Trær er vanligvis høyreiste karplanter, ofte med en stamme med greiner, men de kan ha flere stammer. Greiner og stamme består av langstrakte celler bygd opp av cellulose som er kittet sammen med lignin. Dette gjør veden hard og stabil. I tillegg inneholder veden i mange treslag kvae for å beskytte mot sopp og insektangrep. Trærne er ikke en naturlig taksonomisk gruppe, de er snarere forvedete planter av ulike grupper som gjennom evolusjon har rendyrket høydevekst for å rage over konkurrerende arter og gjøre full nytte av sollyset. Blant trærne er bartrærne en naturlig avgrenset gruppe, mens løvtrærne ikke er det. Bartrærne er nakenfrøete, mens løvtrærne er dekkfrøete.
Det er ikke definert noen entydig grense mellom trær og busker, men trær blir høyere enn busker. En busk har mange stammer som kommer ut fra samme sted nederst, et tre har én høy stamme og konsentrerer veksten oppover.
Trær kan bli over 100 meter høye og tidvis bli over 1 000 år gamle. I Norge kan gran bli 50 m høy og eik kan bli 1 000 år gammel. Normalt dør trærne lenge før de når slik høyde og alder. De vanligste årsakene til at trær dør er soppangrep, insektangrep og stormfelling.
Siden trær anlegger ett nytt lag virke hvert år, er telling av treringer (se illustrasjoner) en måte å regne seg frem til det enkelte tres alder.
Utvikling
De eldste landlevende organismer man kjenner til som var på størrelse med trær var ikke en plante, men en sopp ved navn Prototaxites som kan spores tilbake til midten av ordovicium, og som kunne bli rundt åtte meter høye. Plantene forble små i flere millioner år til mens de gradvis økte i høyde og omfang.
Først i midten av sen-devon, for rundt 385-390 millioner år siden, hadde de første trærne utviklet seg, representert ved tre hovedgrupper:[1]
Lepidodendrales, også kalt skjelltrær på grunn av mønsteret på barken, hørte til kråkefotplantene, den eldste gruppen av karplanter med aner helt tilbake til silur. Med sine 30 meter (og flere mindre arter), var det blant de høyeste trærne i devon.[2]Skjelltrærne skulle etter hvert dominere sumpskogene i karbonperioden og oppnå høyder på 50 meter.[3][4] Tre grupper utgjorde skjelltrærne; Lepidodendron (hvor vi finner de høyeste trærne og som hadde blader som lignet på opptil en meter langt gress), Diaphorodendron og Sigillaria. Før inkluderte man også Leptophloeum, men betraktes i dag som tilhørende Isoetales, en orden av kråkefotplanter hvor vi også finner vår tids brasmegras.[5] Sistnevnte er samtidig de nærmeste nålevende slektningene til Lepidodendrales. De fleste kråkefottrærne døde ut i slutten av karbon og begynnelsen av perm, men Sigillaria, som kunne bli 30 meter, klarte seg nesten til slutten av perm. Felles for alle var at stammen hadde en relativt myk indre kjerne med lite vedvev som var for svak til å holde trærne oppe. I stedet fikk de sin mekaniske støtte fra en tykk lignin-rik bark.
Wattieza i klassen Cladoxylopsida er utdødde slektninger av dagens sneller, bregner, Marattiopsida og Ophioglossidae (piskebregner og ormetungebregner). De nådde en høyde på åtte til ti meter og hadde en viss likhet med palmetrær. Den vedaktige stammen var hul innvendig på grunn av et unikt voksemønster som samtidig førte til stadige sprekkdannelser i stammen, og planten måtte derfor hele tiden reparere seg selv. De synes ikke å ha overlevd til utgangen av devon, selv om andre medlemmer av Cladoxylopsida fortsatte enda noen millioner år inn i karbon før også de døde ut.
Archaeopteris (ikke å forveksle med urfuglen Archaeopteryx), en slekt i klassen kalt progymnospermer, var sporebærende forløpere til frøplantene. Disse trærne med bregnelignende blader som kunne bli 30 meter utgjorde omtrent 90% av skogene i sen devon. I likhet med frøplantene hørte de til lignofyttene, og hadde utviklet en stamme med ekte vedvev og sekundær tykkelsesvekst. Botanisk sett var dette de første egentlige trærne på jorda. Mens Archaeopteris forsvant et stykke ut i karbon, klarte den siste overlevende gruppen av progymnospermer, ordenen Noeggerathiales, seg helt til slutten av perm.
