From Wikipedia, the free encyclopedia
Salme 23 (Salme 22 i Septuaginta) er en av salmene i Salmenes bok i Bibelen. Den er også kjent som Hyrdesalmen på grunn av åpningsordene «Herren er min hyrde», og den beskriver Herrens (heretter Jahve) omsorg gjennom metaforene hyrde (vers 1-4) og vert (vers 5-6). Salmen er den mest siterte og den mest kjente av alle de 150 salmene i Salmenes bok, og et av de mest kjente kapitlene i Bibelen.
Ifølge de senere gammeltestamentlige tradisjoner var kong David musiker. Det står i 1 Sam 16:16-23 at han spilte harpe for kong Saul. Ifølge overskriftene i den den masoretiske tekst er 73 av Salmene skrevet av ham, og ifølge den greske oversettelsen Septuaginta 84. I en av skriftrullene fra Qumran (ca. 100 f. Kr): 11QPsa står det at David skrev i alt 4050 salmer til ulike anledninger.[1] Etter tradisjonen vokste David opp som gjetergutt (1 Sam 16:11; 17:20.34) så det var naturlig å tilskrive ham denne salmen. Man kan godt si at David slik han presenteres i Samuelsbøkene er lett å kjenne seg igjen i for mange mennesker fordi han innehar mange ulike roller og fremstår som en sammensatt karakter, slik at mange ulike salmer kan relateres til hans biografi. Men ifølge mesteparten av den nyere forskning er disse forfatterangivelsene sekundære tillegg som er føyd til for å gjøre en tekst som bare var en bønn om til også å kunne fungere som lesetekst. Fortellingene om David danner en ramme rundt salmene, slik at leseren kan forestille seg David i de situasjonene salmene skildrer.[2] 13 av Salmeoverskriftene henviser også til bestemte situasjoner i Davids liv, men det gjelder ikke Salme 23. En del forskere har funnet språklige likheter mellom Salme 23, Jeremia og Klagesangene. Siden tempelet «Herrens hus» (בֵית-יְהוָה) nevnes i vers 6, noe som utelukker Davids tid (2 Sam 7:2) og eksiltiden (586-538 - 2 Kong 25:9-17), har man de siste tiårene derfor normalt regnet denne salmens tilblivelse til ettereksilsk persisk tid (mellom år 538 f.Kr. og 330 f.Kr.)[3]
|
Salme 23 norsk oversettelse 2011
1 En salme av David. |
Salme 23 hebraisk: Codex Leningradensis
1 מִזְמֹור לְדָוִד יְהוָה רֹעִי לֹא אֶחְסָר׃ 2 בִּנְאֹות דֶּשֶׁא יַרְבִּיצֵנִי עַל־מֵי מְנֻחֹות יְנַהֲלֵנִי׃ 3 נַפְשִׁי יְשֹׁובֵב יַנְחֵנִי בְמַעְגְּלֵי־צֶדֶק לְמַעַן שְׁמֹו׃ 4 גַּם כִּי־אֵלֵךְ בְּגֵיא צַלְמָוֶת לֹא־אִירָא רָע כִּי־אַתָּה עִמָּדִי שִׁבְטְךָ וּמִשְׁעַנְתֶּךָ הֵמָּה יְנַחֲמֻנִי׃ 5 תַּעֲרֹךְ לְפָנַי ׀ שֻׁלְחָן נֶגֶד צֹרְרָי דִּשַּׁנְתָּ בַשֶּׁמֶן רֹאשִׁי כֹּוסִי רְוָיָה׃ 6 אַךְ ׀ טֹוב וָחֶסֶד יִרְדְּפוּנִי כָּל־יְמֵי חַיָּי וְשַׁבְתִּי בְּבֵית־יְהוָה לְאֹרֶךְ יָמִים׃ |
I motsetning til de fleste andre salmer i Salmenes bok er det få filologiske vanskeligheter med Salme 23. Den norske oversettelse er stort sett en direkte gjengivelse av den hebraiske teksten, men ordknappheten i originalen er ikke ivaretatt.
Det hebraisk metrikk-system har vært omdiskutert siden antikken. De viktigste forsøk på å ordne Salme 23 i et metrisk system finnes i Hermann Gunkels salmekommentar[7] og i en artikkel av David Noel Freedmans.[8] Ifølge Gunkel består Salme 23 av 10 strofer av 3+2 hvor den 5. er skadet. Freedman fant et komplisert system av 5 × 24 stavelser etter sin egen skrivemåte eller 5 × 26 ved å følge Den masoretiske tekst. Diskusjonene rundt hebraisk metrikk har stort sett strandet fordi ingen av de systemene som er blitt foreslått passer på materialet uten meget omfattende omarbeiding, så få forfattere behandler dette særlig utførlig.
