fugleanatomi From Wikipedia, the free encyclopedia
Fjær, fuglefjær eller fjør er en epidermisk horndannelse av keratin (et protein) som dekker kroppen hos fugler. Fuglefjær er således ingen levende struktur, men dødt materiale av hornstoff – som menneskehår eller menneskenegler. Fjæra gir (de fleste) artene aerodynamiske egenskaper, som er essensielt for å kunne fly. De danner også et naturlig skjold som beskytter individene mot vær og vind. Fjær er dessuten et særtrekk som bare eksisterer hos fugler.
Fuglefjær oppstod evolusjonært sett fra hudskjell, og satte etter hvert fuglene i stand til å fly. Det er imidlertid ikke funnet overgangsformer mellom hudskjell og fjær. Rester av skjellene er imidlertid fortsatt visuelle på fuglenes undre ekstremiteter.[1]
De aller eldste fjær man kjenner til, stammer fra en basal gruppe «fugler» (Sauriurae, Archaeopteryx) som levde i sen jura, altså for cirka 145–196 millioner år siden, men vitenskapen mener at fjær må ha oppstått mye tidligere. Det baserer de i det faktum at Archaeopteryx hadde fjær som var like avanserte som de dagens fugler har.[2] Nå har imidlertid Xu et al. (2011) reist tvil om hvorvidt Archaeopteryx var fugl eller reptil og plassert slekten i Deinonychosauria (som var reptiler).[3]
Fjærdrakten bestod opprinnelig bare av dun, og funksjonen antas å ha vært varmeisolering. En annen hypotese er at fjærdrakten har hatt en tiltrekkende funksjon mellom kjønnene (seksuell seleksjon). Etter at fjærene oppsto, fikk de gradvis en ny funksjon, nemlig evnen til å fly.
Fjær er essensielle for fuglenes flygedyktighet. Noen har foreslått (hypotese) at fuglenes forfedre i første omgang baserte sin glideflukt på hudmembraner av typen vi blant annet ser hos dagens flygeekorn (Pteromys), men at fjærene over tid erstattet hudfolden, etter hvert som de ble modifisert.[2] Skal man dømme ut ifra fossiler som nylig et oppdaget, så hadde fjærene på baklemmene til fuglenes forfedre samme funksjon som dem på forlemmene, men til slutt fantes de bare på forlemmene og til en viss grad på den (den gang) lange halen. I ettertid er fjærene videreutviklet til å utføre nye oppgaver, som ikke er direkte relatert til flygingen. For eksempel er brystfjærene hos noen fugler vannabsorberende, så de er i stand til å frakte vann over lange avstander til tørste kyllinger. Og blant mange hanner har de utviklet seg i ekstrem grad for å tiltrekke det motsatte kjønn, særlig er dette synlig hos påfugler.
Det er også funnet dinosaurfossiler som tolkes som fjærkledde. Men disse dinosaurene stod slektskapsmessig temmelig nært fuglene. Det er altså lite trolig at fjær har oppstått to ganger konvergent (uavhengig av hverandre). Tvert imot kan funnene tyde på at fjærene ble utviklet tidligere enn antatt, i og med at de må ha vært til stede i den siste felles stamarten for disse dinosaurene og fuglene.
Fjær dannes i fjærsekker og vokser fram fra ørsmå vortelignende topper i huden, kalt fjærkanaler eller papiller. Når fugler myter vokser nye fjær ut av de samme papillene. Dekkfjærene danner et tett dekkende lag omkring kroppen.
Ei fjær består av et fjærskaft (rachis), fjærstråler (rami) og bistråler (radii). En opptelling av svingfjærer hos traner har vist at hver side av ei fjær har rundt 650 fjærstråler, og at hver av disse har cirka 600 par bistråler. En eneste tranefjær består altså av omkring 1,5 millioner bistråler.[4]
Dekkfjær dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor dunet dannes. Den nederste delen av dekkfjæra kalles fjærpose (calamus) og er hul og luftfylt. Den fester fjæra til fjærsekken. Ovenfor sitter fjærskaftet, som er dekket av et hornlag (av keratin) og blir tynnere og tynnere ut mot tuppen. Fjærstrålene går ut fra hver side av fjærskaftet går og har bistråler med mikroskopiske heftekroker (hamuli) på den ene siden. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Noen arter mangler bistråler med heftekroker og kan derfor heller ikke fly, siden fjærfaner ikke kan dannes. Dette gjelder for eksempel strutsefugler.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
