Remove ads
en nevrologisk hjernelidelse From Wikipedia, the free encyclopedia
Kronisk migrene (CM) er en paraplydiagnose (en samlediagnose) som ifølge ICHD-3 omfatter både migrene uten aura, migrene med aura, tensjonhodepine (TTH) og medikamentoverforbrukshodepine (MOH).
Tilstanden defineres i ICHD-3, men den har ingen selvstendig diagnosekode i ICD-10. Årsaken til samlediagnosen er at det kan være svært vanskelig å skille disse hodepinene fra hverandre.
For å få diagnosen CM må man ha hodepine i 15 eller flere dager i måneden, over en sammenhengende periode på 3 måneder eller mer, hvorav minst 8 dager med typisk migrene hver måned. De andre dagene med hodepine kan altså skyldes ulike tensjonshodepiner eller også MOH.[1]
Ved ofte hodepine er det svært viktig å føre daglig hodepinedagbok. Mange av pasientene (trolig mer enn 50 %) som får denne diagnosen lider også av MOH, en hodepine som gjerne oppstår når inntaket av analgetika (også reseptfrie analgetika) og/eller triptaner har skjedd for ofte over lengre tid. Dette er en type hodepine som gjerne oppleves som en forverring av den egentlige hodepinen, så den kan være vanskelig å oppdage for pasienten. Har man imidlertid brukt reseptfrie medikamenter, som Paracetamol, Ibux eller lignende, i mer enn 15 dager i måneden i tre måneder eller mer, eller reseptpliktige analgetika eller triptaner i 10 dager eller mer hver måned over en periode på tre måneder eller mer, så er sjansen for å ha fått MOH stor. De aller fleste kan imidlertid regne med å gå tilbake til en status som episodiske etter seponering analgetika/triptaner, noe som bør skje i samråd med legen.
Kronisk migrene er assosiert med signifikant nedsatt helserelatert livskvalitet og uførhet. Sannsynligheten for å være borte fra arbeid/skole og i sosiale sammenhenger er betydelig, sammenlignet med de to formene av episodisk migrene.[2]
Inndelingen under følger International Headache Society (IHS) og er i henhold til gruppen Migrene i ICHD-3.[1] Denne standarden vil bli innlemmet i ICD-11 når International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems lanserer denne, slik ICHD-2 i sin tid ble innlemmet i ICD-10.
Kriteriene for kronisk migrene følger ICHD-3[1] og er som følger:
Det anbefales å bruke forebyggende behandling dersom man har tre eller flere anfall i måneden. Pasienter med kronisk migrene behandles typisk med forebyggende (profylakser) og anfallsmedisiner. De mest vanlige anfallsmedisinene ved milde og moderate smerter er milde smertestillende legemidler, som paracetamol og acetylsalisylsyre. Det er også vanlig å bruke såkalte NSAIDs. Ibux selges i så måte reseptfritt, mens Indocid, Naproxen og Voltaren krever resept og dosering fra lege. Dersom disse ikke gir ønsket effekt prøver ofte triptaner (det finnes sju typer), enten som tabletter (herunder smeltetabletter), nesespray eller injeksjon. Bivirkningene ved bruk av triptaner er ofte milde og forbigående. I noen tilfeller kan man også å prøve en kombinasjon av et triptan og et NSAID.
Siden nausea er vanlig ved migrene trenger noen også et kvalmedempende middel, som for eksempel Afipran.
