Karl Alfred Nicolay Marthinsen (født 25. oktober 1896 i Karlsøy, oppvokst i Mehamn,[3] død 8. februar 1945 i Oslo) var sjef for Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han var en sentral person i gjennomføring av holocaust i Norge. Marthinsen ble likvidert av Oslogjengen i Blindernveien på Blindern da han var på vei til arbeidet i Statspolitiets hovedkvarter i Kronprinsens gate 10.
| Karl Marthinsen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Karl Marthinsen i Statspolitiets uniform under Nasjonal Samlings Arbeidstjenestes parade ved Universitetet i Oslo i 1941. | |||
| Født | Karl Alfred Nicolay Marthinsen 25. okt. 1896[1]  Karlsøy (Norge) | ||
| Død | 8. feb. 1945 (48 år) Oslo (Norge)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Nasjonal Samling (1933–1945*)[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Hirden | ||
Bakgrunn og arbeid
I Marthinsens første leveår flyttet familien til et lite fiskevær i Nordkapp kommune, og da han var 14–15 år, flyttet familien videre til Mehamn i Finnmark. I 1918 tok han eksamen ved 6. divisjons underoffiserskole og ble utnevnt til sersjant. Han tok deretter handelsskole og arbeidet i fire år i administrasjonen på et fiskemottak i Mehamn, før han vendte tilbake til det militære. Her ble han stasjonert i Kirkenes og tjenestegjorde som etterretningsoffiser i lokalforsvarsstaben i Øst-Finnmark forsvarsavsnitt.
I 1933 meldte han seg inn i Vidkun Quislings fascistiske parti Nasjonal Samling (NS). Han ble etter hvert kjent med Jonas Lie. Lie var på denne tiden sjef for utrykningspolitiet og var i Finnmark på grunn av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen. Marthinsen skal sammen med Lie ha forhørt personer som de mistenkte for å være spioner. Han overvåket på denne tiden personer antatt for å være kommunister.[4] Marthinsen var på denne tiden blitt løytnant og etterretningsoffiser ved staben til forsvarssjefen i Øst-Finnmark, og ble snart utnevnt til kaptein.
Før krigen samarbeidet han blant med i Jonas Lie i overvåkning av kommunister.[5]
Under okkupasjonen
.jpg)
.jpg)
Etter at den tyske okkupasjonsmakten hadde oppløst det norske forsvaret i 1940, gikk Marthinsen inn i politiet. Her steg han raskt i gradene og ble etter hvert sjef for hele det norske sikkerhetspolitiet med tittel av politigeneral. Han rapporterte direkte til politiminister Jonas Lie. Statspolitiet ble dannet våren 1941 på grunnlag av overvåknings- og utrykningspolitiet. Fra januar 1944 var ikke statspolitiet en egen avdeling, men tett vevd sammen med kriminalpolitiet i sikkerhetspolitiets avdeling II og Marthinsen ble med den sentrale lederen i politiet nest etter Jonas Lie selv.[4]
Fra 30. mars 1944 og til sin død var han også landshirdsjef, altså øverste leder av hirden. Han ble etterfulgt som leder av hirden av Henrik Rogstad.
Han var en effektiv og fryktet mann for motstandsbevegelsen. Han tok lett på lovens bokstav og aksepterte blant annet den utstrakte bruken av tortur.
Han stod sentralt i deportasjonen av de norske jødene. I notat datert 17. november 1942 skrev han om aksjonen:
«Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er bl.a.: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo…og at jeg derfor nå må internere disse i Bredtvedt for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.»[6]
Til tross for at han manglet juridisk utdannelse, ble han utnevnt som en av de tre dommerne i Politiets særdomstol i forbindelse med Gunnar Eilifsen-saken i 1943, og stemte sammen med Egil Olbjørn for dødsstraff. Tredjemann, Egil Reichborn-Kjennerud, stemte mot.