I karbon frembragte også sneller og bregner trelignende former:
Calamittene var snelletrær som ble opptil 30 meter høye, og levde i karbon og tidlig perm. Som hos dagens urteaktige sneller var den vedaktige stammen hul og leddelt, og minnet om en tykk bambus.
Psaronius og Tietea var trebregner som utviklet seg i sen karbon og overlevde til slutten av perm, og ble henholdsvis 10 og 12 meter høye. Disse tilhørte familien Psaroniaceae i underklassen Marattiidae, søstergruppen til de egentlige bregnene. Også den nålevende og primitive bregneordenen Osmundales ga opphav til trebregner helt tilbake i perm og mesozoikum, hvorav ingen har overlevd frem til i dag.[6] Tempskya, enda en utdødd trebregne, hadde en mer beskjeden høyde på 6 meter og levde i kritt, men dens slektskap til andre bregner er foreløpig ukjent. Dagens trebregner oppstod i jura og tilhører ordenen Cyatheales. Sammen med frøplantene er de de eneste plantene som i dag danner trær. Stammen til både forhistoriske og nålevende arter mangler vedvev og kalles en "falsk stamme".
En antar at flere av trærne som tilhørte karsporeplantene døde etter å ha fullført veksten og frigitt sporene sine (monokarpiske planter).
Frøplantene oppstod allerede i devon.[7] Disse har tradisjonelt blitt kalt frøbregner, også omtalt som pteridospermer, en polyfyletisk gruppe med bregnelignende blader. Trolig har også våre dagers dekkfrøete (blomsterplantene) og nakenfrøete planter sitt utspring fra frøbregnene i form av en siste felles stamform som levde for rundt 380 millioner år siden. Andre frøbregner fulgte allerede sine egne utviklingslinjer uten å etterlate seg nålevende etterkommere. Frøbregnene synes ikke å ha utviklet større trær før i karbon. Blant de tidligste og mest vanlige av disse var ordenen Medullosales, som fantes fra midten av karbon og frem til perm. Den inneholdt bl.a. slekten Alethopteris, som kunne nå 10 meters høyde og blader på 7 meters lengde. Stamnostoma, en slekt i ordenen Lyginopteridales, hadde sin utbredelse i tidlig karbon og kunne bli 25 meter.[8] Senere frøbregner, som Glossopteris, levde fra begynnelsen til slutten av perm, og ble inntil 30 meter høye. Selv om de tilhørte frøbregnene lignet ikke bladene til Glossopteris typisk på bregner, men varierte i form og utseende.[9] I tillegg fantes også småtrær med en stamme på ikke mer enn 5-6 centimeters tykkelse, som Calamopityales (tidlig karbon) og mindre arter av allerede nevnte ordener.
Også de første nakenfrøete plantene (gymnospermer), dukker opp i karbon, og løpet av perm hadde alle våre fire nålevende grupper etablert seg; bartrær, konglepalmer, ginkgo og gnetofytter.[10] Teknisk sett er alle frøplanter som ikke er dekkfrøete, det vil si frøbregnene og nålevende og utdødde gymnospermer, nakenfrøete. Men begrepet begrenser seg som oftest til den monofyletiske gruppen som utgjør nåtidens gymnospermer, som utviklet seg fra en stamform som gjennomgikk en fordobling av genomet (polyploidi) for over 350 millioner år siden.[11]
Cordaitales (tidlig karbon til slutten av perm), var en orden nakenfrøete trær med arter på opptil 45 meter. Noen levde omtrent som moderne mangrovetrær, men holdt til i ferskvann i stedet for saltvann.
Walchia var en slekt bartrær fra slutten av karbon til begynnelsen av perm. Familien slekten tilhørte, Voltziales, ble imidlertid ikke utryddet før slutten av kritt.
