Belfastavtalen (oftest kalt Langfredagsavtalen; irsk: Comhaontú Aoine an Chéasta eller Comhaontú Bhéal Feirste; ulster-skotsk: Guid Friday Greeance eller Bilfawst Greeance)[1] var en prinsippavtale om fredsprosessen i Nord-Irland mellom den britiske og den irske regjeringen som ble signert 10. april 1998, og som ble støttet av de fleste politiske partier i Nord-Irland. Den ble bekreftet gjennom separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Irland i mai 1998. Avtalen avsluttet konflikten i Nord-Irland som på engelske ble kalt for «the Troubles» («Vanskelighetene»), på irsk «Na Trioblóidí», en etnisknasjonalistisk konflikt i Nord-Irland[2] som hadde utspilt seg i årene 1968–1998.[3][4] Avtalen var en flerpartiavtalen mellom de fleste av Nord-Irlands politiske partier, og den britisk-irske avtalen mellom de britiske og irske regjeringene. Nord-Irlands nåværende delegerte styresystem er basert på avtalen.
Spørsmål knyttet til suverenitet, styresett, diskriminering, militære og paramilitære grupper, rettsvesen og politi var sentrale i avtalen. Avtalen gjenopprettet selvstyret til Nord-Irland på grunnlag av «deling av makt» og det omfattet aksept for prinsippet om samtykke, forpliktelse til sivile og politiske rettigheter, kulturell likeverdig aktelse, politireform, paramilitær nedrustning og tidlig løslatelse av paramilitære fanger, etterfulgt av demilitarisering. Avtalen skapte også en rekke institusjoner mellom Nord-Irland og Irland («Nord-Sør»), og mellom Irland og Storbritannia («Øst-Vest»).
Avtalen ble godkjent av velgere over hele øya Irland i to folkeavstemninger som ble holdt 22. mai 1998. I Nord-Irland ble velgerne spurt i folkeavstemningen om langfredagsavtalen i Nord-Irland i 1998 om de støttet flerpartiavtalen. I Irland ble velgerne spurt om de ville la staten signere avtalen og tillate nødvendige konstitusjonelle endringer (nittende endring av Irlands grunnlov)[5] for å lette den. Befolkningen i begge jurisdiksjonene måtte godkjenne avtalen for å kunne gjennomføre den.
Den britisk-irske avtalen trådte i kraft 2. desember 1999. Det demokratiske unionistpartiet (DUP) var den eneste store politiske gruppen i Nord-Irland som motarbeidet langfredagsavtalen.[6][7]
Hovedpunkter
.JPG)
De viktigste punktene som ble fastslått i avtalen er:[8]
- Nord-Irlands konstitusjonelle framtid skal avgjøres av flertallet av innbyggerne i Nord-Irland.
- Alle politiske partier i Nord-Irland skal forplikte seg til å bruke «utelukkende fredelige og demokratiske midler».
- Nord-Irlandsforsamlingen skal opprettes, med lovgivende makt.
- En regjering skal opprettes i Nord-Irland, med maktdeling mellom de viktigste partiene fordelt etter D'Hondts metode.
- Felles ministerråd og organer for iverksettelse av vedtak mellom Nord-Irland og Irland skal opprettes.
- Et britisk-irsk råd med representanter for regjeringene i Irland, Nord-Irland, Storbritannia, Skottland, Wales, Man og Kanaløyene skal opprettes for å diskutere saker som berører alle parter.
- Løslatelse av alle paramilitære fanger som tilhører organisasjoner som har erklært og etterlever våpenhvile, innen to år.
- Ødeleggelse av paramilitære organisasjoners våpen innen to år.
- Modifikasjon av Irlands grunnlov, §§2 og 3, slik at det grunnlovsfestede territorielle kravet fjernes.
- Ny lovgivning om politimyndighet, menneskerettigheter og likestilling av befolkningsgrupper i Nord-Irland.
Enkelte av hovedpunktene ble bevisst vagt formulert, slik at man kunne få alle grupper til å akseptere avtalen. Dette har ført til at det har vært vanskelig å få gjennomført noen av punktene, spesielt avvæpningen av paramilitære grupper. Dette skulle vært gjort innen mai 2000, men pr. januar 2005 er prosessen ikke fullført, og bare symbolske mengder våpen er ødelagt. Det har dog hatt den effekt at det har vært en enorm nedgang i voldelige hendelser knyttet til konflikten.
Folkeavstemninger
I mai 1998 ble det holdt separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Irland, for å bekrefte avtalen. «Ja»-siden vant en klar seier i begge avstemninger, men i Nord-Irland stemte hele 29 % «nei». Dette var for det meste unionister som var motstandere av at det, i deres øyne, ble gitt etter for krav fra nasjonalister og republikanere. Ut fra meningsmålinger ser det allikevel ut til at et lite flertall av unionistene stemte «ja».
I Irland ble folkeavstemningen utført som en avstemning om en grunnlovsendring, det 19. tillegg til Grunnloven. Dette tillegget var både en godkjenning av Belfastavtalen, og bortfall av det territorielle kravet på Nord-Irland i Grunnlovens §§ 2 og 3. Det var også arrangert folkeavstemning om Amsterdamavtalen samme dag.
Resultatene av og deltagelsen i folkeavstemningene var:
| Ja | Nei | Deltagelse | |
|---|---|---|---|
| Nord-Irland | 676 966 (71%) | 274 879 (29%) | 81% |
| Irland | 1 442 583 (94%) | 85 748 (6%) | 56% |
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
