Mannen som ikke kunne le er en norsk filmkomedie fra 1968. I hovedrollene spiller Rolv Wesenlund mannen som ikke kunne le, Leif Sonell mens Harald Heide-Steen jr. spiller psykiateren som skal få ham til å le. Det avdekkes at latterhemningen er en nasjonal folkesykdom og man tester ulike latterkurer. Leif Sonell var lederen i Vårt Parti fra 1967, i denne filmen oversetter av tegneserier.
| Mannen som ikke kunne le | |||
|---|---|---|---|
| orig. Mannen som ikke kunne le | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Komedie | ||
| Utgivelsesår |  23. februar 1968 | ||
| Prod.land | Norge | ||
| Lengde | 92 min. | ||
| Språk | Norsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Bo Hermansson | ||
| Produsent | Egil Monn-Iversen | ||
| Manusforfatter | Bengt Calmeyer Harald Heide-Steen jr. Bo Hermansson Rolv Wesenlund | ||
| Musikk | Egil Monn-Iversen Kjell Karlsen | ||
| Sjeffotograf | Odd Geir Sæther Jan Alnæs | ||
| Klipp | Bo Hermansson | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Rolv Wesenlund Birgitta Andersson Harald Heide-Steen jr. Thea Stabell Wenche Myhre Martin Ljung | ||
| Prod.selskap | EMI Produksjon | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb · Norsk Filmografi | |||
Regien er ved Bo Hermansson etter at Sverre Udnæs ble opptatt. Manuskriptet foreskrev ingen replikker slik at sketsjene ble et resultat av improvisasjon.[1]
Leif Sonell ler rart under en kinoforestilling, deretter av Arve Opsahls vits i et offentlig lokale. Sonell drar så på jobb som Fantomet i oversetter-foreningen der Sverre Wilberg er Mandrake. Hjelp søkes hos psykiater Harald Heide-Steen jr. og assistent Thea Stabell. Med campingvogn oppsøker de Wesenlunds barndom på svenskegrensen der kjæresten er Birgitta Andersson. En rekke usammenhengende sketsjer forløper så, med en syngende Nora Brockstedt, en lyttende Alf Prøysen og en intervjuende Bengt Calmeyer. Etter at Sonell har overnattet ved Norsk Folkemuseum får han hovedrolle i kortfilmen Tri heile dagar till ende basert på Hans Gudes brudeferd i Isfjorden ved Åndalsnes (Flerpsnes). Etter at båtmotoren streiker, kryper Sonell gjennom en bagasjeboks på Oslo Østbanestasjon der Wenche Myhre atter synger kjenningsmelodien «Le selv» til Kjell Karlsens orkester, før Sonell som gjest nr. 100 000 blir stasjonsmester for en dag. I fyllearresten spiller et hornorkester og psykiateren hjelper ham ut. Bjørn Sand og andre intervjues om hvorfor nordmenn ikke ler, og Martin Ljung og Sonell leser komikk for hverandre. «Le selv»-uken dekkes av en journalist og vi får se Stein Mehren som leser sitt dikt:
- Ha ha, ho ho, hi hi, he he, nå kan du le
- av andre, kan alle de andre le, alle de andre kan le,
- alle de andre kan le av de andre, alle kan le.
- Ja, fortsett med det, å le av andre som ler av andre,
- som ler av andre, som ler, som alle kan le.
- Det ligger så mangt og mye i det
- det ligger så mange og mye er det
- å ligge med mange, er mye det.
- Det ligger et smil i den kaldeste sne
- nesten alle, og nesten ingen kan le
Videre hørte man formannen i den europeiske latterunion spille jazz med saksofon. Med løsnese holdt så latterukas leder Harald Heide-Steen jr. åpningstale:
- God dag, god .. velkommen hit, både gammel og ung, her skal ikke noen bli trist og tung, kan jeg få lov til å ønske dere som er kommet hit i dag til å få et velkommen til oss. Mine damer og .. de som .. andre. Jeg er så glad! Ut med det! Opp med humøret. La smilet og da skal de gå. På lattertindens platå. Åhå. Skal stå. Ja, mine herrer. Jeg spruter mitt glass i hedersstund. Med stort og vått, og det må jeg, det vet jo jeg, som … her må jeg nok, må alle lytte, for nu skal jeg nemlig bytte.
Avslutningsvis sier kjæresten i skogen at det viktigste ikke er hvordan man ler, men at man ler med hjertet.
Samtidig med lanseringen i diverse norske byer i februar 1968, ble det arrangert latteruke, «Le Selv»-uken med egen plate og diverse arrangement. Ved Hotel Bristol arrangerte man et nyskapende Filmball etter premieren. Aftenpostens anmelder mente filmen ville bli en «garantert publikumssuksess», og oppfattet samspillet mellom Wesenlund og Andersson i sluttsekvensene (pølseboden) som filmens høydepunkt.[2] Den fikk terningkast tre av VGs anmelder. «En noe ujevn film, men med virkelig store komiske høydepunkter», skrev anmelderen.[3] Filmen regnes som en av de norske klassikerne.[4]
- Rolv Wesenlund – Mannen som ikke kan le
- Birgitta Andersson – Hans svenske kjæreste
- Harald Heide-Steen jr. – Psykiateren
- Thea Stabell – Sykepleiersken
- Wenche Myhre – Sangerinnen
- Martin Ljung – Som seg selv
- Sverre Wilberg – Mandrake
- Arve Opsahl – Som seg selv
- Alf Prøysen – Tilskuer på låven
- Bjørn Sand – Komikeren
- Bengt Calmeyer – Intervjueren
- Stein Mehren – Som seg selv
- Per Øyvind Heradstveit – Intervjuer på TV
- Sølvi Wang
- Leif Juster
- Nora Brockstedt
- Elisabeth Granneman
- Thore Skogman
- Lill-Babs
- Ole Ellefsæter
- Oddvar Folkestad
- Odd Grythe
- Thorleif Karlsen
- Kjell Kaspersen
- Elsa Lystad
- Rolf Just Nilsen
- Carl Henrik Størmer
- Svein Wickstrøm
- Tito Pannaggi – Sint ung mann på kinoen (ikke kreditert)
- «I en sal på hospitalet» (Trad.) – fremført av Nora Brockstedt til gitarakkompagnement[5]
- «Le selv» (Egil Monn-Iversen-Rolv Wesenlund) – fremført av Wenche Myhre med Kjell Karlsens orkester. Den er også utgitt på singlen Nor-Disc NOR 162.
- «Mannen som ikke kunne le» (Egil Monn-Iversen) – fremført av Wenche Myhre med Kjell Karlsens orkester. Den er også utgitt på singlen Nor-Disc NOR 162.
Rolv Wesenlunds rollefigur i filmen, Leif Sonell, gav opphavet til navnet til bandet Leif Sonells med Gudny Aspaas som vokalist.[6]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
