Dansk-norsk professor i mineralogi From Wikipedia, the free encyclopedia
Jens Esmark (1762–1839) var en dansk-norsk geolog som ble Norges første professor i bergvitenskap og den første som påviste istid i Norge.[5] På Svalbard er Esmarkbreen oppkalt etter ham.[6]
| Jens Esmark | |||
|---|---|---|---|
 Jens Esmark | |||
| Født | 31. jan. 1763[1][2] Houlbjerg[3] | ||
| Død | 26. jan. 1839[1][2] (75 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Geolog, professor (1814–), glasiolog | ||
| Embete | Professor | ||
| Ektefelle | Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 - 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich | ||
| Søsken | Lauritz Esmarch | ||
| Barn | Laurits Martin Esmark Morten Thrane Esmark | ||
| Nasjonalitet | dansk-norsk | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Det Norske Videnskaps-Akademi Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (1800–)[3] Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab[3] | ||
| Utmerkelser | Ridder av Vasaordenen (1832)[4] | ||
| Kjent for | påviste istid i Norge | ||
Esmark var gift med Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 – 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich.[7] Blant deres barn var prest og mineralog Morten Thrane Esmark (1801–82) som i 1828 oppdaget thoritt, og professor i zoologi Laurits Martin Esmark (1806–84). Broren til Jens var Lauritz Esmark (1765–1842), jurist og landmåler som studerte sandflukten på Jylland.
Han studerte kjemi og naturvitenskap hos blant andre sin fremtidige svigerfar, Morten Thrane Brünnich ved Københavns Universitet, og kunne i 1789 starte på Bergseminaret i Kongsberg på dennes anbefaling (uteksaminert 1791). Esmark tok også «juridisk og geometrisk eksamen» i København.[7] I 1792 reiste han utenlands for videre studier,[8] blant annet i Freiberg under Abraham Gottlob Werner og senere i Schemnitz. Esmark besøkte en rekke bergverk i Ungarn, Polen, Transilvania og Schlesien.
Han begynte i 1798 som assessor i Overbergamtet på Kongsberg, og underviste samtidig i mineralogi, geologi og fysikk ved nevnte seminarium. Da Sølvverket ble nedlagt i 1805, drev han noen gruver videre som privat entreprenør. I 1814 ble han utnevnt til første professor i bergvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hadde åpnet i 1811, og ble da dets femtende professor. Da han brakte alle sine samlinger med seg i 1811, senere gikk de til NTH, markerte dette også nedleggelsen av Bergseminaret i 1814.
I Kongsberg-epoken rakk Esmark å foreta førstebestigning av Snøhetta i august 1801 (1798 angis ofte feilaktig), og ved barometermåling anslo han høyden til «noget over 8,000 rhinlandske Fod», noe som tilsvarer omkring 2510 meter, mens dagens kart angir 2286 meter.[9] Han var sammen med Christen Smith førstebestiger av Gaustatoppen i august 1810. Han fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta, og dermed ikke Norges høyeste fjell. Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall til 271 meter gjorde fossen til verdens høyeste, og skapte stor interesse for å reise til Norge.[10]
I Kristiania startet Esmark meteorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. Ved Haukalivatnet ved Forsand ved Lysefjorden ligger en endemorene (kalt Vassryggen) som omkring år 1823 inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Inspirasjonen skjedde trolig da han sammen med reisefølget Otto Tank la merke til at morenen i Forsand nær sjønivå lignet morenen etterlatt av Rauddalsbreen (nordlig utløper av Jostedalsbreen) som da hadde trukket seg tilbake etter den lille istid.[11][12] Påvisningen av istiden i Norge var en stor naturhistorisk oppdagelse som var lite kjent i samtiden. Det krevde stor forestillingsevne å se for seg at landet for noen tusen år siden hadde vært dekket av flere hundre meter tykk is. Oppdagelsen ble i 1823 presentert i en generell artikkel med tittel «Bidrag til vår jordklodes historie» og poenget om isbreen ble presentert på en knapp måte. Artikkelen ble ikke oversatt til fransk eller tysk og Esmark var beskjeden.[13] Sveitsiske Louis Agassiz og norske Theodor Kjerulf fikk mye av æren for oppdagelsen.[14]
Han ga navn på bergarter, som noritt og sparagmitt. I 1829 utkom hans siste bok, om reisen til Trondhjem. Da han døde i 1839, hadde åtte studenter avlagt eksamen og blitt bergkandidat; den første var Balthazar Mathias Keilhau i 1821.
Esmark ble medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i 1825 og mottok Vasaordenen i 1832. Han ble i 1800 den første geolog innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab som har utstedt flere Esmark-medaljer,[15] og også avholdt Høytidsdagen 1975.[16] Både Goethe og Darwin kjente til Esmark.[13]
Geir Hestmarks bok (2017) om Esmark ble i 2018 kåret til en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000.[13][17]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
