Et kjennemerke for motorkjøretøy, eller bilskilt, er en plate med en kombinasjon av sifre og eventuelt bokstaver som tjener til identifikasjon av et kjøretøy. Kjennetegnet viser kjøretøyets registreringsnummer og er som laget av metall eller plast. Tegnene kan være preget, malt, klebet eller heftet på merket. For noen kjøretøyer, som bil, er det de fleste steder krav om kjennemerker både foran og bak på kjøretøyet, mens det noen områder er nok med ett kjennemerke.
Kjennemerke fra Østerrike i EU-modell etter rådsforordningen 2411/98
Norsk kjennemerke. Både EU-skilt og den norske versjonen tilfredsstiller kravene Wienkonvensjonen stiller til kjøretøy som skal kjøres i utlandet.
I Europa har de fleste land har tatt i bruk et felles format for kjennemerker slik som "EU-skilt" utstedt i EU-medlemsstatene. Dette formatet tilfredsstiller kravene i Wienkonvensjonen om veitrafikk, som slår fast at grensekryssende kjøretøy må vise et fastsatt nasjonalitetsmerke bak på kjøretøyet. Dette nasjonalitetsmerket kan være et hvitt ovalt klistremerke, eller være inkludert på registreringsskiltet (kjennemerket). Når nasjonalitetsmerket er inkludert på registreringsskiltet må være inkludert på både det fremre og det bakre registreringsskiltet, og nasjonalitetsmerket kan være supplert med flagget eller emblemet til nasjonalstaten, eller emblemet for den regionale økonomiske organisasjonen landet tilhører (for eksempel EU-flagget for EU-land).[1]
De fleste europeiske land utsteder kjennemerker som er:
- 520 x 110 mm (20,5 x 4,3 tommer)
- 520 x 120 mm (20,5 x 4,7 tommer)
Dette er en av de grunnleggende standard størrelsene i verden. De andre er:
- 305 x 152 mm (12,0 x 6,0 tommer)
- 305 x 160 mm (12,0 x 6,3 tommer)
- 372 x 135 mm (14,6 vx 5,3 tommer)
Noen europeiske land utsteder kjennemerker i andre størrelser:
- 330 x 140 mm (13,0 x 5,5 tommer) i Andorra
- 440 x 120 mm (17,3 x 4,7 tommer) i Finland
- 260 x 110 mm (10,2 x 4,3 tommer) i Monaco
- 390 x 120 mm (15,4 x 4,7 tommer) i San Marino
- 300 x 80 mm (11,8 x 3,1 tommer) i Sveits og Liechtenstein (bare foran)
- 360 x 110 mm (14,1 med 4,3 tommer) i Italia (bare foran)
- 390 x 130 mm (15,4 med 5,1 tommer) og 345 x 130 mm (13,5 x 5,1 tommer) på Åland
Den europeiske union
Det felles EU-formatet med et blått felt ytterst til venstre med det europeiske flagget og landskode under ble innført av rådsforordning (EF) 2411/98 av 3. november 1998[2] og trådte i kraft 11. november 1998. Det var basert på en modell tre medlemsstater allerede hadde innført: Irland (1991),[3] , Portugal (1992) [4] og Tyskland (1994).[5] Luxembourg hadde hatt kjennemerker med EU-flagget på venstre siden 1988. Kjøretøy med "EU-skilt" trenger ikke separat hvitt ovalt nasjonalitetsmerke i land som har underskrevet Wienkonvensjonen om veitrafikk, da dette formatet tilfredsstiller kravene i konvensjonen.[6]
- Det felles formatet består av en blå stripe på venstre side av kjennemerket. Den blå stripen inneholder det europeiske flagget (tolv gule stjerner), sammen med landskoden til medlemsstaten der kjøretøyet er registrert. Alle EU-land utsteder nå kjennemerket i dette formatet, selv om det er valgfritt for medlemsstatene.
