From Wikipedia, the free encyclopedia
Giorgio de Chirico (10. juli 1888 – 20. november 1978), også kjent som Népo, var en italiensk maler. Hans metafysiske malestil dannet skole og ble senere regnet som en del av surrealismen.
| Giorgio de Chirico | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 10. juli 1888[1][2][3][4] Volos (Kongeriket Hellas)[5][6][7][8] | ||
| Død | 20. nov. 1978[2][3][4][9] (90 år) Roma[10][7][8][11] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, billedhugger, skribent, scenograf, illustratør, smykkedesigner, tegner, grafiker | ||
| Utdannet ved | Akademie der Bildenden Künste München[11] Athens kunstskole | ||
| Ektefelle | Raissa Calza | ||
| Far | Evaristo de Chirico | ||
| Søsken | Alberto Savinio[12] | ||
| Nasjonalitet | Hellas Italia[13] | ||
| Medlem av | Accademia delle Arti del Disegno | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Giorgio de Chirico ble født i 1888 i Volos i Hellas av foreldre fra Genova og Sicilia i Italia.
Etter studier i Aten og Firenze, kom han til München i 1906 og ble elev ved kunstakademiet der. Han leste da filosofiske arbeider av Nietzsche og Arthur Schopenhauer, og studerte bilder av Arnold Böcklin og Max Klinger.
Tilbake i Italia malte han (1910) det første i serien Metafysisk Piazza(eng: Metaphysical Town Square): «The Enigma of an Autumn Afternoon» («Høstettermiddagens gåte») etter åpenbaringsfølelsen han fikk av Piazza Santa Croce i Firenze. Han malte også bildet «Orakelets gåte» under oppholdet. Han besøkte Torino på vei tilbake til Paris, og ble fascinert av det metafysiske aspektet ved piazzaene og gateløpene med bueganger. Torino var også Nietzsches by.
Gjennom sin bror møtte han Pierre Laprade, som var medlem av juryen for Salon d’Automne, hvor han fikk stille med tre verker (1912): «Orakelets gåte», «Ettermiddagens gåte» og «Selvportrett». I løpet av 1913 stilte han ut både på Salon des indépendants og Salon d’Automne og ble lagt merke til av både Pablo Picasso og Guillaume Apollinaire og solgte sitt første bilde: «Det røde tårnet». Gjennom Apollinaire fikk han kontakt med kunsthandleren Paul Guillaume, som han fikk kontrakt med i 1914.
Han dro til Italia under den første verdenskrigen og meldte seg som frivillig. Kjennelsen var tjenesteudyktig, og han ble plassert på et sykehus, hvor han fikk tid til å fortsette å male. Fram til 1928 var alle utstillinger utelukkende i Europa.
Han var gift to ganger; siste ekteskap varte livet ut.
de Chirico er best kjent for bildene han laget mellom 1909 og 1919, som var hans metafysiske periode. Bildene blir husket av de som ser dem, som en uro i sjelen, noe utenom, som synes å plage eller forundre figurene og dermed publikum. Senere i livet forlot han denne stilen, men fikk ikke samme kritikerapplaus for de senere bildene.
Guillaume Apollinaire så umiddelbart noe i bildene som fikk ham til å være hjelpsom med introduksjoner.
Yves Tanguy skrev senere om at han en dag i 1922 så et maleri i vinduet til en kunsthandler – og besluttet der og da at han skulle bli kunstner, uten noensinne før å ha holdt i en pensel.
Blant andre kunstnere som nevner ham som en de har hatt nytte av, er Max Ernst, Salvador Dalí, René Magritte og Philip Guston. Giorgio De Chirico hadde bare én elev maleren Luca Bestetti, som gjorde privattimer i sitt hjem, som er en illustratør avhengig av forlaget hans far Carlo Bestetti.
I tillegg har den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni sagt seg i åndelig gjeld til De Chirico. Dette er trolig mest synlig for publikum i store dvelende panoreringer gjennom øde bylandskaper der noen mennesker sees langt borte eller ikke er der.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
