From Wikipedia, the free encyclopedia
Hughes H-4 Hercules (også kjent som Spruce Goose, registrering NX37602) er en prototype flybåt, konstruert og bygget av Hughes Aircraft Company. Den var ment for transatlantisk transport under andre verdenskrig, men ble ikke ferdig i tide for å brukes under krigen. Flyet gjorde bare en kort tur 2. november 1947, og prosjektet kom ikke lenger enn med det ene eksemplaret som ble bygget. Det ble bygget i tre på grunn av restriksjoner under krigen og bruk av aluminium ville føre til vektproblemer. Det fikk kallenavnet Spruce Goose (Grangåsa) av kritikerne, selv om den var for det meste laget av bjørk.[1][2] Hercules er det største amfibieflyet som noensinne er bygget, med det nest største vingespennet som noe fly har fløyet.[3] Bare Scaled Composites Stratolaunch som fløy første gang i 2019, har et større vingespenn. H-4 er fortsatt i god stand og utstilt i Evergreen Aviation & Space Museum i McMinnville, Oregon, USA.[4]
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
I 1942 trengte Det amerikanske krigsdepartement å transportere krigsmateriell og personell til Storbritannia. Alliert skipsfart i Atlanterhavet led tunge tap på grunn av tyske ubåter. Derfor var det stort behov for et fly som kunne krysse Atlanterhavet med stor last. Krigens prioriteringer gjorde at fly ikke kunne bygges av strategiske materialer (F eks., aluminum).[5]
Idéen til flyet kom fra Henry J. Kaiser, en ledende entreprenør og kjent for bygging av Libertyskip. Han allierte seg med flykonstruktøren Howard Hughes for å skape det som skulle bli det største fly noensinne bygget på den tiden. Det ble konstruert for å frakte 150 000 pund, 750 fullt utstyrte tropper, eller to 30-tonns M4 Sherman tanks.[6] Den opprinnelige benevnelsen var HK-1 reflekterte Hughes og Kaisers samarbeid.
HK-1 kontrakten ble undertegnet i 1942 [7] og omfattet tre fly som skulle bygges innen to år.[8] Syv forslag ble vurdert, inklusive et med to skrog og et med skrog med fire, seks eller åtte motorer.[9] Det siste forslag som ble valgt var en kjempe, det største noensinne bygget.[10] Kaiser annonserte the most monumental program in the history of aviation.
Det skulle bygges for det meste i tre for å spare på metall (høyde og sideror ble dekket med stoff.[11]), og den fikk kallenavnet Spruce Goose (et navn Hughes mislikte) eller Flying Lumberyard.[12] Mens Kaiser hadde idéen til konseptet, hadde han liten bakgrunn innen feltet og hadde mistro til Hughes og hans konstruktør, Glenn Odekirk. Utviklingen dro ut, noe som frustrerte Kaiser, som la skylden delvis på restriksjoner med anskaffelse av strategiske materialer som aluminum, og delvis på Hughes' som insistere på «perfeksjon».[13] Byggingen av den første HK-1 begynte 16 måneder etter mottatt kontrakt. Kaiser trakk seg da fra prosjektet.[12][14]
Hughes fortsatte prosjektet på egen hånd under betegnelsen H-4 Hercules. Hughes sin konstruksjon var opprinnelig benevnt HFB-1 som reflekterte Hughes Flying Boat, First Design[11] og undertegnet en ny kontrakt med regjeringen, men da med bygging av bare et eksemplar. Arbeidet fortsatte langsomt og H-4 ble ikke ferdig før godt etter slutten på krigen. Den ble bygget av Hughes Aircraft Company på Hughes airport, beliggende i dagens Playa Vista, Los Angeles, California ved bruk av finér og resin, den såkalte Duramoldprosessen.[11] Denne prosessen blander laminert finér og resin til et lett, men sterkt byggemateriale som kunne formes, en form for kompositteknologi. Huges Aircraft Company brukte denne for den laminerte trekonstruksjon. Den ble betraktet som en teknologisk tour de force.[15] Den spesielle finér kom fra Roddis Manufacturing i Marshfield, Wisconsin. Hamilton Roddis hadde et lag med unge kvinner som glattet ut den (vanligvis tynne) sterke bjerkefinér før den ble sent til California.[16]
Et transportfirma med erfaring i å flytte hus transporterte flyet i gatene til Pier E i Long Beach, California. De flyttet det i tre store deler, skroget, hver vinge og en fjerde, mindre, med halen. Etter at Hughes Aircraft hadde fullført montasjen, bygde de en hangar rundt flybåten med en rampe for sjøsetting av H-4 i havnen.[1]
Howard Hughes ble bedt om å prøvefly før en Senatskomite tok over i 1947, før regjeringen hadde bevilget midler. Under en senatshøring 6. august 1947 (den første av en serie høringer), sa Hughes [17]
Senatshøringene er nå offentlige.
