From Wikipedia, the free encyclopedia
Kunstkritikk er diskusjon eller vurdering av kunstobjekter. Kunstkritikere kritiserer vanligvis kunst i en estetisk sammenheng, i henhold til en teori om det skjønne eller en politisk, samfunnsmessig og historisk kontekst.[Note 1] En kritikers mål er bestrebelsen å finne et rasjonelt grunnlag for å vurdere kunst. På norsk side har det blitt fremmet at kunstkritikkens mål er pedagogisk: å skape interesse for moderne kunst blant et bredest mulig lag i befolkningen[1]
Kritikk av kunst er antagelig like gammel som kunsten i seg selv. Antikkens grekere var meget bevisst på sin kunst og skrev avhandlinger om egen og andres kunst, men kunstkritikk som sjanger har sin opprinnelse på 1700-tallet.
Den første forfatter som fikk en egen omdømme som en kunstkritiker på 1700-tallet var i Frankrike med Étienne La Font de Saint-Yenne (1688–1771) som skrev om utstillingene på Salon (Parissalongen) i Paris. Han skrev hovedsakelig for å underholde samtidig som han knyttet antimonarkistisk retorikk i sin prosa. Konseptet «salongmaleriet» ble utviklet etter etableringen i 1648, organisert av Académie royale de peinture et de sculpture (Det kongelige akademi for maleri og skulptur), som et årlig sted hvor det nyeste innen samtidskunsten ble utstilt og bedømt av publikum, og etterhvert av kritikere.
Avisen Mercure Galant (fra 1724 Mercure de France) var en fransk avis (eller riktigere lysningsblad med litterære bidrag) som ble etablert i 1672. Avisen kommenterte også kunstutstillingene i Parissalongen, og den første som er kreditert som den som fremmet kunstkritikk i moderne forstand er Denis Diderot (1713–1784) som i sine kommentarer underrettet om utstillingene i mer enn tyve år (fra 1759 til 1781). Hans skrifter var de første forsøk på å fange kunst i ord og i henhold til kunsthistorikeren Thomas E. Crow, «Når Diderot begynte med kunstkritikk var det i hælene på den første generasjon av profesjonelle skribenter som gjorde det til sitt foretak å komme med beskrivelser og bedømminger av samtidens maleri og skulptur. Etterspørselen etter slike kommentarer var et produkt av en tilsvarende ny institusjon av faste, frie offentlige utstillinger med den siste kunsten».[2] Andre navn var Jean-Baptiste Dubos (1670–1742), en forløper for kunstkritikken med sine kritiske betraktninger om poesi og maleri. Senere også Étienne La Font de Saint-Yenne og engelske William Hazlitt (1778–1830).
Etter revolusjonen i 1789 ble Musée du Louvre opprettet i 1793. I tillegg endret Akademiet reglene slik at Parissalongen for nå ble åpen for alle franske og utenlandske kunstnere, uten forskjellsbehandling.
Fra midten av århundret førte den politiske utvikling for økt pressefrihet og den tekniske utviklingen til at avisene også kunne trykke bilder. Parissalongen fikk også konkurranse fra andre utstillinger, blant annet De refusertes salong (Salon des refusés) i 1863. Industriens utvikling og økt handel førte til en økt fransk velstand som førte til at flere ønsket å framvise sin rikdom og status ved å kjøpe kunstverk. I dette interessemiljøet økte interessen for kunstvurdering og kunstkritikk.
Ved begynnelsen av århundret er det flere franske skribenter og forfattere som spedde på inntekten ved å få sine kunstkommentarer trykt. Tidsskriftet L'Artiste ble grunnlagt i 1831 og trykte Diderots kunstartikler på nytt, blant annet hans anmeldelser av Parissalongen for 1759 og 1763. At all kunstkritikk var profesjonell var likevel ikke tilfelle. Diderot nølte lenge før han våget å skrive kritisk ettersom det var et felt hvor middelmådigheten rådde. Så sent som i 1785 hevdet Charles Francois Viel-de-Saint-Maux (1745–1819) at kritikken var skrevet av lutfattige svindlere og bløffmakere som bare trengte en middag. Unge menn som hadde behov for et navn som skribent begynte gjerne som kunstkritikere.[3] En av disse unge menn var Charles Baudelaire (1821–1867), som under pseudonymet «Baudelaire Dufaÿs» skrev helt i begynnelsen av sin litterære karriere en lengre vurdering av Parissalongen av 1845, så vel som for 1846. Baudelaire fikk stor oppmerksomhet for sin dristighet og mange av hans kritiske meninger var nye og kontroversielle i sin tid, blant annet hans strid med Eugène Delacroix og Gustave Courbet. Andre markante kritikere var Théophile Gautier, brødrene Jules og Edmond de Goncourt, Champfleury og Eugène Fromentin.