Ginkgo og konglepalmer antas å være hverandres nærmeste slektninger. Blant annet er de de eneste frøplanter som fremdeles har bevegelige sædceller. Anslagene for når de skilte lag varierer. En publikasjon konkluderer med at det skjedde i karbon for 325 millioner år siden, mens en annen kommer frem til rundt midten av perm for 284 millioner år siden. Selve slekten Ginkgo, som i dag bare har en eneste gjenlevende art kjent som tempeltreet, ser ikke ut til å ha forandret seg nevneverdig de siste 270 millioner år.[12][13]
De nakenfrøete trærne dominerte i mesozoikum (251 - 65 millioner år siden), mens (blomsterplantene), også kalt angiospermer, ikke ga opphav til trær av betydelig størrelse før i sen kritt for ca. 90 millioner år siden.[14] Mot slutten av Campanian og videre utover i Maastrichtian (~83–66 millioner år siden), ble klimaet kjøligere og angiospermene, i form av trær og planter generelt, utkonkurrerte de mer varmekjære typene av nakenfrøete planter over det meste av kloden.[15] I dag er det trær av angiosperm type som har overtatt rollen som de viktigste treslag i de fleste skoger, samt i andre naturtyper som f.eks. savanner, men i større høyder og biotoper som redwood-skog, og ikke minst boreal barskog som strekker seg som et belte over den nordlige halvkule, er bartrærne fremdeles de dominerende treslag.
Urteaktige blomsterplanter som har levd i isolasjon på øyer over lengre tid har ved flere anledninger utviklet vedaktige arter som busker og trær. Dette er en utvikling som kan skje temmelig raskt evolusjonært sett.[16][17] På Galapagos finner vi blant annet Scalesia, en treaktig form av kurvplantefamilien som kan bli 15-20 meter høy.[18][19]
Treets oppbygning
Et tre består av rota, stammen, greiner, blader eller nåler og blomster.
- Rota er treets underjordiske del. Oppgavene den har er å forankre treet til jorda, ta opp vann og næringsstoffer (mineraler) fra jorda, transportere vann og næringsstoffer, og i tillegg er det lagringsorgan for stivelse.
- Stammen består av tre hoveddeler. Innerste delen kaller vi kjerneved. Her er cellene døde, og har som eneste funksjon å holde treet oppe. Utenfor kjerneveden finner vi yteveden (splinten eller geita). Der foregår transporten av vann fra rota opp til bladene. Næringstransport fra bladene og ned til rota foregår i basten (silbasten). Ytterst har vi barken. Den har flere oppgaver, blant annet å beskytte mot uttørking, fysiske skader, sopp og insekter. Treslagene som har farget kjerne kalles for kjernetrær, mens de andre kalles for ytetrær.[20]
- Greinenes funksjon er å øke treets areal slik at bladene i størst mulig grad er eksponert for sollys. De tynneste kalles gjerne greiner og bærer trærnes forplantningsorgan, nemlig blomstene.
- Bladene eller nålene er treets produksjonsbedrift. Her foregår fotosyntesen, hvor vann og karbondioksid blir omdannet til sukker ved hjelp av klorofyll og sollys. Denne prosessen er grunnlaget for nesten alt liv på jorda. Hos oss feller nesten alle lauvtrærne bladene om vinteren, mens mange trær på sydligere breddegrader feller bladene i den varmeste årstiden. Norske bartrær beholder nålene om vinteren, mens lerk feller nålene hver høst.
- Blomstene er treets forplantningsorgan.
Sopprot
Alle treets røtter er kledd inn i soppceller (mysel). Dette kalles sopprot eller mycorrhiza. Ikke bare er de rundt røttene, men de vokser også inne i røttene, mellom cellene. Soppen og treet har et nært avhengighetsforhold (symbiose), og det viser seg at trærne faktisk ikke kan leve uten denne soppen. Soppen beskytter treet mot angrep fra skadelige sopper og smådyr, og den hjelper treet med å skaffe vann og næringsstoffer. Som betaling gir treet soppen sukker som den er avhengig av for å kunne leve. De fleste soppene i skogen er sopper som lever i symbiose med trærne. Noen danner bare sopprot med ett bestemt treslag, mens andre kan gjøre det med flere. Fluesopp og kantarell kan leve sammen med flere arter trær, mens lerkesopp bare finnes sammen med lerk.
Bruk
Størstedelen av det biologiske mangfoldet på jorda er avhengig av skogen og trærne. Et utall av arter bruker trærne som mat, skjul og yngleplasser. På samme måten bruker (forbruker?) menneskene trærne. Vi spiser trærnes frukter, skudd, blader, blomster og bark. Virket brukes til å lage alle mulige slags ting vi har bruk som hus, møbler, papir, energi og mange andre ting.
Kulturhistorie
Trær som kultobjekter og mytefigurer finnes i de fleste kulturer. Verdenstreet Yggdrasil er kjent, ikke bare i Norden, fra førnordiske myter. Mytene forteller at de første menneskene Ask og Embla ble skapt fra dette treet. Gamle offersteder i både Gamle Uppsala og i Lejre i Danmark vitner om tidens mystikk og verdensforståelse. Mange er også de trærne som utpekes som vesentilknytne, i såvel gresk mytologi (Dryade) som i buddhistisk religion.
Også i eventyrverdenen oppstår myter om trær, som i Askeladden der et tre anses å huse en avdøds sjel. Den gamle svenske folkloren oppgir forskjellige trær som helbredende og offersteder der sykdommer kunne avleveres eller kjærlighetsforhold stadfestes.
Tradisjonen å plante tuntre er svært gammel. Iblant plantes treet for å markere noens fødsel, eller for gårdens fremtidige vel. I Finland har man ved en avreise fra hjembygda ofte plantet et tre til minne, kalt karsikko.
"De tre furuer" ved Raveien i Østfold ble regnet som et kulturminne. De ble omtalt som De hellige tre kongers furu allerede i 1912.[21]
Størst og minst
Mammuttreet er verdens største treslag og kan bli opptil 95 meter høye med stammetverrmål på ti meter.
Musøre med sin høyde på 1 til 5 cm blir av mange regnet som verdens minste tre, mens noen andre mener det er en busk.
Treslag i Norge
Nedenfor listes de treartene som er naturlig hjemmehørende eller utbredt naturaliserte i Norge. For en mer fullstendig oversikt, se henholdsvis artiklene om løvtrær og bartrær.
Løvtrær i Norge[22]
- Askeslekten: ask
- Kristtornslekten: kristtorn
- Vierslekten: bleikvier, blokkvier, blåvier, doggpil, finnmarksvier, grønnvier, gråselje, istervier, krypvier, lappvier, mandelpil, musøre, myrtevier, polarvier, rynkevier, selje, skjørpil, småvier, svartvier, sølvvier, tundravier, ullvier, ørevier
- Poppelslekten: osp
- Hagtornslekten: hagtorn
- Epleslekten: eple, villeple
- Asalslekten: rogn, sølvasal, rognasal, svensk asal, smalasal, fagerrogn, nordlandsasal, norsk asal, bergasal, småasal, grenmarasal, sørlandsasal
- Kirsebærslekten: morell, kirsebær, plomme, hegg, slåpetorn
- Almeslekten: alm
- Trollheggslekten: trollhegg
- Geitvedslekten: geitved
- Tindvedslekten: tindved
- Bjørkeslekten: hengebjørk, bjørk, dvergbjørk
- Oreslekten: gråor, svartor
- Hasselslekten: hassel
- Bøkeslekten: bøk
- Eikeslekten: sommereik, vintereik
- Porsslekten: pors
- Lindeslekten: lind
- Lønneslekten: spisslønn
Bartrær i Norge[22]
Kjente trær
- Galgefurua
- Den Gamle Mester i Noresund, Krødsherad prestegård naturminne. Fredet. Dikterpresten Jørgen Moes eik.
- Kongebjørka.
- De tre furuer, nå delvis nedskåret.[23][24]
- Norges største tre er en sitkagran som vokser i Hestebergveien på vei til Fløyen i Bergen. (Se fotoet av plakat som oppgir målene fra 2016.)
Se også
Litteratur
- Norsk flora, Johannes Lid og Dag Tande Lid, Det Norske Samlaget 2005, ISBN 82-521-6029-8
- Trær, Leif Ryvarden, Damm & Søn 2003, ISBN 82-517-8818-8
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