Likvidasjonen
._Norsk_Tidend,_Norwegian_newspaper_in_London_1945-02-14,_retaliation_after_Karl_Marthinsen's_murder._Lightened,_stretched_photo_2017-11-30.jpg)
Ved månedsskiftet januar-februar 1945 besluttet Hjemmefrontens Ledelse at Marthinsen måtte likvideres. Årsaken var rapporter, delvis framskaffet ved telefonavlytting, om at han planla å ta kontroll over Nasjonal Samlings kamporganisasjoner og sette disse inn mot hjemmestyrkene i krigens sluttfase. Han hadde allerede kontroll over Hirden og Statspolitiet. I tillegg planla han ifølge rapportene å tilta seg kontroll over Politidepartementet.[7]
Marthinsens bil gikk på knottgenerator, og da han ble likvidert nær sitt hjem i Blindernveien 74[8] (som nå er Blindernveien 40), hadde Oslogjengens folk gjemt seg på bakketoppen like ved, hvor de visste at bilen ville ha mistet mye av sin motorkraft. Bilen hadde derfor en svært lav hastighet da den ble beskutt med en brengun fra en posisjon bak en vedstabel ved Farmasibygningen i Blindernveien.[9] Marthinsen ble drept på stedet, mens sjåføren ble truffet, men ikke livstruende.[10]
Eirik Veum reiser spørsmål om hvorfor Marthinsen ikke gjorde mer for å beskytte seg selv. Veum tror at tapet av sønnen og utsiktene til rettsoppgjør og trolig dødsstraff når krigen tydelig gikk mot slutten, gjorde at døden ville være en befrielse.[11]
Marthinsen ble begravet med seremonier på æreskirkegården Ekeberg i Oslo. Etter at denne ble nedlagt og fjernet, ble levningene 4. oktober 1952 flyttet til Vår Frelsers gravlund.
Etter likvideringen av Marthinsen ble det iverksatt omfattende represalier. Til sammen 28 personer ble henrettet på Akershus festning som en direkte følge av likvideringen. Den første kvelden, 9. februar, ble de tjue første henrettet. Neste dag ble åtte henrettet. Justisminister Sverre Riisnæs var til stede, og han avfyrte selv skudd med sin tjenesterevolver.[4]
Samme dag som Marthinsen ble drept, hadde Gestapo arrestert høyesterettsadvokatene Carl F. Gjerdrum og Jon Vislie, overlege Haakon Sæthre og driftsingeniør Kaare Sundby. Alle fire fikk summarisk dødsdom, uten forsvarer eller vitneførsel, og ble henrettet på Akershus festning neste dag. Syv andre som var arrestert i november 1944, ble hentet fra fengselet til samme standrett.[12]
10. februar 1945 valgte okkupasjonsmakten også å henrette en norsk nazist som var dømt for ran og mord.[13] Norsk krigsleksikon oppgir at 34 skulle henrettes som gjengjeldelse, 29 ble henrettet i februar.[14] Blant de henrettede var Asle Grepp.
Våren 1947 ble den tyske dommeren Hans Latza og hans to meddommere tiltalt for drap på Gjerdrum, Vislie, Sæthre, Sundby og en politikonstabel, Aage Lorang Martinsen,[15] som var bevislig uskyldig i anklagen. Aktor hevdet at Terboven på forhånd hadde avgjort at de fem skulle henrettes, dvs. at dette var skyting av gisler som represalie. Eidsivating lagmannsrett frikjente meddommerne, mens Latza ble idømt 15 års tvangsarbeid. Samme høst opphevet høyesterett dommen ut fra en påstand om at lagmannsretten ikke var klar nok med hensyn til hvilke krav som kunne stilles til rettsforhandlingene i en standrett.[16]
Film: Strengt hemmelig
Den 8. februar 2010 hadde Strengt hemmelig – Skuddene på Karl Marthinsen[17][18] premiere på norske kinoer. Filmen, laget av filmskaperen Benedicte Maria Orvung, omhandler Martinsens liv og likvidasjon, samt hvilke virkninger slektskapet med ham hadde og har på familien. Karl Marthinsen var Orvungs grandonkel.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
