Berliner Secession

Berliner Secession (skrives også Berliner Sezession) er betegnelsen på en tysk kunstgruppe som eksisterte fra 1898 til 1933, og på gruppens utstillingslokale.^[1] Gruppen ble stiftet 2. mai 1898. Den tok avstand fra de etablerte kunstteorier og kunstretninger, fremfor alt historismen som gruppen anså tradisjonell og overflatisk. Begrepet secesjon er avledet av det latinske secessio og betyr deling eller avspaltning.

Utstillingslokalett til Berliner Secession, avbildet i 1925. Den nøyaktige adressen er usikker.

Jugendstilen var i begynnelsen av gruppens levetid karakteristisk for gruppens eget kunstsyn. I 1910 kom det til en ny avspaltning i Neue Sezession, etter at noen av medlemmene ble avvist internt i gruppen som følge av sin ekspresjonistiske stil.

Max Pechstein var i starten en drivende kraft i foreningen som hadde flere ledere.^[1] Berømte medlemmer var blant andre Max Beckmann, Lovis Corinth (1858–1925), Max Liebermann (1847–1935), Ernst Ludwig Kirchner (1880–1938), Karl Schmidt-Rottluff (1884–1976), Erich Heckel, Edvard Munch og Emil Nolde.

Edvard Munch og Berliner Secession

Den direkte foranledningen til etableringen av Berliner Secession var en utstilling av den norske kunstneren Edvard Munch i 1892.^[2] Bildene han stilte ut hos Verein Berliner Künstler (Kunstnerforeningen i Berlin), blant annet maleriet Syk Pike, vekket anstøt i det konservative kunstmiljøet i Berlin, og etter bare noen dager ble utstillingen lukket for godt i februar 1892. Dette vakte stor harme blant mer progressive kunstnere og kunstinteresserte, og ble omtalt som «der Fall Munch», «der Affäre-Munch» (begge deler betyr «Munch-saken» på norsk), eller «der Skandal-Munch» («Munch-skandalen»)^[3] I norske aviser fikk saken betegnelsen «Affæren Munch». Saken førte til at en gruppe berliner-kunstnere slo seg sammen og etablerte sitt eget utstillingslokale, for å vise samtidskunst av den typen som «det gode selskap» nettopp hadde slått igjen døren for.

Munch hadde i de påfølgende årene flere utstillinger i Berliner Secessions utstillingslokale. Allerede i 1894 kunne berlinerpublikumet se Munchs malerier der, blant annet verket Livsfrisen.^[4] Også i 1902 stilte Edvard Munch ut Livsfrisen i Berliner Secession, etter at han hadde tilbragt to måneder hos sin mesen Dr. Max Linde i Lübeck..^[5] I 1913 stilte han ut de monumentale maleriene Historien og Alma Mater (som lenge gikk under tittelen Forskerne) i Berliner Secession.^[6] Historien ble senere montert i Universitetets Aula i Oslo; Alma Mater tilhører Munchmuseets samlinger.

• 
  Forberedelse til utstilling i Berliner Secession, styret og utstillingskomiteen i arbeid (1904);
  fra venstre: Willy Döring, Bruno Cassirer, Otto Heinrich Engel, Max Liebermann, Walter Leistikow, Kurt Herrmann, Fritz Klimsch
• 
  Juryen til utstillingen i Berliner Secession (1908);
  fra venstre: Fritz Klimsch, August Gaul, Walter Leistikow, Hans Baluschek, Paul Cassirer, Max Slevogt (sittende), George Mosson (stående), Carl Max Kruse (stående), Max Liebermann (sittende), Emil Rudolf Weiß (sittende), Lovis Corinth (stående)
• 
  Møte i Berliner Secession, tegning av Ernst Oppler, 1921
• 
  Minneplate for Berlin-secesjonen på Kurfürstendamm 208

Se også

• München-secesjonen
• Wien-secesjonen