From Wikipedia, the free encyclopedia
Martini-Henry var en enkeltskudd baklader brukt i den britiske hæren i store deler av viktoriatiden. En kopi ble laget for Det osmanske rike og kalt Peabody-Martini, og en lokalprodusert nepalsk variant ble kalt Gehendra.[1][2] Ammunisjonen var en flaskehalspatron i .45 kaliber (11,6 mm), men senere varianter var kamret om for .303 British. Navnet Martini-Henry henviser til konstruktøren av henholdsvis mekanismen og løpet, og de senere småkalibrede modellene ble kalt Martini-Metford og Martini-Enfield.[3]
| Martini-Henry MkI - MkIV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Opphavsland |  Storbritannia | ||
| Type | Baklader | ||
| Innført | 1871 | ||
| Bruker(e) | Storbritannia | ||
| Tekniske data | |||
| Kamring | .577/450 Martini-Henry | ||
| Mekanisme | Kilemekanisme | ||
| Vekt | 3,83 | ||
| Lengde | 1245 | ||
Tiden fra den ble innført i 1871 falt sammen med ekspansjonen av det Britiske imperiet, særlig i Afrika, og riflen ble brukt i alle de store trefningene hæren var involvert i perioden.[4] Den ble begynt faset ut med innføringen av repeterriflen Lee-Metford i 1888. Konstruksjonen var enkel og svært solid og ble brukt lenge etter den britiske hæren var gått over til repetervåpen, særlig i forhenværende britiske kolonier. Lokale styrker brukte den under Suezkrisen i 1956 og selv i våre dager hender det at den blir påtruffet i krigssonen i Afghanistan.[3][5]
I den andre slesvigske krig i 1864 ble for første gang det tyske Tennålsgevær fra 1841 brukt i kamp, og det ble straks klart at munnladere var i ferd med å bli foreldet som millitærvåpen.[6] Den britiske hæren satte derfor i gang et prosjekt for å bygge om sine gamle 1853 Enfield munnladere til bakladeren, og i 1866 lanserte den den ombygde Snider-Enfield. Snider-konverteringen var imidlertid bare ment som et midlertidig tiltak, og den samme komiteen satte året etter i gang med å finne en ny, permanent baklader.[4]
Utviklingen av skytevåpen var i denne perioden inne i en rivende utvikling, og mens britene prøvde ut nye modeller utviklet både Tyskland og Frankrike nye geværer med sylinderlås for metallpatroner (henholdsvis Gewehr 71 og Gras 1874). Britene ønsket imidlertid ikke en rifle med sylinderlås fordi de mente bolthendelen ødela balansen i våpenet og kunne henge seg opp i uniformer og utstyr. Etter flere runder med tester bestemte komiteen seg for å kombinere en fallblokkmekanisme med et indre tennstempel konstruert av sveitseren Friedrich von Martini med løpet utviklet av den skotske våpensmeden Alexander Henry. Videre tester og utviklingen av det endelige våpenet var klare i 1872, og etter et år med felttester var geværet klart for produksjon.[7]
Utdypende artikkel: Kilemekanisme
Von Martinis mekanisme var en fallblokkmekanisme med blokken hengslet i bakkant. Mekanismen kunne åpnes ved å vippe en hendel bak avtrekkerbøylen ned, tilsvarende bevegelsen på en bøylemekanisme. Bevegelsen av hendelen spente også opp tennstempelet som var en integrert del av blokken. Oversiden av blokken hadde et spor som hjalp til å lede patronen inn i kammeret. Ved å føre hendelen tilbake opp mot kolben ble blokken også presset opp og på plass og låst bak kammeret. En liten dråpeformet indikator på høyre side av glidekassen viste om tennstempelet var spent opp eller ikke. Henrys løp hadde en rifling som et syvsidet polygon med en uthevet kant i hvert hjørne. Riflingen gjorde en full omdreining per 56 cm.[4]
Den hengslete fallblokken liknet på en mekanisme designet av amerikaneren Henry O. Peabody i 1962. Denne hadde imidlertid en separat ytre hane. Peabody saksøkte de britiske myndighetene, men tapte saken fordi retten mente saken var mellom ham og von Martini. Peabody hadde solgt sin patent til Providence Tool Company som siden solgte kopier av Martini-Henry til Det osmanske riket under navnet Peabody-Martini.[8]
Utdypende artikkel: .577/450 Martini-Henry
En av grunnen til at den ellers solide og driftssikre Snider-Enfield skulle fases ut var at kaliberet var for stort til at geværet var effektivt ut over noen få hundre meter. Ved å strupe ned en slik patron til kaliber .45 (11,6 mm), fikk man mye høyere hastighet og derved flatere kulebane og høyere gjennomslagsevne.[4]
