Jonisk dialekt synes å ha spredt seg fra det greske fastlandet over Egeerhavet på den tiden da den doriske innflytelsen begynte å gjøre seg gjeldende, en gang rundt 1000-tallet f.Kr.
Mot slutten av de mørke århundrer i Hellas på 400-tallet f.Kr. utgjorde vestkysten av Anatolia, sammen med øyene Khíos og Samos, hovedområdet for jonisk gresk. Den joniske dialekten ble også snakket på øyene over det sentrale Egeerhavet og på den store øya Euboea som lå nært inntil det greske fastlandet og nord for Athen. Dialekten ble snart spredt av jonisk kolonisering til områder i den nordlige delen av Egeerhavet, Svartehavet og til den vestlige delen av Middelhavet.
Den joniske dialekten er generelt oppdelt i to betydelige tidsepoker, gammeljonisk og nyjonisk. Overgangen mellom de to er ikke klart definert, men en gang rundt 600 f.Kr. er et godt anslag.
Eposene til Homer, Iliaden, Odysseen, og de homeriske hymnene, og tekstene til Hesiod ble alle skrevet i en litterær dialekt som kalles for homerisk gresk eller episk gresk, og besto hovedsakelig av gammeljonisk, men med en del lån fra den aiolisk dialekten i nord. Poeten Arkhilokhos fra øya Paros skrev på sen gammeljonisk.
Jonisk skaffet seg prestisje blant gresktalende grunnet av dets tilknytning til språket som ble benyttet av både Homer og Herodotos, og det nær lingvistiske slektskapet til den attiske dialekten som ble snakket Athen. Det ble ytterligere forsterket av skrevereformen som ble igangsatt i Athen i 403 f.Kr. hvor det gamle attiske alfabetet ble erstattet av det joniske alfabetet, slik som det ble benyttet i byen Miletos. Dette alfabetet ble til sist standardalfabetet, og dets bruk ble ensartet og uforanderlig i løpet av koinetiden. Det var også dette alfabetet som ble benyttet i de kristneevangeliene og Apostlenes gjerninger.
Vokaler
Urgresk ā → jonisk ē. — dorisk, aiolisk: ā består. — attisk: ā etter e, i, r, men ē andre steder.[1]
Attisk νεᾱνίᾱς — jonisk νεηνίης "ung mann"
Opprinnelig og dorisk ἁ (ᾱ) → attisk-jonisk ἡ "det" (hunkjønn entall)
Opprinnelig og dorisk μᾱτηρ → attisk-jonisk μητήρ «mor»
Urgresk e, o → jonisk ei, ou:[2]Kompensasjonsforlengelse etter tap av w i sekvensene enw-, erw-, onw-, orw-. — attisk: e, o er ikke forlenget.[3]
Urgresk κόρϝᾱ[4] → attisk κόρη — jonisk κούρη «pike»
πηλόςpēlós tykk vin, fermentering/gjæring (attisk πηλός pelós slam/gjørme, silt) (ordtak frase mê dein ton OineaPêlea poiein, ikke gjør vin til gjæring, Ath.9.383c, jamfør Demetr.Eloc.171)
ῥηχίηrhêchíê tidevann, lånord til attisk som ῥαχίαrhachía (homerisk, koine, moderne gresk πλημμυρίς plêmmurís -ída)
Blant greske dialekter var jonisk den som var mest glad i lange vokaler og var således godt egnet til solosang; den mer barske og strenge, grovlydende dorisk ble foretrukket i korsang.