- Bare EU-land som har underskrevet Wienkonvensjonen om vegtrafikk er bundet til å gjenkjenne EU-formatet. Dette er på grunn av måten forskriften er utformet, ved å referere til godkjenning av utenlandske kjennemerker i henhold til Wienkonvensjonen om veitrafikk.[2]
- EU-skilt er enten hvite eller gule, er er bredere enn de er høyden. Gule registreringsskilt er brukt både foran og bak i Luxembourg og Nederland. I Kypros er gule registreringsskilt brukt bak og hvite foran. Danmark og Ungarn bruke gule skilter for kjøretøy som er registrert på kommersielle kjøretøy. Danmark innførte EU-formatet på frivillig basis i 2009.[7] Danske skilter har en holografisk stripe til høyre for det blå feltet. I Hellas, Latvia, Litauen og Sverige er gule skilter brukt for taxier.
- Belgia bruker røde tegn og er det eneste landet som ikke bruker standard svart-på-hvitt eller svart på gult. I november 2011 ble det introdusert EU-skilt med en litt mørkere nyanse av rød enn tidligere (RAL 3003) for å bedre leseligheten.
- De fleste europeiske land bruker skilt av metall, men Frankrike og Irland bruker en blanding av plast- og metallskilt. Kjennemerker produsert av plast har tidligere også vært brukt i Sverige og Norge.
Andre europeiske land
Flere europeiske land har innført et format på sine kjennemerker som ligner EU formatet. Biler med slike kjennemerker som er utstedt i land som kontraherende til Wienkonvensjonen om veitrafikk, trenger ikke ikke separat hvitt ovalt nasjonalitetsmerke i land som har underskrevet Wienkonvensjonen om veitrafikk, da dette formatet tilfredsstiller kravene i konvensjonen.[6]
- Norge er et eksempel på en slik stat. Norske kjennemerker ligner "EU-skilt" med forskjellen at det norske flagget erstattet de gule stjernene. I Norge er vanlig bilskilt hvite med sorte tegn. Biler uten bakseter har grønne skilter med sorte tegn.
- Tyrkia bruker "EU-skilt" men uten de tolv stjernene.
- Island utsteder kjennemerker med islandsk flagg over landskoden til venstre på skiltet.
- Av de landene som ble medlem av EU i 2004 brukte Malta allerede brukt EU-skilt, mens Latvia, Polen og Litauen hadde kjennemerker med nasjonale flagg på blå stripe, det hadde også Bulgaria og Romania før sin inntreden i 2007.
- Gibraltar og Storbritannia bruker gule registreringsskilt bak og hvite foran. Storbritannia bruker en blanding av plast- og metallskilt, men for det meste plastkilt.
- I Storbritannia kan kjøretøy bruke kjennemerker med nasjonale flagg fra England, Skottland eller Wales, eller alternativt unionsflagget (Storbritannias flagg), sammen med koden "ENG", "Eng", "ENGLAND" eller "England" for det engelske flagget, "SCO", "Sco", "SCOTLAND" eller "Scottland" for det Skotske flagget, "CYM", "Cym", "CYMRU", "Cymru", "WALES" eller "Wales" for det Walisiske flagget, "GB", "GREAT BRITAIN", "Great Britain", "UK", "UNITED KINGDOM" eller "United Kingdom for unionsflagget henholdsvis.[8]
- Kun skilt med koden "UK" og unionsflagget er gyldige for kjøring i utlandet.[9] Dette fordi disse kjennemerkene viser nasjonalitetsmerket og er supplert med flagget eller emblemet til nasjonalstaten, og dermed tilfredsstiller kravene som er fastsatt i Wienkonvensjonen om veitrafikk.[10] EU-kommisjonen har bekreftet at britiske biler med nasjonalitetsmerke inkludert på kjennemerke ikke trenger separat nasjonalitetsmerke i EU-land som er med i Wienkonvensjonen om veitrafikk etter Brexit. Alle EU-land unntatt Irland, Kypros, Malta og Spania er part av konvensjonen.[11]
- Kjøretøyer registrert i Nord-Irland kan kun vise det britiske unionsflagget sammen UK.[12] Det britiske oversjøiske territoriet Gibraltar utsteder skilt som ligner EU-skilt, men uten flagg/emblem.
