Knottgenerator
From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Knottgenerator var et av flere folkelige navn i Norge på vedgassgenerator eller vedgassaggregat som ble brukt til å produsere (generere) vedgass, gass av ved i form av «knott». Slike anlegg ble særlig brukt for å gi drivstoff til biler under andre verdenskrig da det var stor mangel på bensin.
Remove ads
I mellomkrigstiden ble vedgass forsøkt utviklet som et rimeligere alternativ til bensin. . Kjøretøyene måtte da utstyres med vedgassgenerator, en generator som produserer vedgass ved ufullstendig forbrenning av knott. Vedgassgeneratorene tok stor plass og ble som oftest montert på utsiden av kjøretøyene. Både front- og bakmonterte aggregater var i bruk. I tillegg tok knott mye plass. Gassgeneratorer kan også bruke torv, koks eller trekull som råstoff.[1].
Den første norske lastebil med vedgassgenerator ble anskaffet av Hærens Automobilkorps i 1927 til testing. Det var en fransk Berliet lastebil med Imbert vedgassgenerator[2]. Den første vedgassdrevne buss i Norge ble kjøpt inn av Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler i Oslo i 1932 til forsøksdrift. Driften viste seg arbeidskrevende, og bussen ble overtatt av Vegdirektoratet samme år[3]. På grunn av mangelen på bensin og annet drivstoff under den andre verdenskrig ble vedgass brukt som erstatning i forbrenningsmotorer i biler, busser, lastebiler og traktorer.
Knotter var små stykker med løvtre, helst gråor. Den ble produsert i store mengder og solgt i sekkevis til de som hadde kjøreløyve og rasjoneringskort. Vedstykkene var på størrelse med en knyttneve.[1]
Vedgass ble utviklet ved forbrenning av knotten med lite tilførsel av luft i en lukket tank. En fikk da ut gass som består av CO (karbonmonoksid). Det ville ellers blitt CO2 (karbondioksid), men siden det er underskudd på O2 (oksygen), blir det ett oksygenatom for lite, og det dannes CO og metangass, litt metanolgass og en stor mengde nitrogen, som er 80 % av luften som blir tilført for å lage CO. Gassen ble så ført inn i bilens forgasser (forgasseren ble som regel byttet ut med en gassblander) og sugd inn i motoren, som tente blandingen på samme måte som med bensin. Man måtte blande gassen manuelt, med spaker i nærheten av rattet, ettersom gasskonsentrasjonen (kvaliteten) varierte mye. Energimessig tilsvarte 2,5 kg knott rundt 1 liter bensin. For et vanlig aggregat brukt under krigen holdt en påfylling til 2-4 timer eller 80–100 km kjøring.[1]
Motorkraften gikk noe ned (på grunn av den høye konsentrasjonen av N2), og man kunne få opptil 2/3 av normal motorkraft, men med en del tilpasninger av forgasseren og endring av tenningstidspunkt (det beste var ca. 35 grader fortenning) virket det hele, som oftest. Starten kunne bli vanskelig, fordi det ikke var til å unngå at det var luft i knottbeholderen, som måtte etterfylles med jevne mellomrom.
Adler Diplomat bygd ved Adler-fabrikken i Frankfurt am Main 1938 og utstyrt med tregassgenerator 1941. Toppfart omkring 70 k/t.
Buss i Leeds i England 1943 med knottgenerator på en tilhenger.
Vedgassgenerator på en gammel Ford bygd om til svensk biltraktor («EPA-traktor»)
Opel Kadett C med tregassgenerator
VW CC med tregassgenerator
Lastebil ved Kosong-passet i Nord-Korea drevet på vedgass 2008.
Remove ads
Det ble også utviklet en alternativ gassgenerator for mindre person- og varebiler; en såkalt karbidgenerator som utviklet brennbar acetylengass (brukes også til sveising). Gassen ble utviklet ved at kalsiumkarbid ble tilført vann. Denne typen generator var i mindre bruk, og heller ikke ufarlig. Stort trykk i generatoren kunne føre til eksplosjon hvis sikkerhetsventilen ble tettet til med karbid-søl.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads