fransk psykolog From Wikipedia, the free encyclopedia
Gustave Le Bon (født 7. mai 1841 i Nogent-le-Rotrou i departementet Eure-et-Loir i Frankrike, død 13. desember 1931 i Paris) var en fransk sosialpsykolog, sosiolog og amatørfysiker.
| Gustave Le Bon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Marie Gustave Le Bon 7. mai 1841[1][2][3][4]  Nogent-le-Rotrou (Eure-et-Loir)[5] | ||
| Død | 13. des. 1931[1] (90 år) Paris[6] | ||
| Beskjeftigelse | Lege, antropolog, psykolog, sosiolog, fysiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktor nauk i medisin | ||
| Utdannet ved | Faculté de médecine de Paris Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Medlem av | Society of Anthropology of Paris | ||
| Utmerkelser | Storoffiser av Æreslegionen (1929) Godard Prize (1879)[7] | ||
Charles-Marie Gustave Le Bon ble født 7. mai 1841 i Nogent-le-Rotrou i Centre-Val de Loire. Familien var av bretonsk herkomst, faren var provinsfunksjonær for den franske regjering.[8]
I 1860 begynte han på medisinstudiet ved universitetet i Paris. Han absolverte sitt praksisår i Hôtel-Dieu de Paris og promoverte i 1866. Fra da av betegnet han som lege, skjønt han ikke utøvet dette yrke i legepraksis.
I studietiden skrev Le Bon artikler om en rekke medisiske emner. Hans første bok La mort apparente et inhumations prématurées (1866) befattet seg med definisjonen av død, og foregrep dermed de juridiske diskusjoner som skulle finne sted på 1900-tallet.[9]
Han forfattet en rekke arbeider som framla hans teorier rundt nasjonale trekk, rasemessig overlegenhet, flokkatferd og massepsykologi. Hans arbeider rundt massepsykologi fikk gjennomslag i den første del av det 20. århundre, da de ble anvendt spesielt av mediaforskere.
Le Bon skrev også arbeider vedrørende materien og energiens natur. Hans bok L'évolution de la matière var meget populær og kom ut i 12 opplag. Henri Poincaré interesserte seg noe for Le Bons fysiske arbeider, og kommenterte dem.
Det har blitt argumentert for at fascistiske teorier om ledelse støttet seg på Le Bons psykologiske teorier. Adolf Hitlers Mein Kampf utnyttet de teknikker for propaganda som Le Bons bok fra 1895 framla.[10][11][12][13] Benito Mussolini hadde også lest Le Bons hovedverk.[14]
Edward Bernays, Sigmund Freud nevø, var influert av Le Bon, og i sin berømte bok Propaganda erklærte han at demokratiets store feiltagelse av manipulasjonen av massene ved bruk av media og reklame.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