Som forebyggende er det mest vanlig å bruke betablokkere av typen propranolol eller metoprolol, men antiepileptika som valproat og topiramat regnes også som grad A-preparater (profylakser med høyeste anbefalingsnivå basert på graden av vitenskapelig kunnskapsgrunnlag). Blant medisiner med lavere kunnskapsgrunnlag (grad B og C-preparater) kan amitryptilin (antidepressiva), gabapentin (antiepileptika), og blodtrykksmidler som lisinopril (ACE-hemmer) og kandesartan (angiotensin II-reseptorhemmer) være aktuelle å prøve.[3]
Ingen av de forebyggende medikamentene anbefales til gravide, og det skal informeres om at forebyggende behandling bør seponeres når graviditet planlegges. Valproat er betydelig teratogent og bør unngås hos fertile kvinner.[3]
Pasienter som oppfyller kriteriene for diagnosen kronisk migrene, men ikke har tilfredsstillende effekt av medikamentell behandling (typisk triptaner, opioider, ergotaminer eller analgetikum), kan være aktuelle kandidater for behandling med onabotulinumtoxinA (Botox). Pasienter som fyller diagnosekriteriene for (1.3) kronisk migrene og er behandlingsrefraktære kan søke HELFO om å få behandlingen dekket.[4]
Den anbefalte rekonstituerte dosen med Botox for behandling av kronisk migrene er 155–195 enheter, noe som tilsvarer 31–39 injeksjoner av 0,1 ml (tilsvarende 5 enheter). Injeksjonene administreres intramuskulært (IM) med 30-gauge nål, tilsvarende 0,5 tommer, og bør fordeles over sju spesifikke hode-/nakkemuskelområder; musculus corrugator supercilii, musculus procerus, musculus frontalis, musculus temporalis, musculus occipitalis, musculus erector spinae (cervikal paraspinal muskelgruppe), og musculus trapezius. Det kan være behov for en 1‑tommers nål i nakkeregionen, for pasienter med ekstremt tykke nakkemuskler.
OnabotulinumtoxinA brukes preventivt, og det er normalt at det tar litt tid før effekten setter inn. Noen hevder også at effekten øker etter 2. og 3. gangs administrasjon. Hvor lang tid det tar før effekten melder er imidlertid individuelt. Noen får effekt nesten med det samme (kanskje placebo), mens det for andre kan ta uker og måneder. For noen virker det kanskje ikke i det hele tatt. Det er også normalt at pasientene i den første tiden etter injeksjonene får økt grad av hodepine, men dette gir seg normalt etter et par uker. Det finnes imidlertid også eksempler på pasienter som har måttet slutte med nervegiften på grunn av bivirkninger.
En nyere form for profylakse er såkalte CGRP-hemmere. Kliniske tester har gitt svært lovende resultater og svært få bivirkninger. Aimovig (erenumab) kom i salg i Norge fra 1. oktober 2018 og er reseptbelagt. 5. desember 2019 kom det frem i en pressemelding fra Helse- og omsorgsdepartementet at «Aimovig nå kommer inn i blåreseptordningen».[5] Dette gjøres ved at spesialister i nevrologi, leger ved nevrologisk sykehusavdeling eller nevrologisk poliklinikk som kan søke om Individuell stønad. Dette gjelder først fra 9. Desember 2019. For å få denne søknaden godkjent må pasienten ha prøvd ut minst tre ulike forebyggende behandlinger, som betablokkere, topiramat, antidepressiva og eventuelt botulismetoksin A.[6]
To andre CGRP-hemmere er godkjente og tilgjengelige på markedet i Europa, inkludert i Norge. Dette er Ajovy (fremanezumab) og Emgality (galcanezumab). Et fjerde preparat (eptinezumab) er også ventet å bli tilgjengelig i nær framtid.
En normal dose med erenumab utgjør 70 mg og koster i underkant av 5 500,00 kroner i Norge, dersom man må betale selv. Noen vil imidlertid trolig trenge dobbel dose (140 mg) til å begynne med. Leverandøren har derfor inngått avtale med noen apoteker, om at pasienter som får resept på dobbel dose får denne til prisen av en enkelt dose. Norske pasienter har imidlertid også anledning til å hente ut resepten på svenske apotek, der prisen på 70 mg (enkel dose) ligger omkring 1 000 norske kroner under prisen i Norge. Prisen for Ajovy og Emgality er forventet å ligge rundt det samme som Aimovig, men selve dosene er ikke like.
Droge | Navn | Kilde | Målgruppe(1) | Mekanisme | Frekvens | Dose |
---|---|---|---|---|---|---|
Erenumab | Aimovig | human | EM, CM | Anti CGRP reseptor | s.c. månedlig | 70/140 mg |
Fremanezumab[8] | Ajovy | humanisert | EM, CM | Anti CGRP | s.c. månedlig/iv kvartalsvis | 225/675 mg |
Galcanezumab[9] | Emgality | humanisert | EM, CM, CH | Anti CGRP | s.c. månedlig | 120/240/300 mg |
Eptinezumab[10] | (ALD403) | humanisert | EM, CM | Anti CGRP | iv kvartalsvis | 100/300 mg |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.