From Wikipedia, the free encyclopedia
Prinsesse Marie Amélie Françoise Hélène av Orleans (født 13. januar 1865 i Surrey, England, død 4. desember 1909 i København) var en fransk prinsesse. Ved giftermål ble hun også dansk prinsesse.
| Marie av Orleans | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. jan. 1865[1][2][3][4] Richmond upon Thames | ||
| Død | 4. des. 1909[1][3][5] (44 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Kunstner, aristokrat | ||
| Ektefelle | Valdemar av Danmark (1885–1909) (avslutningsårsak: død)[6] | ||
| Far | Robert, hertug av Chartres | ||
| Mor | Françoise d'Orléans | ||
| Søsken | Henri, prins av Orléans Jean d'Orléans Princess Marguerite d’Orléans, Duchess of Magenta | ||
| Barn | Viggo av Rosenborg Axel av Danmark Aage av Danmark Erik av Rosenborg Margrethe af Danmark | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Roskilde domkirke | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hun var eldste barnet til hertug Robert d'Orléans og hans kusine Francoise d'Orleans-Joinville, og søster av Henri, prins av Orléans. Hun tilhørte den gamle franske kongeslekten Bourbon, og vokste opp i England, der familien bodde i eksil etter at Louis Philippe ble avsatt. Marie definerte seg selv som «borgerinne» (une bourgeoise).[7] Hertugen var fraværende i oppveksten hennes, siden han som militær spilte en aktiv rolle i datidens kriger (den amerikanske borgerkrig, krigen mot Tyskland i 1870 og krigen i Algier). I 1871 fikk familien dra tilbake til Frankrike og bo på slottet Eu (château d'Eu) i Chantilly. Den fordrevne kongeslekten hadde fremdeles en posisjon i Frankrike. Monarkistene ønsket bourbonerne tilbake på tronen, mens republikanerne ikke ville ha dem i landet. I 1886 måtte Maries far dra i eksil igjen.[8]
20. oktober 1885 giftet hun seg med prins Valdemar av Danmark, den yngste sønnen til Christian IX. Den borgerlige vielsen fant sted i Paris. To dager senere hadde de en kirkelig seremoni i slottet Eu (château d'Eu) etter dispensasjon fra paven. Sønnene ble oppdradd som protestanter, datteren som katolikk.[9] Politiken skrev åpent at prinsessen var et pant i kongehusets politiske spill og skaffet prins Valdemar en høyere apanasje.[10]
Paret bodde i Det Gule Palé i nærheten av Amalienborg i København. Om sommeren fulgte de kongefamilien til Bernstorff slott i bydelen Gentofte.[11] Etter kong Christians død i 1906 bodde prins Valdemar med sin familie på Bernstorff slott til han døde i 1939.[12] Paret fikk fem barn:
Prinsesse Marie lærte raskt å gjøre seg forstått på dansk, men snakket ikke språket flytende. Hun fikk hoffets tillatelse til å bevege seg i Københavns gater uten hoffdame. Privat likte hun å omgås kunstnere, blant annet Herman Bang. Hun var en ivrig fotograf, og som elev av Otto Bache tegnet hun karikaturer og malte akvareller.[13] Etter hvert lot hun seg inspirere av art nouveau. Hun hadde ingen overdreven forestilling om sitt eget talent, og holdt flere utstillinger hvor hun donerte salgsinntektene til veldedighet. Hun var politisk aktiv og bidro til utnevnelsen av regjeringen Deuntzer, Danmarks første Venstre-ministerium. Som dyrevenn red hun både hester og stuter, og omga seg med tre-fire foxterriere. Barna fikk en moderne fri oppdragelse, og ble kjent som «de uoppdragne barna fra Det gule palé». Siden ektemannen prins Valdemar var sjøoffiser skaffet hun seg tatovering av et anker på høyre overarm.[14] Her stod valgspråket hennes: «Qui s'en grogne, je m'en moque» (Om noen mukker, bryr jeg meg ikke).[15]
Da en av byens originaler døde, var prinsessen den eneste som stilte i begravelsen. Hun var fascinert av branner og brøt gjerne opp fra et middagsselskap for å delta ved utrykninger.[16] I vinterhalvåret bodde familien i Det gule palé i Amaliegade, bare 500 meter fra storbrannen som brøt ut i Kongens Nytorv 6 i 1893. Som takk for hennes innsats under slokkingen, skjenket Københavns brannvesen henne en brannuniform. Brannsjef Deodatus Fredericus Sextus Meyer (1834-1921) lot henne bære brannhjelm når hun stilte opp til brannslokking. Og da storbrannen blusset opp igjen en uke senere, stilte prinsesse Marie til ny innsats.[17] I dag er hjelmen utstilt i glassmonter i Københavns Brandvæsens museum i Valby.[18]
Hun besøkte også varmestuen Samaritaneren på Nørrebro, der byens fattige fikk mat og hjelp. Spesielt var hun opptatt av sjøfolk, og i 1886 stiftet hun «Prinsesse Maries forening» som sørget for konfirmasjonsklær til barn av ubemidlete sjøoffiserer, og sørget for julemat til Nyboders fattige.[19] Både hun og J.B.S. Estrups kone startet en landsomfattende innsamling etter katastrofen i Harboøre på Jyllands vestkyst. 22. november 1893 kunngjorde Politiken at 27 fiskere fra Harboøre var omkommet i stormen som i flere netter hadde feid over store deler av Europa. 20 av de omkomne fiskerne ble oppgitt å være familieforsørgere, og etterlot seg over 70 farløse barn.[20]
Svigerfar Christian IX hadde satt prinsesse Marie i husarrest samme høst, da det franske marinedepartementet avla besøk i København underveis til Russland. Tsar Alexander III som var i Danmark på samme tid, besøkte skipene etter forslag fra prinsesse Marie som håpet å oppmuntre en fransk-russisk allianse. Dette var et farlig trekk som satte den danske regjerings utenrikspolitikk på spill.[21]
Bare 44 år gammel ble hun syk av influensa som utviklet seg til hjernehinnebetennelse, som hun døde av. Tusenvis av mennesker fulgte den populære prinsessen til graven. Marinens folk bar kisten, fordi prins Valdemar og de tre eldste sønnene hadde vært underveis til Thailand. Reisen ble avbrutt da de i Calicut fikk telegram om at prinsessen var alvorlig syk. De tok straks fatt på hjemreisen, men i Colombo fikk de vite at hun var død.[22]
En pengeinnsamling til Maries minne innbrakte så mye at det ble reiste et minnesmerke på Langelinie, mens resten gikk til Sømændenes hjem i Christianshavn.[23] Hjemmet bestod av boliger for pensjonerte sjøfolk og deres enker, og ble i 1911 omdøpt til Prinsesse Maries hjem.[24]
Hun er gravlagt i Roskilde domkirke i det vesle «Prinsesse Maries kapell». Østasiatisk Kompagni skjenket marmorsarkofagen hun ligger i.[25]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
