Sunningdaleavtalen var et forsøk på å få slutt på konflikten i Nord-Irland gjennom å fremtvinge maktdeling mellom unionister og nasjonalister. Avtalen hadde tre hovedpunkter: En valgt nordirsk forsamling, et utøvende råd med representasjon for begge sider og et allirsk råd.
Avtalen ble undertegnet på Civil Service Staff College i Sunningdale i Berkshire den 9. desember 1973. På grunn av opposisjon fra unionister, voldsbruk for Den provisoriske IRA (PIRA) og en lojalistisk generalstreik førte til at avtalen kollapset i mai 1974.
Den 20. mars 1973 publiserte den britiske regjeringen en hvitebok som foreslo en nordirsk forsamling med 78 medlemmer, som skulle velges ved proporsjonal representasjon. Regjeringen skulle beholde kontroll over ordensmakten, og et allirsk råd, Council of Ireland, skulle lette kommunikasjonen mellom Nord-Irland og republikken Irland.
Forsamlingen skulle erstatte Stormontparlamentet, som hadde blitt oppløst i 1972, men gjennom en ny valgordning søkte man å få en forsamling som ikke ble fullstendig dominert av Ulster Unionist Party (UUP). Opprettelsen ble støttet av UUP, Social Democratic and Labour Party (SDLP) og Alliance Party.
Valg til forsamlingen ble holdt 28. juni. Partiene som støttet opprettelsen vant en klar majoritet, med 52 mot 26 seter, men denne majoriteten ble svekket av en betydelig minoritet i UUP som var motstandere av avtalen.
Republikanerne boikottet avtalen, og PIRA fortsatte sine væpnede aksjoner gjennom hele prosessen.
I stedet for en vanlig regjering utgått fra majoriteten i forsamlingen, skulle man ha et utøvende råd med representasjon fra begge sider. Forhandlingene om sammensetningen av dette begynte rett etter valget til forsamlingen. De mest betente spørsmålene var internering, ordensmakten og det allirske rådet.
Den 21. november ble man enige om en koalisjon mellom partiene som var tilhengere av avtalen. Brian Faulkner fra UUP, tidligere statsminister i Nord-Irland, ble rådets leder, mens Gerry Fitt fra SDLP ble nestleder. Blant andre medlemmer fant man John Hume (SDLP)som handelsminister og Olivire Napier (Alliance) som justisminister.
UUP var splittet, og stemte for deltagelse med 132 mot 105 stemmer.
Da et tilsvarende råd ble opprettet som en del av Belfastavtalen i 1998 ble det fastlagt at alle partier skulle være proporsjonalt representert, for å unngå de problemer man støtte på i 1973.
Det ble allerede i 1920 bestemt at det skulle opprettes et allirsk råd, men dette hadde aldri skjedd. Unionistene var sterkt imot det de så som innblanding i Nord-Irland fra republikken, mens nasjonalister nektet å anerkjenne Nord-Irland.
Etter at det utøvende rådet hadde blitt opprettet begynte man arbeidet med å opprette det allirske rådet. Samtalene ble holdt i Sunningdale 6. og 9. desember mellom de tre partiene som støttet avtalen, den britiske statsministeren Edward Heath og den irske taoiseach Liam Cosgrave.
Man ble enige om et todelt råd:
- Ministerrådet skulle sammensettes av syv medlemmer av det nordirske utøvende rådet, og syv medlemmer av Irlands regjering. Det skulle av en utøvende rolle i harmoniseringsspørsmål, og ellers en konsultativ rolle. Dette rådet var det som møtte mest motstand og utløste den lojalistiske generalstreiken.
- Den konsultative forsamlingen skulle bestå av tretti medlemmer av Dáil Éireann og tretti medlemmer av den nordirske forsamlingen. Den skulle ha rådgivende og reviderende funksjon.
Den 9. desember 1973 ble det endelige avtaledokumentet undertegnet.
Man kom frem til at det allirske rådets utøvende funksjoner skulle begrenses til turisme, naturvern og dyrehelse, men dette var ikke nok til å berolige unionistene som så enhver innflytelse fra republikken i nordirske saker som et steg mot et forent Irland. Da SDLP-politikere Hugh Logue offentlig beskrev rådet som «kjøretøyet som vil slepe unionistene inn i et forent Irland»[1]
Den 10. desember, dagen etter at avtalen var undertegnet, opprettet lojalistiske paramilitære Ulster Army Council, en koalisjon som inkluderte blant annet Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force (UVF).
I januar 1974 stemte UUP, med knapp margin, mot å fortsette å delta i prosessen. Faulkner gikk av som partileder, og ble etterfulgt av Harry West. Måneden etter var det valg, og United Ulster Unionist Council (UUUC) ble opprettet som en koalisjon av avtalemotstandere. Tilhengerne var fordelt på flere partier, og stilte dermed kandidater i konkurranse med hverandre. UUUC vant i elleve av de tolv valgkretsene, i flere av dem på grunn av at tilhengerstemmene var delt på flere kandidater. Bare West Belfast beholdt majoritet for tilhengerne. UUUC erklærte at dette var å regne som en demokratisk avvisning av forsamlingen og det utøvende råd, og at koalisjonen ville bruke alle midler for å få fjernet organene.
Unionistene som hadde vært tilhengere av avtalen valgte i mars 1974 å trekke sin støtte, med krav om at Irland først måtte fjerne paragraf 2 og 3 fra grunnloven; disse paragrafene inneholdt krav om et forent Irland.
Etter at et forsøk på å få gjennom et forsamlingsvedtak som fordømte maktfordelingen i det utøvende rådet mislyktes, oppfordret den lojalistiske organisasjonen Ulster Workers' Council til generalstreik fra og med den 15. mai. Etter to uker med barrikaderte arbeidsplasser, opptøyer og trusler gikk Faulkner av som leder for det utøvende rådet, og avtalen kollapset fullstendig den 28. mai.
Den viktigste grunnen til at streiken lyktes var at myndighetene var skeptiske til å bruke makt på et tidlig tidspunkt, selv om paramilitære organisasjoner var involvert som streikevakter. Når man først var klar til å sette inn maktmidler hadde unionistene lagt ned veto mot dette i det utøvende råd; et organ som ble opprettet gjennom avtalen ble således brukt til å knuse den. I senere politiske streiker i Nord-Irland har myndighetene langt raskere grepet inn mot barrikader og bruk av paramilitære styrker.
Den delen av aksjonen som fikk mest effekt var streiken i energisektoren Ballylumford kraftstasjon kontrollerte Belfasts og det meste av Nord-Irlands strømforsyning, og med en arbeidsstyrke som var nesten rent protestantisk kunne UWC gjennomføre en meget effektiv streik der. John Hume foreslo å dele strømnettet i to, og bruke Limavady kraftstasjon, hvor det arbeidet mange katolikker, for å holde Derry og det vestlige Nord-Irland gående under streiken. Dette ble avvist av det britiske utenriksministeren Merlyn Rees.
25 år etter Sunningdale ble de fleste av elementene gjentatt i Belfastavtalen, og SDLPs nestleder kom med sin berømte uttalelse om at den var «Sunningdale for tungnemme». I den nye avtalen unngikk man flere av de fallgruvene som hadde ligget i Sunningdaleavtalen, blant annet ved å fjerne den vetoretten unionistene hadde hatt av demografiske årsaker, ved å selge inn avtalen i de forskjellige partiene på en langt grundigere måte, og ved å adressere en rekke andre problemer før den ble satt i kraft.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
