Haugbrott, eller gravbrott, er en betegnelse for innbrudd i, eller åpning av, gravhauger fra eldre tid. Mange av de tallrike gravhaugene i Norge bærer preg av at personer har gravd seg inn i dem, ofte kort tid etter begravelsen. Det finnes også eksempler på at hauger uten menneskelige rester, såkalte kenotafer, har vært utsatte for haugbrott. Historikere og arkeologer har hatt mange ulike forklaringer på haugbrott. Kanskje finnes det heller ikke én forklaring, men flere.
Gokstadhaugen ble åpnet rundt 50-60 år etter gravleggingen.
Det er fire hovedforklaringer på hvorfor haugbrott fant sted.
Ren plyndring eller skattegraving til personlig vinning. Dette motivet ble ofte fremhevet i eldre forskning, men de fleste forskerne hadde gått bort fra dette begynnelsen av 1900-tallet.
Translatio. Det har blitt foreslått at haugbrott skjedde fordi de hauglagtes kristne etterkommere ønsket å gi de hedenske forfedrene sine en kristen begravelse. Man ser da for seg at folk hentet ut et ben eller lignende fra avdøde, velsignet det, og gravde det ned igjen.[1]
Uthenting av symbolske gjenstander. I middelalderen hadde man forestillinger om at det å få tak i gjenstander som sverd, ringer eller andre statussymboler fra en haug, kunne overføre kraft fra den hauglagte personen til personen som hentet dem ut. Dette var ikke risikofritt, grunnet såkalte «haugbuer», altså haug-boere, personen(e) som var begravde i haugen. I sagalitteraturen er det flere eksempler på personer som bryter seg inn i en haug, og må kjempe mot haugbuen før de får med seg gjenstandene de vil ha. Et eksempel er Rane fra den legendariske sagaen om Olav den hellige og Tåtten om Olav Geirstadalv. Da Olavs mor Åsta skulle føde, satt barnet fast. Rane brøt seg inn i en gammel gravhaug og hentet ut et sverd, et belte og en ring. Først da han kom tilbake og fikk lagt beltet om Åsta, ble barnet (Olav) forløst.[2] Dette er neppe historisk korrekt, men et eksempel på at slike forestillinger eksisterte.
Harald Blåtanns runestein, Jellingsteinen. Her står det at «Harald konge ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». I forbindelse med at Harald vant seg Norge, kan han ha initiert haugbrott i gravhaugene i Vestfold.
Haugbrott som en rituell handling. Haugbrott kan også ses på som rent symbolske handlinger for å markere interessessfære og for å "punktere" tidligere herskeres makt. Denne teorien er den dagens forskere setter mest lit til. De fleste haugbrottene ser ifølge arkeologiske undersøkelser ut til å ha vært begått bare noen få år etter at de aktuelle haugene ble anlagt. Brottene har sannsynligvis foregått i offentlighet, når en ny konge eller herskerslekt har tatt makten i et område.[3]
Flere av de største gravhaugene i Norge er blitt plyndret forholdsvis kort tid etter begravelsen. Både Skipshaugen på Borre (anlagt ca. 900 e.Kr.), Gokstadhaugen utenfor Sandefjord (anlagt ca. 900 e.Kr.) og Oseberghaugen utenfor Tønsberg (anlagt ca. 830 e.Kr) ble utsatt for haugbrott i siste halvdel av 900-tallet. En teori går ut på at det er den danske kongen Harald Blåtann som beordret disse haugbrottene. Harald Blåtann ble tatt til konge i Viken rundt 970.[4] Jevnfør teorien om haugbrott som rituell handling, kan Harald ha beordret plyndring av de store gravhaugene som en maktdemonstrasjon.[5]
Myhre, Bjørn, Haugbrott eller gravplyndring i tidlig kristningstid? I: Hansen, Jan Ingar & Bjerva, Knut G. (red), Fra hammer til kors, 1000 år med kristendom, brytningstid i Viken. Schibsted, Horten 1994