Da Édouard Manets maleri Olympia (1865), et portrett av en naken kurtisane, ble utstilt på Parissalongen utløste det en skandale for dets iøynefallende realisme som ble betraktet som vulgært. Andre kunstnere, blant annet Tizian hadde tidligere malt tilsvarende motiver. Problemet med Olympia var at det ikke var malt i opphøyd stil, men realistisk.
En tradisjonstro kunstkritiker skrev at «Manet har sunket til et nytt nivå i hans plan for erstatte våre tradisjonelle verdier. Hans heslige portrett av en avskyelig hore, skamløs og støtende for alle anstendige mennesker, er ikke akseptabelt.» En annen kritiker beskrev Olympia som «som et råttent lik oppstått fra de døde...» Myndighetene ble nødt til å plassere to væpnede vakter på hver side av maleriet for å beskytte det mot publikum, opphisset av både bildet som av kritikerne.[4]
Manet selv ønsket at publikum skulle anerkjenne hva han ønsket å gjøre og ble meget såret av raseriet som veltet mot ham. Baudelaire arbeidet derimot hardt for å støtte sin venn kunstneren. Ikke alle kunstkritikerne var fordømmende, Jean Ravenel skrev den 7. juni 1865 at «Salongens syndebukk, offeret for den parisiske lynsjegjeng. Enhver som passerer tar en stein og slynger den mot ham. Olympia er et vilt stykke spansk galskap som er et tusen ganger bedre enn de smakløsheter og tregheter som er vist så mange ganger på utstillingen. Bevæpnet opprør i borgerskapets leir: det er et glass av isvann i ansiktet på hver eneste besøkende når de ser den VAKRE kurtisane i full blomstring...»[5]
 | Utvid avsnitt: Dette avsnittet trenger mer innhold. Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet. Kommentar: Marxistisk kunstkritikk er helt fraværende |
I løpet av 1800-tallet fant kunstkritikken sin moderne form med Émile Zola og Joris-Karl Huysmans, men det var ikke før sent på 1800-tallet at det ble journalister som spesialiserte seg på dette feltet. Spredningen og antallet kunstgallerier og tematiske utstillinger på museene støttet denne utviklingen.
Roger Fry og Clive Bell, medlemmer av Bloomsbury-gruppen, var kjente engelske kunstkritikere i mellomkrigstiden på 1900-tallet. Fry introduserte postimpresjonismen i England, og Bell var en av grunnleggerne til den formalistiske tilnærmingen til kunsten. Herbert Read var en forkjemper for moderne britiske kunstnere som Paul Nash, Ben Nicholson, Henry Moore og Barbara Hepworth.
I USA skapte Clement Greenberg et navn som en kunstkritiker med sitt essay Avant-Garde and Kitsch, første gang publisert i Partisan Review i 1939.
