Herbert Blankenhorn (født 15. desember 1904 i Mulhouse i dagens Alsace, Frankrike, daværende Mülhausen, i Reichsland Elsaß-Lothringen, daværende Det tyske keiserrike, død 10. august 1991 i Badenweiler) var en tysk diplomat. Etter andre verdenskrig ble han en av de mest innflytelsesrike diplomatene i Forbundsrepublikken Tyskland. Han var fra 1948 Konrad Adenauers høyre hånd, og fikk ansvaret med å gjenoppbygge Auswärtiges Amt. Blankenhorn var medlem av delegasjonen som i 1955 reiste til Moskva, for å forhandle om hjemsendelse av tyske krigsfanger.
| Herbert Blankenhorn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. des. 1904[1] Mulhouse | ||
| Død | 10. aug. 1991[1] (86 år) Badenweiler | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1936–)[2] Christlich Demokratische Union | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Liv og virke
Bakgrunn, de første årene
Herbert Blankenhorn gikk på skole i Berlin fra 1913 til 1918, og fra 1914 på Bismarck-Gymnasium Wilmersdorf. Han studerte senere jus i Heidelberg, München og Paris, men avbrøt disse studiene, og gikk senere på London School of Economics. Han tilhørte fra 1929 det tyske utenriksdepartementet (Auswärtiges Amt) under Gustav Stresemann.
Under nasjonalsosialismen
I 1938 ble han medlem av NSDAP. Han ledet 1943 næringsavdelingen i den tyske legasjon i Bern.[3] Blankenhorn ble i 1943 utnevnt som legasjonsråd av første klasse, og var i perioden 1943 til 1945 i utenriksdepartementet i Berlin.[4] Han deltok i attentatet mot Hitler 20. juli 1944.[5] I 1945 ble han arrestert av amerikanske okkupasjonsstyrker, og satt i en fangeleir i Paris.[6]
Karriere etter andre verdenskrig
Fra 1946 til 1948 var han medarbeider, senere stedfortredende leder av sekretariatet til sonerådet for den britiske okkupasjonssonen i Hamburg.[6]
Han var fra 1948 til 1949 personlig medarbeider («høyre hånd»)[7] for Konrad Adenauer, i hans verv som president i Det parlamentariske råd. Blankenhorn var selv generalsekretær i CDU i den britiske okkupasjonssonen. Fra 1949-1951 var han leder av forbindelseskontoret i forbundskanslerens kontor til Den allierte høykommisjon. I 1951 ble han leder av politisk avdeling i Tysklands utenriksdepartement, og var den som i praksis bygget opp utenriksdepartementet.[6][8]
Til det nye utenriksdepartementet i 1951, rekrutterte Blankenhorn en rekke embetsmenn fra det gamle departementet i Wilhelmstrasse i Berlin, og som var nedlagt i 1945. Regjeringen hadde bestemt at ingen medlemmer av NSDAP skulle ansettes i Auswärtiges Amt, men slik gikk det ikke. Som leder av personalavdelingen ble riktignok Wilhelm Haas ansatt, som var uten fortid i noen nazistisk organisasjon. Hans kone var av jødisk avstamming og familien hadde i krigsårene oppholdt seg i Kina. Under Haas var imidlertid alle ansatte tidligere NSDAP-medlemmer, og flere også SS-medlemmer.[9]
Han var medlem av delegasjonen som i 1955 reiste til Moskva for å forhandle om hjemsendelse av tyske krigsfanger, og var Tysklands ambassadør i NATO i perioden 1955 til 1959. I årene 1958 til 1970 var han Tysklands ambassadør i Paris, Roma og London. Fra 1970 til 1976 var han Tysklands representant i UNESCOs eksekutivråd.[6]
Referanser
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
