From Wikipedia, the free encyclopedia
Jacques Maritain (født 18. november 1882 i Paris i Frankrike, død 28. april 1973 i Toulouse) var en fransk filosof som konverterte til katolisismen, og publiserte mer enn seksti bøker. Han aktualiserte Thomas av Aquino for sin samtid, og var en av forgrunnsskikkelsene innen nythomismen.
| Jacques Maritain | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Aimé Henri Maritain 18. nov. 1882[1][2][3][4]  9. arrondissement i Paris[2] | ||
| Død | 28. apr. 1973[1][3][4][5] (90 år) Toulouse | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, pedagog, skribent, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Henri IV Faculté des lettres de Paris University of Notre Dame | ||
| Ektefelle | Raïssa Maritain (1904–) | ||
| Parti | Action française (–) Christian Democracy | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Kolbsheim | ||
| Medlem av | Medieval Academy of America (1942–) (Corresponding Fellow of the Medieval Academy of America)[6] | ||
| Utmerkelser | Grand prix de littérature de l'Académie française (1961) Aquinas Medal (1951) Grand prix national des Lettres (1963) Corresponding Fellow of the Medieval Academy of America (1942)[6] | ||
Jacques Maritain var sønn av advokaten Paul Maritain og hans hustru Geneviève Favre. Han gikk på skolen Lycée Henri IV og senere på Sorbonneuniversitetet der han studerte naturvitenskap.
Ved Sorbonne møtte han Raissa Oumansoff, en utvandret russisk jødinne. De giftet seg i 1904. Hun ble hans intellektuelle partner som deltok i hans søken etter sannheten.
Ganske snart ble han desillusjonert av scientismen ved Sorbonne. Den kunne ikke, ifølge Maritain, besvare dypere eksistensielle spørsmål i livet. Etter påtrykk fra Charles Péguy begynte Maritain og Oumansoff å gå på Henri Bergsons forelesninger ved Collège de France. Ved siden av hans dekonstruksjon av scientismen innprentet Bergson i dem følelsen for det absolutte. I 1906 konverterte de til den katolske tro under innflytelse av Léon Bloy. (Jacques var udøpt, med en oppvekst i et protestantisk miljø.)
Paret Maritain flyttet til Heidelberg i 1907. Maritain studerte der biologi under Hans Driesch. Dennes teorier omkring neovitalisme appellerte til Maritain på grunn av nærhet til Bergson. På denne tid ble Raissa syk, og mens hun frisknet til igjen introduserte deres åndelige rådgiver, en dominikanermunk ved navn Humbert Clérissac, henne til Thomas av Aquinos skrifter. Hun ble så interessert at hun i sin tur fikk sin mann til å sette seg inn i hans skrifter. I Thomas fant de en mengde innsikter og idéer som harmonerte med deres egne.
Gjennom Thomas av Aquino ble Maritain ledet til «Filosofen», Aquinos tilnavn for Aristoteles. Senere, for å utvide sin intellektuelle utvikling, fortsatte han med de neoskolastiske forfatterne.
Fra og med 1912 underviste Maritain ved Collège Stanislas de Paris, og flyttet senere over til Institut Catholique de Paris. Under det akademiske år 1916/1917 underviste han ved Petit Séminaire de Versailles. I 1933 gav han sine første forelesninger i Nord-Amerika, ved Pontifical Institute of Mediaeval Studies i Toronto. Han underviste også ved Columbia University; på institusjonen for sosial tenkning, ved University of Chicago; ved University of Notre Dame, og ved Princeton University.
Årene 1945-1948 var han Frankrikes ambassadør ved Den Hellige Stol (Pavestolen). Deretter returnerte han til Princeton University der han ble professor emeritus 1956.
Raissa Maritain døde i 1960. Fra 1961 levde Maritain med den katolske kongregasjonen Jesu små brødre i Toulouse i Frankrike. Han hadde lenge en innflytelse i ordenen, og ble etter hvert medlem i 1970.
Grunnlaget for Maritains tanker er Aristoteles og Thomas av Aquino. Maritains filosofi har som grunnlag, akkurat som de nevnte forbilders, på bevis om det værende først og fremst fra sansene og i annen hånd det som kan utledes ved en forståelse av de første prinsipper (metafysikken av Aristoteles). I grunnen var Maritain en metafysiker som forsvarte filosofien som en vitenskap som overgår de som ønsket å degradere den, og løftet opp filosofien som dronningen blant vitenskaper som hadde til oppgave å rette til feil i de materialistiske og derfor sekundære naturvitenskapene.
I 1910 ferdigstilte Maritain sitt første bidrag til den moderne filosofi, en artikkel på 28 sider kalt «Fornuft og moderne vitenskap», publisert i Revue de Philosophie. I den advarte han om at naturvitenskapen var på vei til å bli en form av guddom og at dens metodologi undergravde logikkens og filosofins rolle.
I 1917 bestilte en komité av franske biskoper en serie håndbøker av Maritain som skulle benyttes ved katolske læreverk og seminarer. Han skrev og fullførte bare ett av disse prosjektene, som ble kalt Elements de Philosophie (Introduksjon til filosofi) i 1920. Denne har vært en standardtekst siden i mange katolske presteseminarer.
Under andre verdenskrig protesterte Maritain mot den politikk som ble ført av Vichy-regimet mens han underviste ved Pontifical Institute for Medieval Studies i Canada.
Hans akademiske skrifter ivaretas av University of Notre Dame som etablerte The Jacques Maritain Center i 1957. Meningen med senteret er å oppmuntre studier og forskning omkring Maritains tanker, og utviklingen av dem.
Maritain har hatt betydning for utviklingen av menneskerettighetserklæringen vedtatt av FN, der hans mest konkrete bidrag var å løse problemet med forskjellige kulturers brytning mot hverandre. Han hevdet at det var umulig å gjøre bruk av eksplisitte filosofiske teorier som grunnlag for erklæringen ettersom dette skulle føre til stadige diskusjoner om disses allmenngyldighet. I stedet foreslo han at man begynte med å samle sammen de minste felles praktiske sentrale vurderinger fra de respektive land.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