De første patronene var konstruert av var laget av messingfolie limt fast til en base av støpejern med en Boxer-type tennhette. Prosjektilet hadde vokset papir rundt den sylindriske delen av kroppen. Disse patronene skapte problemer for den britiske hærens Gatling maskingeværer, slik at det måtte lages en egen patron i trukket messing for disse. Patronen ble stadig forbedret gjennom hele tiden den var i tjeneste. Etter slaget ved Abu Klea i 1885 kom det klager på at den kunne brenne seg fast i kammeret og patronbasen slåes løs, slik at våpenet ble ubrukelig.[9] Nyere patroner i trukket i messing tilsvarende dem laget for maskingeværene ble laget for, og det kom stadig forbedrede utgaver gjennom hele perioden Martini-Herny var i tjeneste i det britiske forsvaret.[10]
Våpenet var enkelt og lett å bruke, og svært presist etter samtidens mål. De første modellene hadde imidlertid en svak utstøter. Denne ble utbedret på senere modeller, men ikke alle rifler fikk utbedret utkaster, og det ble klaget på dem særlig etter Mahdistopprøret.[9]
Siktemidlene gikk ut til 1 000 yards (11 00 meter). Det var mulig for en god skytter å treffe et menneske ut til 400 meter, på lengre hold ble det brukt samlet ildgiving mot kanonstillinger og marskolonner. Under beleiringen av Plevna i 1877 hadde de osmanske styrkene god tid til å måle opp avstander og sette opp markører før de russiske styrkene kom, og var ifølge russiske kilder i stand til å holde direkteskytende artilleri unna ved å gi krumbaneild helt ut til 3 000 yards (2 700 meter). Selv om dette trolig er en overdrivelse, var Martini-Henry et usedvanlig treffsikkert våpen etter tidens standard.[1]
Martini-Henry var et populært gevær i det britiske skytterforbundets årlige konkurranse for millitærvåpen i Bisley fra 1872 til 1904. Det ble skutt ut til 1 000 yards med alminnelig militærammunisjon. I løpet av 1880-årene ble skyting med .577/.450-ammunisjonen begrenset til 900 yards fordi det langsomme prosjektilet var vanskelig å treffe med på vindfulle dager. Etter århundreskiftet overtok den nye .303 British-patronen, og innen 1910 var Martini-Henry stort sett erstattet av de nye repetergeværene.[11]
Martini-Herny gjennomgikk flere oppgraderinger underveis, og de siste modellene som ble laget ble kammret for den nye .303 British. Det fantes både korte (karabin) og lange (muskett) utgaver, og endog varianter beregnet for haglepatroner.
Martini-Henry ble konstruert for den britiske hæren og ble i all hovedsak benyttet av dem. Etter erfaringene fra Sepoyopprøret sørget britene for at den regulære hæren alltid hadde en generasjon nyere våpen enn de indiske soldatene (sepoene). Da Martini-Henry ble faset ut til fordel for Lee-Metford magasinrifler, overtok kolonistyrkene Martini-Henry-riflene, og brukte dem fram til begynnelsen av 1900-tallet.[4] I Nepal ble det laget egne varianter med et annet design på utkasterbøyla, navngitt Gehendra etter general Gehendra Shamsher Jang Bahadur Rana på begynnelsen av 1880-tallet.[17] Martini-Henry fortsatte som våpen for annenlinjetropper og reservister i det britiske imperiet under første verdenskrig. Noen ble modifisert til å ta en spesiell type haglepatroner, og brukt av det britiske opprørspolitiet helt opp i 1970-åra.[18]
Storbritannia, britiskproduserte Martini-Henry
Britisk India, britiskproduserte Martini-Henry
Australia, britiskproduserte Martini-Henry og Martini-Metford, og «kadettgeværer» fra Liège i Belgia.[16]
Canada, mottok et lite antall britiksproduserte Martini-Metford som gikk til reservene.[19]
Kappkolonien, britiskproduserte Martini-Henry
Natalkolonien mottok et mindre antall britiskproduserte Martini-Metford[19]
Afghanske emiratet, britiskproduserte Martini-Henry
Det osmanske rike, amerikanskproduserte Peabody-Martini, produsert av Providence Tool Company.[1] Den lovløse folkehelten Hekimoğlu brukte en slik på begynnelsen av 1900-tallet i kampen mot rike landeiere.[20]
Japan, kjøpte en del av de tyrkiske Peabody-Martini-riflene til marinen.[21]
Romania, brukte en Peabody-Martini-Henry produsert av Österreichische Waffenfabriksgesellschaft, Steyr i 1879, kalt «Pusca».[22]
Boerrepublikkene, fikk produsert kopier i Liège i Belgia.[23]Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