I henhold til Wienkonvensjonen om veitrafikk er kjøretøy i grenseoverskridende trafikk forpliktet til å vise et skilt med registreringslandets nasjonalitetsmerke må bak på kjøretøyet. Kravene til dette skiltet er spesifisert i konvensjonens anneks 3. Der heter det at skal ha svart skrift på hvit oval bakgrunn eller være inkludert i selve kjennemerket. Hvis det er inkludert i kjennemerket skal det vises både foran og bak. En av de viktigste fordelene av konvensjonen for bilister er at avtalepartene er forpliktet til å anerkjenne lovligheten av kjøretøy fra andre avtaleland. Noen krav må likevel være tilfredsstilt når man kjører utenfor registreringslandet:
- De fysiske kravene for skiltet er definert i anneks 3 i Wienkonvensjonen om veitrafikk. Der heter det at skal ha svart skrift på hvit oval bakgrunn eller være inkludert i selve kjennemerket. Skiltet bør ikke være festet på en slik måte at det kan forveksles med registreringsnummeret eller svekke registreringsskiltets lesbarh.
- Hvis det er inkludert i kjennemerket skal det vises både foran og bak og kan suppleres med flagget eller emblemet av nasjonalstaten, eller emblem for regional økonomisk integrasjons organisasjon som landet tilhører. Nasjonalitetsmerket bør bli vist på helt til venstre eller helt til høyre på registreringsskiltet. Når et symbol/flagg/emblem er inkludert er det obligatorisk at feltet er plassert helt til venstre. Nasjonalitetsmerket skal være lett identifiserbart, og plassert slik at det ikke kan forveksles med registreringsnummeret eller svekke lesbarheten. Nasjonalitetsmerket skal derfor være en annen farge enn selve registreringsnummeret, eller ha en annen bakgrunnsfarge enn den bak registreringsnummeret, eller være klart adskilt fra registreringsnummeret, for eksempel med en linje.[1]
Det felles EU-format med en blå del ytterst til venstre med EU-flagg og landskode ble innført ved rådsforordning (EF) 2411/98 av 3. november 1998 og trådte i kraft 11. november 1998. I henhold til Artikkel 3 i forordningen, skal medlemsstatene som krever at kjøretøy som er registrert i en annen medlemsstat viser nasjonalitetsmerke også skal gjenkjenne kjennemerker som er utstedt i samsvar med forordningen (det felles EU-formatet). På grunn av måten forskriften er utformet ved å referere til godkjenning av utenlandske kjennemerker i henhold til Wienkonvensjonen om veitrafikk er det bare EU-land som har underskrevet denne konvensjonen som er forpliktet til å anerkjenne det felles EU-formatet.[2] Derfor er bilskilt som er utstedt i det felles EU-formatet og andre bilskilt som er utstedt i henhold til Wienkonvensjonen like gyldige i EU-land.
More information Land, Kode ...
Close
- Notater
Inntil februar 2019 ble MK brukt.[13]
Det er også mulig å få kjennemerke med flagget til England, Skottland eller Wales sammen med de korresponderende kodene (for eksempel "ENG", "Eng" "ENGLAND" eller "England"), men disse tilfredsstiller ikke Wienkonvensjonens krav for kjøring i utlandet.
Før 28. september 2021 var koden "GB"[14]
Transkontinentale land
More information Territorium, Kode ...
Close
Avhengige områder, andre områder og delvis anerkjente stater
More information Territorium, Kode ...
Close
More information Territorium, Kode ...
Close