Teksten beskrives som en tillitssalme eller en vernesalme[9] Den ble i sin opprinnelige versjon trolig benyttet på mange av de samme måtene som den benyttes i vår tid, som tillitsutsagn og uttrykk for ønske om at Gud skal hjelpe i truende og vanskelige situasjoner. Uttrykk som «det dype mørkets dal» og «fiender» kan forstås som metonymiske eller metaforiske utsagn som kan bety forskjellige ting alt etter livssituasjonen til dem som benytter salmen. I en studie av salmens oppbygning har Mark S. Smith[10] funnet paronomasier (lydlikhet) i teksten mellom v1/4, v2 /5 og v3/6, og at teksten gir inntrykk av å begynne med en vandring for deretter å ende i «Herrens hus» – i. e. tempelet. Disse paronomasiene understreker ifølge Smith enheten mellom vandringen og tempelet i salmens forestillingsfelt. Videre ser han at det er flere språklige paralleller mellom Salme 23 og Salme 27 som er en utpreget pilegrimssalme. Fra dette slutter Smith at Salme 23 har blitt til i forbindelse med pilegrimsreiser, og at den opprinnelig er blitt brukt av grupper som har vært ute på farefulle reiser mot Jerusalem. Selv om Smiths analyse synes plausibel, kan også flere andre livssituasjoner være sannsynlige som forklaring av opprinnelsen til Salme 23.
De aller fleste i den nære orient hadde kjennskap til gjeteryrket, og mange hadde lengre erfaring med yrket. Samtidig var i gammelorientalsk kulturkrets begrepet «hyrde» (רֹעֶה) ofte benyttet som metafor til å betegne konger og hærførere.
A. Hyrdetittelen benyttet om mennesker
I Homérs Iliaden blir ni konger omtalt som «… hyrde for sitt folk», deriblant Agamemnon og Nestor.[11] Enda flere får indirekte denne tittelen. Også i egyptiske, babylonske og assyriske kilder finner man hyrdetittelen som en kongetittel.[12] Samtidig som hyrdebegrepet ofte benyttes om konger, finnes det også svært mange myter og legender fra nærorientalsk arkeologi som beskriver hvordan guder og engler møter gjetere.[13] Man kan ut fra det omfattende tekstmaterialet slutte at at ordet «hyrde» i den tiden Salme 23 ble skrevet ikke bare henspilte til sauegjetere, men også i stor grad til personer med kongeverdighet og strategiske ferdigheter.
Det er derfor ikke overraskende at både Abel, Adams sønn (1 Mos 4:2), Abraham (1 Mos 13:5-8), Jakob (1 Mos 30:32-42), Moses (2 Mos 3:1) og David (1 Sam 16:11) beskrives som gjetere. Selve gjetertittelen var en dobbelttittel som også kunne ha konnotasjoner til herskerposisjoner. Profeten Amos spiller bl. a. på sin fortid som gjeter
Da tok Amos til orde og sa til Amasja: Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken. 15 Men Herren tok meg bort fra saueflokken, og Herren sa til meg: ’Gå og vær profet for Israel, mitt folk!’
Amos 7:14f
Også i Esekielsboka kapittel 34 finnes en lengre passasje der konger, prester og profeter blir omtalt som hyrder for folket, og satt i motsetning til en Hyrde som Herren velger (og som både i jødisk og kristen tradisjon har blitt tolket som Messias):
Esekiel 34:2f
Esekiel 34:23f
B. Hyrdetittelen benyttet om guder
At tittelen «hyrde» er blitt brukt om guder er mer uvanlig. I to tekster fra Ugarit (Ras Shamra) blir ifølge flere forskere guden Ba'al beskrevet som hyrde.[14] Men den aktuelle leirtavlen er skadet, så tolkningen er usikker.[15] Fra byen Ebla er det også funnet en tavle med personnavnet: «ré-ï-malik» «Malik er min hyrde».[16] Når man ser hvor utbrakt bruken av ærestitler var i nærorienten, er det likevel oppsiktsvekkende at hyrdetittelen så sjelden ble benyttet i omtale av guder. Dette gjør Salme 23 spesiell.
C. Flere assosiasjoner til hyrdetittelen
Flere forskere har bemerket at hyrdemetaforen ikke utelukkende har positive assosiasjoner fra det virkelige liv. En ting er når hyrden fører flokken til et godt beite eller når han beskytter flokken mot ville dyr, men i slaktesesongen gir ikke alltid hyrden samme beskyttelse.[17] Denne delen av assosiasjonsfeltet blir også benyttet i gammeltestamentlige tekster som f. eks.
