From Wikipedia, the free encyclopedia
Georg Kolbe (født 15. april 1877 i Waldheim i den tyske delstaten Sachsen, død 20. november 1947 i Berlin) var en tysk billedhugger. Han regnes blant de betydeligste billedhuggere i sin tid.[9]
| Georg Kolbe | |||
|---|---|---|---|
 Georg Kolbe, sannsynligvis før 1940 | |||
| Født | 15. apr. 1877[1][2][3][4] Waldheim | ||
| Død | 20. nov. 1947[5] (70 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Billedhugger, kunstmaler, tegner, billedkunstner | ||
| Utdannet ved | Académie Julian | ||
| Nasjonalitet | Tysk | ||
| Gravlagt | Friedhof Heerstraße[6] | ||
| Medlem av | Akademie der Künste Berlin Berlin-secesjonen[7] | ||
| Utmerkelser | Goetheprisen (1936) Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1937) Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1942) Villa Romana-prisen (1905)[8] | ||
| Inspirert av | Louis Tuaillon, Auguste Rodin | ||
Georg Kolbe var sønn av en kunstinteressert malermester og studerte maleri og tegning i Dresden, München og ved Académie Julian i Paris.[10]
Under sitt opphold i Roma i perioden 1898 til 1901 begynte han med billedhuggeri og fikk teknisk råd og hjelp av blant andre billedhuggeren Louis Tuaillon. Han reiste i 1902 tilbake til Tyskland, først til Leipzig og deretter Berlin, hvor han ble opptatt i kunstnerforbundet Berlin-secesjonen. I Berlin fikk som sin agent byens mest kjente kunsthandler, Paul Cassirer. I 1905 ble Kolbe en av de første stipendiater i det tyske kunstnerforbundets hus i Firenze, Villa Romana. Han besøkte i 1909 Auguste Rodins atelier i Meudon, Paris.[11] Han traff aldri Rodin personlig, slik oppfatningen var i samtiden, men[9] Kolbes senere arbeider er påvirket av Rodins verker.[9] Omkring 1911 til 1912 fant Kolbe frem til et selvstendig formspråk.[10] Hans hovedverk fra denne perioden er Danserinnen (die Tänzerin) som tilhører Nasjonalgalleriet i Berlin: en slank pikefigur begir seg med lukkede øyne og utstrakte armer inn i en harmonisk dansebevegelse.[12] Denne bronsefiguren er et av de mest kjente tyske kunstverk fra 1900-tallet, og finnes bare i ett eksemplar.
Kolbe meldte seg i 1915 frivillig til tjeneste under den første verdenskrigen og ble fra 1916 gitt i oppdrag å arbeide med minnesmerker etter falne.[9] Senere ble han beordret til Konstantinopel, hvor han også fikk arbeide som billedhugger.[10]
Etter krigen fikk Kolbe en ledende posisjon i Berlins kunstverden og var professor allerede i 1918.[9] I 1919 ble han medlem av Det prøyssiske kunstakademiet og samme år leder av Freie Secession som i 1914 hadde brutt ut av Berlin-secesjonen. Kolbe tilhørte en krets av kunstnere som blant annet omfattet de ekspresjonistiske malerne Karl Schmidt‑Rottluff, Ernst Ludwig Kirchner og Max Pechstein.
Kolbe traff sin hustru i Bayreuth i 1901; i 1927 døde hun uventet. I årene 1928 til 1929 bygget Kolbe sitt bolig- og atelierhus i Sensburger Allee i Westend i Berlin, dagens Georg Kolbe-museum. Verkene Requiem, Einsamer og Pietà kom alle relativt kort tid etter hustruens død, og finnes i museet.
Georg Kolbes stil ble delvis akseptert av nasjonalsosialistene da disse kom til makten i Tyskland i 1933. Kolbe deltok på utsillinger også under den nasjonalsosialistiske periode. Samtidig ble blant andre Kolbes verk «Rathenaufontenen» fra 1928 ødelagt av myndighetene. Den abstrakte skulpturen som var laget til minne om den jødiske utenriksminister Walther Rathenau, ble gjenreist i 1948 på sitt opprinnelige sted i Volkspark Rehberge i Wedding, Berlin. Kolbe avslo å lage portrettet av Adolf Hitler,[10] men utførte «Riksarbeidsfører» Konstantin Hierls byste i 1942.[13] Han engasjerte seg for ekspresjonistiske kunstnervenner og var den siste president i det tyske kunstnerforbundet inntil dette ble forbudt i 1936.[14]
I 1945 kom Kolbe med skulpturen Den befridde (Der Befreite). Georg Kolbe døde i 1947 og var virksom til det siste, på tross av et stadig dårligere syn og kreftsykdommen han led av.
Georg Kolbes første skulpturarbeider var enkle og harmoniske og etterhvert influert av Rodin og Maillol.[15] Kolbes skulpturer viser nesten utelukkende nakne mennesker som står fritt i rommet.[9] Det finnes fra tidlige år bare noen få figurer med klær, og da er tekstilene ikke primært klær, men tjener til å understreke uttrykket. Kolbes figurer er i alle posisjoner, om de er liggende, stående eller sittende, et uttrykk for en livsbejaende holdning og harmoni. Formenes harmoni er for Kolbe også et uttrykk for menneskets indre harmoni. Naturen er alltid et forbilde. I senere verker forsvinner den gratien som er tydelig i de tidligere verker i form av kvinnefigurer. Han lager etterhvert flere mannsskikkelser enn kvinneskikkelser og figurene er i motsetning til den dominerende billedhuggertrenden i 1930-årene, forbeholdne og usentimentale. Kolbe foretrakk bronse som materiale, da han fant at bronsens overflate ga liv til skulpturene. Bare sjelden brukte han stein som materiale.[9]
Georg Kolbes produksjon omfattet mer enn 700 skulpturer og mer enn 100 tegninger. I tillegg kommer enkelte raderinger og litografier, samt noen malerier fra tidlige år.[9] Omtrent en sjettedel av hans verker finnes i Georg Kolbe-museet i Westend, Berlin.
_1981,_MiNr_655.jpg)
Georg Kolbe ble utnevnt til dr. phil. h.c. i Marburg 1927. Han ble tildelt Goetheprisen i 1936, Goethe-plaketten til byen Frankfurt am Main i 1937 og Goethe-medaljen for kunst og vitenskap i 1942.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
