Kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg

Kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg (uformelt Kurfyrstedømmet Hannover; tysk Kurfürstentum Braunschweig-Lüneburg) ble det niende kurfyrstedømmet i Det tysk-romerske riket i 1692, da den tysk-romerske keiseren Leopold I, opphøyde hertug Ernest Augustus til kurfyrste i Riket som takk for støtten han ga i niårskrigen. Det var protester mot å innlemme en ny kurfyrste, og den nye statusen trådte ikke i kraft før den ble godkjent på riksdagen i 1708.^[1]

Kurfürstentum Braunschweig-Lüneburg «Kurfürstentum Hannover» Kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg «Kurfyrstedømmet Hannover»
Stat i Det tysk-romerske riket
← 1708-1806 1813-1814 →
Flagg Våpen
Hovedstad	Hannover
Styreform	Monarki
Kurfyrste
- 1708-1727	Georg I
- 1727-1760	Georg II
- 1760-1814	Georg III
Historie
- Opphøyd til kurfyrstedømme	1692
- Formelt godkjent	1708
- Battle of Nations	19. oktober 1813
- Wienerkongressen	12. oktober 1814

Historie

I 1714 ble Georg Ludvig konge av Storbritannia, og Braunschweig-Lüneburg og Storbritannia ble en del av en personalunion.^[2] Eiendommene til kurfyrstene vokste i Tyskland òg da de arvet de formelt svenske områdene Bremen og Verden i 1719, og som en del av Reichsdeputationshauptschluss fra 1803 fikk kurfyrstedømmet fyrstebispedømmet Osnabrück. Kurfyrstene holdt seg stort sett i England og direkte kontakt med kurfyrstedømmet ble gjort gjennom det tyske kanselliet i St James's Palace i London.

I 1803 ble kurfyrstedømmet okkupert av franskmennene og prøyssiske tropper etter Artlenburg-konvensjonen. I 1806 ble Det tysk-romerske riket avskaffet. Etter Tilsit-traktaten i 1807 ble områdene til det tidligere kurfyrstedømmet sammen med områdene avstått fra Preussen omgjort til Kongedømmet Westfalen, styrt av bror til Napoleon, Jérôme Bonaparte. George III anerkjente derimot ikke annekteringen til Frankrike og de hannoverske ministrene holdt fram å arbeide fra London. Regjeringen i Braunschweig-Lüneburg klarte å opprettholde sine egne diplomatiske tjenester mot Det østerrikske riket og Preussen, som Storbritannia selv teknisk sett var i krig mot. Hæren til Braunschweig-Lüneburg ble oppløst, men mange av offiserene og soldatene reiste til England der de dannet den tyske legionen til kongen. Legion var den eneste tyske hæren som kjempet kontinuerlig mot franskmennene i Napoleonskrigene.

Franskmennene hadde kontroll over kurfyrstedømmet til oktober 1813 da området ble overtatt av russiske kosakker og slaget ved Leipzig samme måned ble den endelige slutten på den napolionske klientstaten, samt hele Rhinforbundet, og Huset Hannover tok over styret igjen. Hannover ble et kongedømmet ved Wienerkongressen i 1814.^[3]

Referanser

1. Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok, band 12. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag. s. 596.
2. Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok, band 12. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag. s. 596-597.
3. Carlquist, Gunnar (red.) (1932). Svensk uppslagsbok, band 12. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB:s förlag. s. 597.

Kilder

• Wilson, Peter H. (2016). Heart of Europe: A History of the Holy Roman Empire. Harvard University Press. ISBN 978-0674058095.
• Ford, Guy Stanton. Hanover and Prussia 1795–1803: a study in neutrality (1903).