Jesaja 53:7f
D. Hyrden i Salme 23 som invertert allusjon til Klagesangene 3:1-6
Forskeren Pierre van Hecke har vist at teksten i Salme 23 har et større antall språklige paralleller til Klagesangene 3:1-6.[18] Klagesangene 3:1-6 handler om hvordan Jahve forfølger og straffer Israel med sin stokk (samme ord som i Salme 23 oversettes som kjepp – שבט). Han hevder derfor at Salme 23 må ha blitt til som en invertert allusjon i forhold til Klagesangene 3:1-6. I motsetning til Jahve som straffer Israel i Klagesangene 3:1-6 beskriver Salme 23 en tekst hvor Jahve forsørger salmisten. Dette passer også til bruken av verbet «forfølge» (רדף – se kommentarer til teksten over) i Salme 23:6. Slike inverterte allusjoner er vanlig i Hebraisk poesi.[19] Følgelig er det hos den opprinnelige lærde leser en bevissthet om at den gud som forsørger og beskytter i Salme 23 også er den gud som tidligere har vært streng og rettferdig mot folket.
Den andre av de bærende metaforene i Salme 23 er beskrivelsen av Jahve som «vert». Også denne metaforen var ladet med erfaringsinnhold for de fleste israelitter, for de fleste opplever å være gjest.
A. Verten som beskytter
Utsagnet «like for øynene på mine fiender», gjør teksten til noe mer enn bare en beskrivelse av hvordan en vert tar hånd om en person som vandrer. Dette utsagnet leder assosiasjonene mot et fristed som opprettes i en ellers truende situasjon. Salmisten får være passiv og Jahve tar ansvar for beskyttelsen mot fiendene. I gammelorientalsk forestillingsverden fremstilles ofte gudene som subjekter i krigshandlinger. For eksempel i Salme 110 beskrives det hvordan kongen skal forholde seg passiv og trygg imens Jahve tar seg av striden:
Salme110:5f
Forskeren Phillip E. Stern publiserte i 1995 en sammenligning mellom Salme 23 og det ugarittiske diktet CTA 3.2 «Anats blodbad»[20] der han påpeker at gudinnen i dette diktet fra ca. 1200 f.Kr. også dekker bord for sine soldater for så deretter å drepe fiendene på en ytterst brutal måte. Sterns tolkning av det ugarittiske diktet krever en del språklige bearbeidelser siden tavlen der det står er skadet, men denne forestillingen om guden som subjekt i krigshandlinger er meget omfattende belagt i gammelorientalske tradisjoner, både gammeltestamentlige[21], klassiske og arkeologiske kilder.[22] Assosiasjonsbakgrunnen til Salme 23 synes derfor ikke å være kjennetegnet av ro, men heller av Jahves beskyttelse mot det som er farlig.
B. Verten som forsørger
Et annet moment ved vertsmetaforen er vekten på overflod, eller Jahve som forsørger: «dekker bord», «salver mitt hode med olje», «mitt beger flyter over», «godhet og miskunn skal følge meg». Jahve i Salme 23 er ikke bare den som beskytter og lager et fristed, men også den som forsørger salmisten. I flere tekster i Det gamle testamente har Jahve rollen som forsørger. De mest kjente er kanskje beretningen om Edens hage (1 Mos 1:29f) og beretningen om utferden fra Egypt da Jahve gav folket Manna, vaktler og vann fra en klippe (2 Mos 16:4; 17:6). Også i Eliasyklusen (fra 1 Kong 17) finner man dette forsørgermotivet, der Elia får servert mat av ravner (17:6), der han får en melkrukken og en oljeflasken til Enken i Sarepta til aldri å gå tom (17:16) og der Elias bønn fører til regn (18:45). Dette forsørgermotivet er forøvrig kjent i mange av de gammelorientalske religioner, især de såkalte fruktbarhetsreligioner hvor gudene får barn med menneskene og at de dør og våkner med årstidene. De senere lag i Det gamle testamente stiller seg avvisende til andre religioner generelt, og til slike religioner spesielt. Beskrivelsen av Ba’alprestene i 1 Kong 18 er skrevet med tydelig negativ polemisk tone. Likevel kan man godt si at Jahve i deler av tradisjonen har tatt opp i seg de mest vesentlige trekkene ved fruktbarhetsreligionene samtidig som tradisjonene i Det gamle testamente også avviser sentrale trekk i denne religionsformen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