Som med Baudelaire på 1800-tallet oppsto fenomenet «poet-som-kritiker» på nytt da den franske poeten Guillaume Apollinaire ble en forkjemper for kubisme. Senere skrev André Malraux, fransk forfatter og helt fra motstandsbevegelsen, omfattende om kunst, og interesserte seg for kunst langt utover Europas grenser. Hans overbevisning at avantgarden i Latin-Amerika lå meksikanske muralisme (Orozco, Rivera og Siqueiros) endret seg etter hans besøk i Buenos Aires i 1958. Etter å ha besøkt studioene til flere argentinske kunstnere i selskap med den unge direktøren for Museet for moderne kunst i Buenos Aires, Rafael Squirru, erklærte Malraux at den nye avantgarde befant seg i Argentinas nye kunstneriske bevegelser. Bemerkelsesverdig er det faktum at Squirru, en poet-kritiker som senere ble kulturdirektør i USA, var den siste som intervjuet den glemte Edward Hopper før dennes død, og skapte en fornyet interesse for kunstneren.[6]
På 1940-tallet var det ikke bare et begrenset antall gallerier, men også få kritikere som var villig til å følge avantgardismen i New York. Det var også en del billedkunstnere med en litterær bakgrunn, blant dem Robert Motherwell og Barnett Newman som også fungerte som kunstkritikere.
Selv om New York og den øvrige kunstverden på 1940-tallet ennå ikke hadde vennet seg til New Yorks avantgardismen, hadde de fleste av disse kunstnerne (som senere ble store navn) flere etablerte kritikere som støttet deres arbeid: Clement Greenberg fremmet Jackson Pollock, og fargefeltsmalere som Clyfford Still, Mark Rothko, Barnett Newman, Adolph Gottlieb og Hans Hofmann. Harold Rosenberg synes å ha foretrukket «aksjonsmalerne» (Action painting) som Willem de Kooning og Franz Kline. Thomas B. Hess, redaktør av Art News, fremmet Willem de Kooning.
Fremveksten av moderne kunst og samtidskunst bygget seg opp i den vanskelige dialogen mellom publikum, kunstnerne, galleriene og kunstkritikeren. Den konseptuelle kunsten på 1960-tallet nådde den kritiske grensen mellom tekst og kunst sin yttergrense. Nye kritikere opphøyde deres protesjée ved å fremme andre kunstnere som «disipler»[7], eller å overse de som ikke tjente det mål som de fremmet. Et eksempel skjedde i 1958 «da Mark Tobey ble den første amerikanske maler siden Whistler (1895) som vant førsteprisen i Veneziabiennalen. New Yorks to ledende kunstmagasiner var ikke interessert. Det ene magasinet nevnte den historiske hendelsen kun i nyhetsdelen og det andre, Art News med redaktør Thomas B. Hess, ignorerte det helt. The New York Times og Life trykte kronikker».[8]
Pollocks verker polariserte kritikerne. Harold Rosenberg skrev om maleriets omforming til et eksistensielt drama i Pollocks bilder som «hva som havnet på lerretet var ikke et bilde, men en hendelse. Det store øyeblikket kom når det var besluttet å male «bare for å male». Bevegelsene på lerretet var en frihetsbevegelse fra verdier – politiske, estetiske, moralske».[9]
En av de mest uttalte kritikerne av abstrakt ekspresjonisme i samtiden var New York Times’ kunstkritiker John Canaday. Meyer Shapiro og Leo Steinberg var to betydningsfulle kunsthistorikere som i etterkrigstiden ga støtte til abstrakt ekspresjonisme. I løpet av 1960-tallet ga kunstkritikere som Michael Fried, Rosalind Krauss og Robert Hughes betydelig innsikt i denne kunstretningen.
Kunstkritikk i dag eksisterer ikke kun i den trykte media som aviser og kunstmagasiner, men også på TV og radio, og i museer og gallerier, og ikke minst på Internett. I Norge ble nettstedet Kunstkritikk.no opprettet høsten 2003 med utgangspunkt i et initiativ fra Norsk kritikerlag. Målet med nettstedet er å få mer kvalifisert kunstkritikk, rekruttere nye kritikere og bidra til en utvikling av det kunstkritiske språket.[10]
Mange kunstkritikere er også ansatt ved universiteter. Kunstkritikere setter også sammen utstillinger og er medvirkende i å skrive utstillingskataloger. Kunstkritikere har også deres egne organisasjoner, i Norge Norsk kritikerlag (medlemsorganisasjon for kritikere av kunst, litteratur, teater, musikk og dans), og internasjonalt en ikkestatlig, støttet av UNESCO (FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur) ved navnet International Association of Art Critics (AICA) og som har rundt 76 nasjonale seksjoner.[11]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
