art av andefugler From Wikipedia, the free encyclopedia
Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en storvokst monotypisk kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess (Anserini) i andefamilien (Anatidae). Arten er en trekkfugl som inngår i slekten Branta, som teller seks arter og blant annet omhandler både ringgås (B. bernicla) og kanadagås (B. canadensis).
| Hvitkinngås | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Branta leucopsis (Bechstein, 1803) | |||
| Synonymi | |||
| Anas leucopsis | |||
| Populærnavn | |||
| hvitkinngås[1] (hvitkinnand, storand) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Andefugler | ||
| Familie | Andefamilien | ||
| Slekt | Branta | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC —
Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
For fastlandet: Artsdatabanken (2021)[3] ----- For Svalbard: LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | beiter på dyrka mark, enger og våtmarksområder nær kysten | ||
| Utbredelse: | hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja;overvintrer i Irland, Skottland og Nederland. | ||
 overvintring og hekking | |||
Det vitenskapelige slektsnavnet Branta betyr brent (som i svartbrent) og er en latinisert form av den norrøne beskrivelsen av ringgås – brandgás (B. bernicla).[5] Videre er det vitenskapelige artsnavnet leucopsis sammensatt av de to greske ordene leukos (λευκος) og opsis (οψις), som betyr henholdsvis hvit og fjes.[5] I så måte beskriver altså det vitenskapelige navnet en fugl (gås) som er brent og har hvitt fjes – altså hvitkinngås. Arten har også mange ulike lokale norske navn, som råttgås, spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås. Noen sier også raggegås og havregås, men disse navnene brukes også om ringgås.
Hvitkinngås blir 58–71 cm lang og veier 1 290–2 400 g (hannen som regel 1 500–2 200 g; hunnen som regel 1 300–1 900 g).[6] Vingespennet er rundt 132–145 cm.[6]
Hvitkinngåsa har ei fjærdrakt som i hovedsak er sort, grå og hvit. Ansiktet er hvitt eller gulhvitt, med en svart tøyle mellom det svarte nebbet og øyne. Bakhodet er svart. Brystet og halsen er lik som bakhodet, svart, som står i sterk kontrast til den lyse undersiden. Buken er hvit eller veldig lys grå, mens kroppsidene på undersiden er tverrstripet i grått og hvitt. Oversiden og vingene er askegrå med svarte og hvite tverrstriper. Beina er svarte og har svømmehud mellom tærne.[6]
Arten forveksles ofte med kanadagås, men sistnevnte mangler den hvit panna og det sorte brystet, og er mer mørk grå med et rødlig skjær enn sort, og dessuten er kanadagåsa nesten dobbelt så stor. På lang avstand og i flukt kan hvitkinngås også forveksles med ringgås, især den lyse underarten B. b. hrota som hekker på Grønland og Svalbard. Det karakteristiske hvite ansiktet kan være vanskelig å se på avstand, og derfor er den skarpe kontrasten mellom svart bryst og hvit buk et bedre kjennetegn, samt at hvitkinngåsa er lys på undersiden av vingene i flukt, mens ringgåsa er mørk grå.[6]
Ungfuglen ligner de voksne, men mangler de hvite tverrstripene på ryggen, samt grått vatret på kroppsidene og mangler de tydeligere tverrstripene som de voksne har.[6]
Lydmessig høres hvitkinngjessene på lang avstand ut som en flokk småhunder, med forskjellige gjentakende hese, glefsende lyder som «gra-gra-gra», «kak-kak-kak», «rott-rott» eller et utdratt «kæææ».
Hvitkinngåsa kan bli omkring 18 år gammel, men det er mer typisk at den lever i 8–10 år.[6]
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Carboneras & Kirwan (2020).[6] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[7][8] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Wetlands International estimerte den globale populasjonen av hvitkinngjess til cirka 880 000 individer i 2010,[9] men den har økt betydelig det siste tiåret. BirdLife International anslo den europeiske populasjonen til cirka 392 000–494 000 voksne individer i 2015,[2] men i dag er også denne betydelig større. Wetlands International regner med tre store populasjoner.[9]
Fra 1970-årene og framover har arten også etablert seg på Øst- og Sørlandet, og videre vestover til Rogaland. Det begynte med at 40 kyllinger med opprinnelse i den russiske bestanden ble importert fra en gård i Blekinge i Sverige til Ekebergparken, der de fikk gå fritt.[13] Et par ble først overservert hekkende i Oslofjorden i 1979 (på Kaninøya ved Malmøya i Bunnefjorden),[13] og har spredt seg videre derfra, blant annet til Østfold, Vestfold og Telemark. Senere også til de store innlandsfjordene på Østlandet, som i Mjøsa, Randsfjorden og i 2020 ble den også observert hekkende i Tyrifjorden (Steinsfjorden i Hole). I 2015 ble bestanden anslått til 600–700 par.[14] Disse fuglene overvintrer normalt i Nederland, men alle hvitkinngjess forlater i Norge.
Hvitkinngjessene lever i flokk nesten hele året. Det er kun i hekketiden at de deler seg inn i separate par eller mindre flokker.
Som gjess generelt lever hvitkinngåsa utelukkende av vegetabilsk føde, men når mattilgangen er dårlig kan den ty til muslinger, snegler og tang. På sommeren når den er i de arktiske strøk lever den av tundragress og andre vekster som tåler det arktiske klimaet. I vinterhalvåret er favorittføden hvitkløver, men de eter også gress, starr og vierskudd, de tar også poteter og andre rotfrukter som blir lagt ut av bønder.
Under høst- og vårtrekket slår fuglene seg sammen i store flokker og drar sør- eller nordover. Hvitkinngåsa trekker som de fleste gjess i en V-formasjon, men ved lav flyging kan den fly i en uregelmessig U-formasjon, slik ringgåsa gjør. Vårtrekket begynner i midten av april og høsttrekket i begynnelsen av september. Grovt sett mister hvitkinngjessene cirka 10 g kroppsvekt per 100 km, derfor gjør arten mellomlandinger på faste «rasteplasser» underveis, der de eter seg litt opp før neste strekke. Svalbard-bestanden har tradisjonelt rastet på Helgelandskysten, men i senere år har et økende antall fugler valgt å raste i Vesterålen, der kommunene Hadsel, Sortland, og Andøy ser ut til å være de mest attraktive plassene. Et internasjonalt forskerteam bekreftet i 2019 at gjess som trekker langt nord tar klimagrep, og i så måte har altså hvitkinngjessene endret sin trekkrute i løpet av de siste 25 år.[15]
Hvitkinngåsa er monogam og danner par som normalt varer livet ut. Skulle den ene partneren dø, velger den andre seg en ny partner. Fuglene hekker i klipper og på steinete utmarksområder i arktisk tundra, helst nær vannansamlinger og elver, og de favoriserer sørvendte skråninger. Generelt favoriserer fuglene fjellmark (polar halvørken på tundra) om sommeren, våte moseenger og gjørmete mudderflater som er predatorfrie eller vanskelig tilgjengelig for fjellrev og andre rovdyr.[6]
Reiret er en grop i bakken som fôres dun, fjær og mykt gress. Reirplassen benyttes gjerne år etter år. Hunnen legger vanligvis 3–5 glinsende hvite egg i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og det er kun hunnen som ruger. Eggene blir som regel skittengule mot slutten av rugetiden, som varer i 24–25 dager. I hele rugetiden forlater hunnen kun reiret for å ete, mens hannen holder seg i området, gjerne bare noen meter fra reiret, og holder vakt. Ungene får flyvedyktig fjærdrakt etter cirka 40–45 dager.[6]
Siden hvitkinngjessene ofte hekker i utilgjengelige bratte fjellskrenter er de også langt fra maten. I stedet for å bringe maten til de nyklekte gåsungene, lokker de voksne ungene til å hoppe ned. De tre dager gamle ungene er ikke i stand til å fly, men de hopper ned fjellskrenter uten å nøle. Det er deres beskjedne størrelse og lette vekt som beskytter gåsungene fra å bli alvorlig skadd. Etter denne halsbrekkende manøveren fører foreldrene gåsungene til omliggende våtmarksområder for å beite.
Det engelske navnet på arten er barnacle goose og det vitenskapelige navnet på ringgåsa er Branta bernicla. Begge hevdes å stamme fra et gammelt engelsk sagn, der hvitkinngås og ringgås skal oppstå fra det eggformede skallet til andeskjell (eng. gooseneck barnacle). Det ble åpenbart oppfattet som logisk, siden gjessene aldri var å se om sommeren. Man antok at de utviklet seg under vann, og hadde åpenbart ingen aning om at fuglene dro til Arktis om våren.
Sagnet passet også godt for katolikkene, som ikke hadde lov til å spise vanlig kjøtt under fasten. Siden fuglene oppsto fra andeskjell kunne imidlertid katolikkene klassifisere dem som «fisk» og meske seg med gås. Utsmykkede vaser som ble funnet i Mykene indikerer at sagnet var kjent allerede i antikken, og myten skal ikke ha blitt motbevist før utpå 1800-tallet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