Alt i alt, utviklingskostnadene for flyet nådde 23 million dollar.[18] Dette beløpet tilsvarer 283 millionen i 2016.[19]
.jpg)
Hughes returnerte til California under en pause i Senatshøringene for å kjøre en taxetest med H-4.[11] Den 2. november 1947 begynte taxetestene med Hughes ved kontrollen. Hans besetning omfattet Dave Grant som kopilot, to flymaskinister, Don Smith og Joe Petrali, 16 mekanikere, og to andre besetning. H-4 hadde også syv inviterte gjester fra pressekorpset, og ytterligere syv fra industrien. Tretti-seks personer var ombord.[20]
Fire reportere forlot for å skrive sine historier etter de første to taxrunder, mens resten av pressekorpset ble ombord til dagens siste runde.[21]. Etter å ha fått fart ut Kanalen mot Cabrillo Beach kom Hercules i luften, forble der 70 fot over vannflaten i med en fart på 135 mph i om lag 1,6 km.[22] I denne høyden merket H-1 bakkeeffekten.[23] Denne korte flytur viste tvilerne at Hughes' mesterstykke var flydyktig og ingen sløsing med offentlige midler.[24] Likevel fløy aldri Spruce Goose igjen. Flyets fulle kapasitet ble aldri testet. En heltids arbeidsstyrke på 300 arbeidere, alle sverget i hemmelighet på å vedlikeholde flyet i en klima-kontrollert hangar. Selskapet reduserte styrken til 50 mann i 1962 og så forlot de den etter Hughes' død i 1976.[25]
![Thumb](#/media/Fil:Hughes_H-4_Hercules_flying_boat,_the_"Spruce_Goose"_at_the_Evergreen_Aviation_&_Space_Museum.jpg)
![Thumb](#/media/Fil:Hughes_H-4_Hercules_("Spruce_Goose").jpg)
Eierskapet til H-4 har vært gjenstand for disputt med den amerikanske regjering som hadde kontrakt på byggingen av flyet. Midt på 1970-tallet ble en avtale oppnådd hvor Smithsonian Institution’s National Air and Space Museum skulle overta Hughes H-1 Racer og en del av H-4s vinge. Summa Corporation ville betale 700 000 dollar og få eierskapet av H-4. Den amerikanske regjering ville avstå alle rettigheter og flyet vill bli beskyttet «from commercial exploitation».[26]
På midten av 1990-tallet ble de tidligere hangarene til Hughes Aircraft på Hughes Airport i California, inklusive den som huset Hercules, omdannet til filmstudio. Scener fra filmer som Titanic, What Women Want og End of Days ble filmet i den 29 000 m2 store hangaren hvor Howard Hughes bygde flybåten. Hangaren vil bli bevart som et bygg som kan føres opp i Det nasjonale register over historiske bygninger i det som i dag er industri og boligområder i Playa Vista i Los Angeles.[28]
Western Museum of Flight i Torrance, California har en stor samling av bilder og tegninger fra byggingen av Hercules.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
