John Hume

John Hume (født 18. januar 1937 i Derry / Londonderry i Nord-Irland, død 3. august 2020 samme sted^[15]) var en nordirsk politiker og nobelprisvinner.

John Hume
Født		18. jan. 1937[1][2][3][4] Derry[5] Storbritannia[6]
Død		3. aug. 2020[7][8] (83 år) Derry[7]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Leader of the Social Democratic and Labour Party (1979–2001) Medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Northern Ireland, 1979–1984) Member of the Parliament of Northern Ireland (Foyle, 1969–1972) Medlem av Storbritannias 53. parlament (2001–2005) (Storbritannias 53. parlament, Foyle, 2001–2005) Medlem av Storbritannias 52. parlament (Storbritannias 52. parlament, Foyle, 1997–2001) Medlem av Den 1. nordirske forsamling (1st Northern Ireland Assembly, Foyle, 1998–2000) Member of the 1982–1986 Northern Ireland Assembly (1st Northern Ireland Assembly (1982)) Medlem av Storbritannias 51. parlament (Storbritannias 51. parlament, Foyle, 1992–1997) Medlem av Storbritannias 50. parlament (Storbritannias 50. parlament, Foyle, 1987–1992) Medlem av Storbritannias 49. parlament (Storbritannias 49. parlament, Foyle, 1983–1987) Medlem av Europaparlamentet (Andre europaparlament, Northern Ireland, 1984–1989) Medlem av Europaparlamentet (Tredje europaparlament, Northern Ireland, 1989–1994) Medlem av Europaparlamentet (Fjerde europaparlament, Northern Ireland, 1994–1999) Medlem av Europaparlamentet (Femte europaparlament, Northern Ireland, 1999–2004) member of the 1973–74 Northern Ireland Assembly (1st Northern Ireland Assembly (1973–1974))
Utdannet ved		St Columb's College
Parti		Social Democratic and Labour Party
Nasjonalitet		Storbritannia
Gravlagt		Derry City Cemetery[9]
Medlem av		1st Northern Ireland Assembly (1973–1974)
Utmerkelser		13 oppføringer Nobels fredspris (1998) (sammen med: David Trimble)[10][11] Seán MacBrides fredspris (1998) Kommandør av Sankt Gregor den stores orden (2012) Gandhis fredspris (2001) Four Freedoms Award – Freedom of Speech Æresdoktor ved Universitetet i Rennes 2 (2017)[12] Hessischer Friedenspreis (1995) James Joyce-prisen Honorary citizen of Palermo (2003) Æresdoktor ved Trinity College, Dublin (2008)[13] Offiser av Æreslegionen Honorary doctorate from the University of Nice-Sophia Antipolis (1995)[14] Ellis Island Medal of Honor
John Hume på Commons

Nobels fredspris 1998

Hume var leder for det nordirske partiet Social Democratic and Labour Party 1979–2001. Han var også medlem av Europaparlamentet, Den nordirske forsamling og Storbritannias parlamentet.

Hume regnes som en av de viktigste politikerne i Nord-Irlands historie og var også en av arkitektene bak den fredelige utviklingen der. For dette arbeidet ble han tildelt Nobels fredspris i 1998 sammen med lederen for Ulster Unionist Party, David Trimble.

Liv og virke

Bakgrunn

Hume ble født i Derry i 1937, i en irsk og katolsk familie. Hans oldefar var en skotsk presbyteriansk immigrant til County Donegal.^[16] Hume gikk på St. Columb's College og St. Patrick's College. Han hadde som intensjon å bli katolsk prest.^{[trenger referanse]} Blant hans lærere var den senere kardinal Tomás Ó Fiaich, som ble den katolske kirkes erkebiskop av Armagh og Primate of All Ireland.^[17]

Hume fullførte ikke presteutdannelsen men fikk en mastergrad fra studiestedet.^{[trenger referanse]} Han vendte tilbake til Derry, og der ble han lærer. Han var en av grunnleggerne av Credit Union-bevegelsen i byen og var formann for University for Derry Committee i 1965.^[18]

