Remove ads
Ekteskap er en sosial institusjon som befester og regulerer samlivet mellom personer. Ekteskapet kan være en religiøs og rituell forening eller en juridisk kontrakt som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefeller, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres familier. I Norge reguleres ekteskapets form av ekteskapslovgivningen.
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Kritiske punkter blant annet: Definisjon, norske forhold og globalt perspektiv, religiøse og borgerlig seremonier, vigselsrett til livssynsorganisasjoner, avgrensing og overlapping med ektevigsel og likekjønnet ekteskap. Se også diskusjonssiden. |
 | Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Ekteskap er regnet som en form for samliv som finnes i alle samfunn og kulturer.[1][2] Ekteskapsinstitusjonens sammensetning og omfang varierer over kulturer og kan bestå av to personer, eller være en anordning mellom flere personer. Ekteskap med mer enn to personer omtales med en fellesbetegnelse for polygami. Antropologer peker ofte mot ikke-vestlige samfunn hvor flere ulike ekteskapsformer med mer enn to personer kan gjenspeile spesielle samfunnsmessige forhold, økologiske tilpasninger eller religiøse doktriner.[1] Innenfor de abrahamittiske religionene ligger ulike fortolkninger av religiøse skrifter til grunn for gjeldende syn på polygami og ulike religiøse fortolkninger innen islam og enkelte kristne sekter tillater flerkoneri, som kan være i konflikt med gjeldende nasjonale lover. Polyandri hvor én kvinne er gift med flere menn forkommer noen steder i Nepal, men er ikke vanlig i andre steder i verden.[1] I de fleste vestlige land er det i dag ikke anledning til å være gift med flere personer samtidig og bigami kan være grunnlag for straffeforfølgning, mens i andre samfunn kan flerkoneri være akseptert og tillatt under nasjonale lover. I Norge er det forbud mot polygami og bigami, men det er anledning til å inngå i ikke-regulerte samlivsformer med flere personer samtidig.
Remove ads
Tradisjonelt har ekteskap i Norge bare vært lovlig inngått mellom en mann og en kvinne. Fra 2001 har ekteskapslovgivningen i ti land, blant dem Norge,[3] innført lover som tillater par av samme kjønn å inngå ekteskap. Ekteskapet er en juridisk bindende avtale, og i tillegg har selve seremonien ofte en religiøs ramme. Bokmålsordboka definerer ekteskap som samliv mellom mann og kvinne eller to av samme kjønn, bygd på en rettslig bindende overenskomst, og der eventuelle barn blir anerkjent som begge parters avkom.[4] I henhold til lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap kan ekteskapet inngås gjennom ektevigsel eller borgerlig vigsel i nærvær av to vitner; oftest i form av én forlover for hver part. Ved vigselen skal brudefolkene samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen.[5] De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker.
Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eventuelt seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt vigsler oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter.
Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side. I folkeregisteret må ektefeller normalt være registrert på én og samme adresse. Ønsker man å inngå et juridisk ekteskap i Norge må eventuelle tidligere inngåtte ekteskap være opphørt ved skilsmisse, død eller annullering.
Til 1973 måtte ekteskap annonseres offentlig (lyses) i Norsk Lysingsblad, blant annet for å unngå bigami.
Vilkår i ekteskapsloven
Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra statsforvalteren i det fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken (se incest), eller mellom søskenbarn (fra 1. januar 2025).[6] Den som er gift eller partner i et registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap, men eksisterende registrerte partnerskap kan etter 1. januar 2009 omgjøres til ekteskap med partenes samtykke.
11. juni 2008 vedtok Odelstinget å endre den norske ekteskapsloven slik at også personer av samme kjønn kan gifte seg. Norge er det sjette landet i verden som vedtar en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov.[7] Endringene Lov om ekteskap[8] trådte i kraft 1. januar 2009 (se ekteskapsloven).
Trossamfunn
Enkelte trossamfunn aksepterer i utgangspunktet ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13[9]
Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag for å disiplinere eller ekskludere medlemmer.
Remove ads
Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, ikke minst ved fødsel og barneoppdragelse.
Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). At en kone har flere menn (polyandri) er mye mer sjeldent, men forekommer i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle.
Gruppeekteskap har som samlivsform forekommet i flere historiske utopiske og motkulturelle samfunn.[10] I vestlige land kan det sies at «seriemonogami» er utbredt: Folk har bare én partner om gangen, men flere etter hverandre.
I mange samfunn har det vært vanlig å inngå ekteskap som en allianse mellom to slekter eller to stammer. Ekteskap kunne tjene til å bevare eiendommer i slekten, eller få slått sammen to gårder, styrke politiske allianser eller utvide kongehus. Derfor benyttet man seg av arrangerte ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal gifte seg, har fått godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. Men tvangsekteskap forekommer og er derfor blitt forbudt etter norsk lov.[11]
Mye av ekteskapets stabilitet har basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt, samt mannens fysiske overlegenhet over kvinnen, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner like godt som i dag, eller til og med diskriminerte kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble vanlig at kvinner fikk stemmerett og bedre utsikter til en arbeidsinntakt som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på romantisk kjærlighet enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i forbindelse med kvinnefrigjøring. Det er også blitt vanligere å leve «papirløst» i samboerskap.
.png)
Opprinnelig var et ekteskap en avtale mellom ætter. I middelalderen ble det et religiøst sakrament, men også en nødvendighet hvis partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt, som under romerretten. Etter Tolvtavleloven var kvinnen sin manns eiendom. Hennes far solgte henne til ektemannen, og hvis ikke noe salg ble gjennomført, ble hun - etter loven om løsøre - etter et års forløp sin manns eiendom ved hevd. Dermed kunne ikke romerske kvinner råde over noen eiendom selv, og ved skilsmisse var de ille ute. Dette problemet løste romerske jurister ved å anbefale gifte kvinner å være hjemmefra tre dager i strekk hvert år. Da ble det ikke opparbeidet hevd, og dermed kunne kvinnen selv styre sin formue og eiendom.[12]
Rundt 1140 kom kirkens lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var pave Aleksander III (1159–81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken, med kvinnen helt underordnet mannen: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.»[13] - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller impotens. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær, var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i Bergen ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart.
Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende bryllup ble ekteskapet lovlig og sikret eventuelle barn full arverett.[14] I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i 1589, altså lenge etter reformasjonen.[15] Men frem til 1215 hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne lovlige partnere. Kirkens regler gjorde det til incest å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i romersk regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter germansk regning.[16]
Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med nattefrieri, der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i Hallingdal, Rendalen og Ringerike gravide eller hadde født barn.[17]
I middelalderen fikk adelen behov for et troverdig system for å holde orden på arverekker, noe bare kirkelig vielse kunne tilby. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble derfor flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overtatt jurisdiksjonen over ekteskapet, og dagens kirkelige vigsel er en videreføring av dette.[18]
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads