Korskirker i Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
En korskirke er et kirkebygg som har en korsplan. Planen kan være utformet som et latinsk kors med langt hovedskip og kortere korsarmer, eller som et gresk kors med like store korsarmer. Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser hovedskipet. I Norge finnes også eksempler på korskirker som ble bygget etter et Y-plan. I Norge ble det bygget få korskirker i middelalderen, mens det på 1600-1700-tallet ble oppført mange korskirker og eldre kirker ble utvidet med korsarmer.[1]
Grunnplanen kan være utformet som et latinsk kors med langt hovedskip og kortere korsarmer, eller som et gresk kors med like store korsarmer. Katedralen i York (York Minster) kan være et eksempel på denne formen. En kvadratisk form der kirken danner et gresk kors med like lange armer er vanlig i innenfor den ortodokse kirke. I Norge har for eksempel Olden gamle kirke grunnplan som et gresk kors, ved at kirken er satt sammen av fem kvadrat på 6 x 6 meter hver.[2] Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser hovedskipet. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem, som danner et kors. Plantypen finnes i store deler av verden. I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i krysset. I Norge er det vanlig med et sentralt tårn midt over korset som Kors kirke i Romsdalen eller Aurdal kirke i Valdres. Tårn over inngangen (våpenhus) som i Oslo domkirke og Feda kirke brukes også.
Y-kirke eller Y-plan er en videreutvikling av korskirkens grunnplan, men med den ene armen fjernet. De tre armene som var igjen var som regel like lange og vinkelen mellom tilnærmet like stor. Y-kirken har et kor og to skip i en trekantet grunnform som symboliserer Den kristne treenighet. Planformen kan ha vært en norsk spesialitet og finnes ikke utenfor Norge.[3] Det ble bygget ti slike kirker hvorav fem fortsatt står, den første var Bratsberg kirke fra 1663. Kvinnene satt i den ene armen og mennene i den andre i Y-plankirken. Det var også lettere å se inn i koret.
Oslo domkirke fra 1694 er eksempel på opprinnelig korskirke i stein/tegl, men de fleste norske korskirker fra 1600- til 1700-tallet er i laftet tømmer.
Tverrarmene i laftede korskirker hjelper til å avstive konstruksjonen slik at kirkerommet kan lages større. Hans D. F. Linstow («Udkast til Kirkebygninger» 1829) mente at rektangulære grunnplan (langkirke) var det mest bekvemme, men på grunn av problem med avstiving av høye, lange tømmervegger kunne denne formen bare brukes i små laftede kirker. I store laftede kirker er avstivingsproblemet løst på ulike måter, for eksempel som i Leksvik kirke der det er en tverrvegg midt på det 16 m lange skipet. Av byggetekniske hensyn tilrådde Linstow derfor korsformen. I Gjemmestad kirke og Hamre kirke er avstivingsproblemet løst med små utstikk på skipet (korte korsarmer) som gir antydning til korsformet grunnplan.[4] Disse laftede korskirkene har mye til felles med korskirker i tegl som ble reist på den tiden, for eksempel Oslo domkirke.[5] Korsformen gjorde det mulig å bygge større kirkerom uten å bruke nye konstruksjonformer i taket slik det ville ha blitt nødvendig med bredere og lengre skip.[4] I Olden blåste kirken ned i vinterstormen på 1700-tallet og en ny ble bygd i korsform for å tåle den sterke vinden.[2] Y-kirker (som Rennebu kirke) har også den fordel at veggene avstiver hverandre innbyrdes, og ifølge Håkon Christie ga Y-formen bedre innsyn til koret og dessuten ble det ansett som en fordel at kvinner og menn satt adskilt i hver sin arm. De vanlige korskirkene med fire armer hadde imidlertid den fordel at kirkerommet ble større.[5]
Det korsformede grunnplanet finnes i store deler av verder, men sognekirker av stein med opphavelig korsform har vi ikke hatt i Norge i middelalderen, selv om flere senere har blitt ombygget. Korskirken i Bergen ble reist som langkirke og utvidet til korsform på 1600-tallet. Norderhov kirke på Ringerike og Haslum kirke i Bærum er også eksempler på korskirker i stein som er utvidet fra opprinnelig langkirke, mens Nidarosdomens grunnplan har preg av korskirke selv om den trolig er reist som basilika.[6][7] Eidsvoll kirke er en av få middelalderkirker opprinnelig oppført i korsform.[8]
Det finnes bevarte stavkirker som fikk korsform ved ombygging etter reformasjonen, blant annet Uvdal og Hedalen stavkirker. Ifølge Lorentz Dietrichson var de største kjente stavkirkene på Sunnmøre og både disse og andre stavkirker i Møre og Romsdale var ofte i korsform. Han var i tvil om disse var opprinnelige korskirker eller om korsarmene var tilført i laftet tømmer etter reformasjonen (som Flesberg stavkirke). Dietrichson konkluderte med at for flere stavkirker i Møre og Romsdal var opprinnelig oppført i korsform i middelalderen: Hareid, Stangvik, Øksendal, Ørskog, Ørsta, Volda med flere, samt Hofs Olafskirke i Solør som den eneste utenfor «erkestiftet». I tillegg kan 10-15 stavkirker være oppført med korsform i middelalderen uten at Dietrichson fant sikker dokumentasjon. Ved slutten av middelalderen fantes det i erkestiftet omkring 30 stavkirker med korsform. Med unntak av Hofs kirke i Solør var det på den tiden ingen kjente stavkirker med korsform utenfor erkestiftet som da omfattet Nord-Norge, Trøndelag, Herjedalen, Møre og Romsdal, og nordre Østerdal. Dietrichson trodde at værforholdene har gitt raskt forfall og dermed oppføring av helt nye bygg med ny planform. Han trodde også at korsformen kan ha vært inspirert av Nidarosdomens grunnplan.[9] [trenger referanse] Hauglid antok at oppføring av store stavkirker i korsform på Møre hang sammen med oppsvinget i fiskeriene på den tiden, hansahandelen og folkeflytting fra dalene til ytre strøk. Stangvik stavkirke i korsform ble beskrevet av Gerhard Schøning da han besøkte stedet i 1773. Hauglid mente at kirken i Stangvik var en korskirke der hele bygget opprinnellig var oppført i middelaldersk stavkonstruksjon. Hauglid konkluderte med færre middelalderske korskirker i stav enn Dietrichson. For eksempel skrev Hauglid at korskirken i Øksendal ble oppført i stavteknikk i 1642. Hauglind mener også at det store antallet korskirker i erkestiftet har oppstått ved ombygginger etter reformasjonen.[10]
På landet var alle nye kirker (med få unntak) i tiden 1600-1800 laftet tømmer, dette ga en lavere og tyngre bygningstype enn stavkirkene fra middelalderen. Grunnplanet tidlig på 1600-tallet var ofte enkelt med et rektangulært skip og smalere kor (langkirke), men i siste halvdel av 1600-tallet ble korsformet grunnplan vanlig og på 1700-tallet var korskirken det dominerende (på Vestlandet dominerte fortsatt langkirken).[4] Av de 130 norske kirkene fra 1700-tallet er over halvparten korskirker i laftet tømmer.[11] I tillegg finnes noen få Y-formede kirker (også kalt «stjernekirker»[12]) fortsatt: Holmestrand kirke, Mo kirke i Surnadal, Rennebu kirke og Budal kirke i Trøndelag, samt Tydal kirke som er delvis ombygget til langkirke. Det ble bygget totalt ti Y-kirker på 1600-1700-tallet.[5]
Noen av de størst korskirkene i Norge regnet etter sitteplasser.[13]
Eksempel på korskirker oppført i laftet tømmer (ofte utvendig panel som skjuler tømmerstokkene)
Eksempel på korskirker oppført i stein og/eller tegl.
Eksempel på stavkirker med korsform (mange ombygde stavkirker har tverrarmer i annen konstruksjonsteknikk, ofte tømmer).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
