Helga Maria Hernes (født Jahncke; 16. januar 1938 i Deutsch Krone i det daværende Tyskland, nåværende Polen) er en norsk statsviter, Arbeiderparti-politiker og diplomat. Hun kom til Norge i 1970 og var frem til 1980 ansatt ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der hennes daværende ektemann Gudmund Hernes var professor. Fra 1980 hadde hun en rekke lederstillinger i Norges forskningsråd, Institutt for samfunnsforskning og som direktør for CICERO Senter for klimaforskning. Hun var statssekretær i Utenriksdepartementet 1988–1989 og 1990–1993, og var deretter spesialrådgiver for fredsbevarende operasjoner og fredsbygging i Utenriksdepartementet, etterfulgt av perioder som Norges ambassadør til Østerrike og Slovakia (1998–2003), samt Sveits og Vatikanet (2002–2004). Hun var leder for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste 2006–2011. Hennes faglige arbeid spenner fra internasjonal politikk til kvinneforskning, og i senere år kjønn, fred og sikkerhet. Hun var professor II ved Institutt for statsvitenskap ved UiO 1993–1998, som første kvinnelige professor i statsvitenskap i Norge.
| Helga Hernes | |||
|---|---|---|---|
| Født | Helga Marie Jahnke 16. jan. 1938[1]  (86 år)Wałcz | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, professor, diplomat, statsviter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Mount Holyoke College Johns Hopkins University | ||
| Ektefelle | Gudmund Hernes (1969–1978)[2] | ||
| Barn | Stein Hernes | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge (1980-årene)[2] USA[2] Tyskland | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Stockholms universitet (2002)[3] | ||
Hernes ble født Helga Marie Jahncke og var datter av major og senere forretningsmann Heinz Wolfgang Jahncke (1910–1992) og lege Lucy Marie Goedicke.[4] Hun ble sammen med andre tyskere i området fordrevet og endte som flyktning i Bayern på slutten av andre verdenskrig.[5] Sammen med moren, barnepiken og tre mindre søsken flyktet hun syv år gammel fra Deutsche Krone i Vestpreussen. De var underveis i syv måneder og var blant annet innom Østerrike før de endte opp i Tyskland.[6]
Hernes har sin utdannelse fra USA der hun i 1967 tok mastergraden og i 1970 doktorgraden i statsvitenskap ved Johns Hopkins University. Doktoravhandlingen hadde problemstillingen: Skal folkeretten være basert på staters suverenitet eller på universelle ideer? På Johns Hopkins møtte hun Gudmund Hernes og de flyttet sammen til Bergen. Forskningsrådet NAVF opprettet et sekretariat for kjønnsforskning der Hernes ble leder.[6] Fra 1970 til 1980 var Hernes førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der hun arbeidet med både internasjonal politikk og med kvinne- og velferdsstatsforskning. I årene 1974–1975 var hun gjesteforsker ved Stanford University. Hernes etablerte i 1978 Senter for kvinneforskning som et senter under Sosiologisk institutt ved UiB. Fra 1980 til 1983 var Hernes forskningsdirektør i Norges forskningsråd. I to perioder, 1983–1988 og 1989–1990, innehadde hun stillingen som forskningsdirektør ved Institutt for samfunnsforskning. I årene 1993 til 1996 var Hernes leder for forskningsprogrammet CICERO ved Universitetet i Oslo. Fra 1993 til 1998 var hun professor II ved Institutt for statsvitenskap samme sted. Fra 2004 til 2005 var hun seniorforsker ved NOVA i Oslo og fra 2006 er hun seniorrådgiver for Institutt for fredsforskning, PRIO.[7]
Hernes har i sin faglige virksomhet først konsentrert seg om spørsmål knyttet til velferdsstatsforskning og kvinneforskning. Senere har hennes oppmerksomhet vært rettet mot internasjonale forhold og multinasjonale selskaper.
Hernes har også hatt en politisk og diplomatisk karriere. Hun ble i Bergen leder for universitetets likestillingskomite og foreslo kjønnskvotering.[6] Hun har to ganger vært statssekretær for Arbeiderpartiet i Utenriksdepartementet, første gang 1988–1989, andre gang fra 1990–1993. Deretter startet hun sin diplomatiske karriere, først som spesialrådgiver for fredsbevarende operasjoner og fredsbygging i Utenriksdepartementet, etterfulgt av perioder som Norges ambassadør til Østerrike og Slovakia (1998–2003), samt Sveits og Vatikanet (2002–2004). Hun var leder for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste 2006–2011.[7]
Hernes siteres ofte for sin typologi over argumenter for kvinners politiske deltakelse, som av mange statsvitere og sosiologer regnes som et viktig bidrag[8]:
- Rettferdighetsargument. Kvinner har krav på å få være med
- Ressursargument. Kvinners erfaringsgrunnlag, som er forskjellig fra menns, utgjør en ressurs for samfunnet
- Interesseargument. Kvinner og menn har ofte forskjellige og ofte motstridende interesser
I portrettboken Statsfeministen, statsfeminismen og verden utenfor fra 2013 omtales hun som «statsfeminismens mor».[9] Boka er skrevet av en av Hernes' kollegaer på PRIO, Inger Skjelsbæk. Både Helga Hernes og Inger Skjelsbæk er medlemmer av arbeidsfellesskapet Gender Team på PRIO. Hernes omtaler statsfeminismen som ideen om en «kvinnevennlig stat» - en stat som gir kvinner og menn lik adgang til statens beslutningsorganer og dens tjenester. Med boken Staten – kvinner ingen adgang? som handlet om den sterke underrepresentasjonen av kvinner i beslutningstagende organer, signaliserte Hernes at det var nødvendig med konkrete tiltak for å skape kjønnsbalanse. «Kjønnskvotering er for øvrig et virkemiddel jeg tar æren for», sa Hernes i et intervju med Kilden kjønnsforskning i 2015.[trenger referanse]
I 1993 ble Helga Hernes æresdoktor ved Universitetet i Tromsø og i 2003 ved Stockholms universitet. Hernes ble i 2002 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.[10] Hun ble i 2018 æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.[11]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
