨᡠᡵᡤᠠᠴᡳ nurgaci; kinesisk: 努爾哈赤, pinyin: Nǔ'ěrhāchì, eller 努爾哈齊, Nǔ'ěrhāqí), født 1559, død 30. september 1626), også kjent som Qīng Tàizǔ (清太祖 – hans posthume tempelnavn) regnes som grunnleggeren av mandsjunasjonaliteten (selv om den fikk dette navnet etter hans død).

Nurhaci
Født		ᠨᡠᡵᡤᠠᠴᡳ 11. feb. 1559 Hetu Ala City
Død		30. sep. 1626[1] (67 år) Xingcheng
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Keiser av Kina khan (Det senere Jin-dynasti, 1616–1626)
Ektefelle		6 oppføringer Tunggiya Fuca[2] Xiaocigao[3] Abahai Dowager Consort Shoukang 德因泽
Far		Taksi[4][5]
Mor		Empress Xuan[4]
Søsken		Bayara Murhaci Šurhaci[6] Yarhaci
Barn		24 oppføringer Cuyen[7] Daišan[7] abai[8] Tanggūdai[8] Manggūltai[7] Tabai[8] Abatai[8] Huang Taiji[9] Babutai[8] Degelei[2] Babuhai[8] Laimbu[10] Fiyanggū[10] Princess Donggo Princess Nunje Mangguji Princess Mukushen fifth daughter of Nurhaci sixth daughter of Nurhaci seventh daughter of Nurhaci Songgutu Ajige[3] Dodo[11] Dorgon[11][12]
Nasjonalitet		Ming-dynastiet (–1616)[13] Det senere Jin (1616–)
Gravlagt		Fulingmausoleet
Nurhaci på Commons

Liv og virke

Nurhaci styrte over jursjenene fra 1618 til 1626. Tidligere hadde han vært leder (beile) for jianzhouene etter hans far og bestefar Taksi og Giocangga ble myrdet i 1582, og fra 1616 var han khan over Jianzhou-føderasjonen, en undergruppe av jursjenene. Hans krig mot Míng-dynastiet ble av senere historikere rettferdiggjort som et forsøk på å hevne sin far og farfar.

Han skal også ha lagd en skrift for det mandsjuiske språket. Han forente de forskjellige jursjen-stammene fra 1582 til 1618, og organiserte alle mandsjuene inn i de såkalte «åtte bannerne,» som ble grunnlaget for Nurhacis politiske system. Også mongoler og hankinesere ble etter hvert tatt opp i egne bannere.

I 1618 utropte han seg til khan over Det senere Jin-dynasti (mandsjuisk: Amaga aisin gurun; kinesisk: 後金; Hòu Jīn), til minne om det jursjenske Jin-dynastiet. Samme år etter kunngjorde Nurhaci et dokument, «De syv store trakassereringene», der han regnet opp flere klagemål mot Mingdynastiet og oppfordret til opprør mot dynastiet. Så angrep han Kina under Ming-dynastiet og erobret Korea og deler av Liaodong. I 1619 knuste han en kinesisk-koreansk styrke som angrep basen hans Hetu Ala i slaget ved Sarhu.

Han etablerte Mukden (den kinesiske provinshovedstaden Shenyang som han hadde erobret) som hovedstad for riket i 1625.

Nurhaci døde i 1626, etter å ha blitt såret av en kanon i slaget ved Ningyuan.

Referanser

1. pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 28^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 36^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 20^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 20–21, kapittel 2^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 87^{[Hentet fra Wikidata]}
7. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 27^{[Hentet fra Wikidata]}
8. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 37-38^{[Hentet fra Wikidata]}
9. The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 23, kapittel 2^{[Hentet fra Wikidata]}
10. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 38^{[Hentet fra Wikidata]}
11. Ai xin jue luo jia zu shi, side(r) 37^{[Hentet fra Wikidata]}
12. The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 25, kapittel 2^{[Hentet fra Wikidata]}
13. China Biographical Database^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Pamela Kyle Crossley: A translucent mirror: history and identity in Qing imperial ideology. The Philip E. Lilienthal Asian studies imprint. Berkeley: University of California Press. 1999. ISBN 0-520-21566-4 (inb.)
• A.W. Hummel, (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). Washington. 1944
• Frederic Wakeman: The great enterprise: the Manchu reconstruction of imperial order in seventeenth-century China. Berkeley: Univ. of California Press. 1985. ISBN 0-520-04804-0 (set)

Forgjenger  Ingen (Giocangga som ledere for jianzhouene)	Keiser av Kina (forløper til Qing-dynastiet) 1644-1912 1616–1626	Etterfølger Huang Taiji