Hume ble en ledende skikkelse i borgerrettsbevegelsen på det sene 1960-tallet sammen med blant andre Hugh Logue.^[19] Hume var prominent i det mislykkede forsøk på å få Nord-Irlands andre universitet lagt til Derry midt på 1960-tallet.^{[trenger referanse]} Etter denne kampanjen ble Hume en ledende skikkelse i Derry Citizens' Action Committee (DCAC). Den ble organisert i kjølvannet av en protestmarsj 5. oktober gjennom Derry som hadde vakt stor oppsikt og skapt oppmerksomhet om situasjonen i Nord-Irland. Formålet med DCAC var å dra nytte av denne publisitet for å få et søkelys satt på diskriminering i Derry opprettholdt av den unionistiske regjeringen i årevis. DCAC, til forskjell fra Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA), var ment som en helt lokal kampanje, og ville bedre kårene for alle som bodde i Derry, og bare bruke fredelige metoder.^[20] Komiteen hadde også organisert et korps som skulle forhindre at det kom til voldsbruk under sit-down-aksjoner og marsjer.^[21]

Hume ble den yngste president for Irish League of Credit Unions da han var 27 år gammel. Han innehadde vervet fra 1964 til 1968. Han sa en gang^[når?] at «av alle ting jeg har foretatt meg er det ingenting som jeg er mer mest stolt av enn kredittunionbevegelsen, fordi ingen annen bevegelse har gjort mer godt for folk i Irland, det være seg i sør som i nord».^[22]

Politisk karriere

Hume ble i 1969 representant i den nordirske parlament som Independent Nationalist. Han ble valgt til Northern Ireland Assembly i 1973, og var handelsminister i den kortvarige maktdelingsregjeringen i 1974.^[23] Han stilte uten hell til valg til parlamentet i London i oktober 1974, men kom inn da han forsøkte igjen i 1983.^[24]

I oktober 1971 sluttet han seg til en 48-timers sultestreik sammen med fire medlemmer av det britiske underhuset i protest mot interneringen uten dom av hundrevis av mistenkte irske republikanere.^[25]

I 1977 opponerte Hume mot en forordning under Civil Authorities (Special Powers) Act (Northern Ireland) 1922 som gav enhver soldat makt til å oppløse enhver forsamling av tre eller flere personer. Nord-Irlands Lord Chief Justice, Lord Lowry, uttalte at forordningen manglet forankring i Government of Ireland Act 1920, som forbød det nordirske parlament å gi lover som berørte hæren.^[26]

Han var et grunnleggende medlem av Social Democratic and Labour Party (SDLP), og etterfulgte Gerry Fitt som dets leder i 1979.^[27] Hav var også en av Nord-Irlands tre medlemmer av Europaparlamentet og ble fakultetsmedlem på Boston College, som utnevnte ham til æresdoktor 1995.^[28]

Hume var direkte involvert i de hemmelige samtaler mellom den britiske regjering og Sinn Féin, i et forsøk på å få Sinn Féin til å delta i åpne drøftelser. Samtalene ble antatt^[29] å ha ført til Anglo-Irish Agreement i 1985.^[30]

Et overveldende flertall av unionistene avviste avtalen og arrangerte en massiv og fredelig demonstrasjon i Belfast for å tilkjennegi sin motstand. Mange republikanere og nasjonalister avviste den også, fordi de mente at den ikke gikk langt nok.^[31] Hume fortsatte dialogen med begge regjeringer og med Sinn Féin. «Hume-Adams-prosessen» førte i 1994 til IRAs våpenhvile, som dannet det fredelige bakteppet til fremforhandlingen av Langfredagsavtalen.^[30]

Omdømme

Hume er blitt betraktet som hjernen bak flere politiske avtaler i Nord-Irland, fra Sunningdale Agreement (maktdeling) til Anglo-Irish Agreement og Langfredagsavtalen. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1998 sammen med lederen for Ulster Unionist Party, David Trimble.^[32]

Da Trimble ble førsteminister i Nord-Irland ble det antatt at Hume skulle bli viseførsteminister, ettersom SDLP var det nest største partiet. Istedet gikk dette vervet til Séamus Mallon, også ham fra SDLP. Noen politiske observatører mente dette skyldtes samarbeidsproblemer mellom Hume og Trimble, til tross for den felles fredsprisen.^[33]

Hume trakk seg fra SDLPs lederskap i 2001, og ble da rost fra begge sider av det politiske vannskille, også av sin mangeårige opponent, Ian Paisley.^[34]