From Wikipedia, the free encyclopedia
Gazakrigen 2014 var en 50 dager lang krig mellom Israel og Gaza som pågikk sommeren 2014. Krigen var en eskalering av den pågående konflikten mellom Israel og Gaza som startet etter at Hamas tok makten på Gazastripen i 2007 – og Israel sammen med Egypt iverksatte en blokade av Gaza. Krigen i 2014 begynte etter at Israel lanserte en større militæroperasjon kalt «Operation Protective Edge» på Gazastripen.[10][11] Angrepet hadde som uttalt mål å stoppe palestinske raketter som ble sendt mot Israel, ødelegge tunneler på grensen til Israel og å ramme Hamas' lederskap hardt.[12][13][14] Rakettbeskytningene fra Gaza hadde pågått i lav skala over lengre tid, men økte kraftig etter at Israel gjennomførte flere flyangrep mot Gaza i juni.[15] De palestinske rakettbeskytningene har blitt satt i sammenheng med misnøye som Israel og Egypts blokade hadde skapt for innbyggerne på Gaza.[16][17][18][19]
Objektivitet: Ladete formuleringer Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Gazakrigen 2014 | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Konflikten mellom Israel og Gaza | |||||||
Byen Beit Hanun, helt nord i Gaza, ble påført store ødeleggelser og ble beskrevet som ubeboelig etter krigen. (Bildet er tatt 5. august 2014) | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Gaza Iran (våpenstøtte)[1] | Israel USA (våpenstøtte)[2] | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Ismail Haniyeh Mohammed Deif Ramadan Shalah | Benjamin Netanyahu Moshe Ya'alon Benny Gantz Amir Eshel Sami Turgeman Yoram Cohen | ||||||
Styrker | |||||||
20 000-40 000 soldater fra Hamas.[3] 5000 soldater fra Islamsk Jihad.[4] | 176 500 soldater/personell var involvert i krigen. 445 000 reservister.[5] | ||||||
Tap | |||||||
2131 (1473 sivile)[6] Over 10 100 skadde[6] (OCHA) | 72 (6 sivile)[6] 530 skadde[7] (OCHA) |
Det er antatt at voldseskaleringen i juni skjedde på bakgrunn av bortføringen av tre jødiske ungdommer på den okkuperte Vestbredden. Israel beskyldte Hamas for å stå bak ugjerningen, og spenningen økte ytterligere da de tre ungdommene ble funnet drept.[20] Andre forholdt som har blitt trukket frem er forsoningsavtalen mellom Hamas og Fatah.[21]
Over 2 200 ble drept og over 10 000 ble skadd i krigen, for det meste palestinere.[6] Krigen gikk hardt ut over sivilbefolkningen, blant annet så ble over 500 barn drept på Gazastripen.[6][22][23]
110 000 bygninger ble ødelagt eller skadet på Gazastripen[24] og over 100 000 ble gjort hjemløse.[25]
Det er antatt at den utløsende årsaken til volds-opptrappingen og krigen var bortføringen av tre jødiske ungdommer som var bosatt på den okkuperte Vestbredden. Israel anklaget raskt medlemmer fra Hamas for å stå bak udåden.[26] Hamas avviste imidlertid beskyldningene og beskyldte på sin side Israel for å benytte hendelsen som et påskudd til å rette et angrep mot dem.[27]
Spenningen i området økte ytterligere da Israel like etter lanserte en operasjon på Vestbredden kalt «Operation Brother's Keeper». Operasjonen var i hovedsak rettet mot Hamas, og i løpet av juni ble over 500 palestinere arrestert (inkludert de fleste av Hamas sine ledere på Vestbredden)[28] og seks personer drept (inkludert to barn).[29] 25 hus ble også ødelagt og over 700 ble skadd.[29] Operasjonen ble delvis utført i samarbeid med palestinsk sikkerhetspoliti (noe som førte til opptøyer i flere byer på Vestbredden).[27]
I slutten av juni økte spenningen og volden enda noen hakk da de tre jødiske ungdommene ble funnet døde, tilsynelatende drept. Like etter ble en palestinsk tenåring fra Jerusalem bortført og brent til døde i en hevnaksjon utført av unge jødiske ekstremister.[30] Tre personer, inkludert to mindreårige, ble arrestert for drapet,[31] og ringlederen ble i 2016 dømt til livstid pluss 20 år.[32] Høyesterett opprettholdt dommen etter en anke i 2018.[33]
Israelske flyangrep mot mål i Gaza og palestinske rakettangrep mot Israel i juni bidro også til voldseskalering. Israels luftforsvar utførte minst 80 angrep i juni,[34] samtidig som rakettbeskytningene fra Gaza ble intensifisert. I begynnelsen av juni forsøkte partene å fremforhandle en våpenhvile, samtidig som Hamas forgjeves forsøkte å få mindre væpnede grupper til å returnere til våpenhvileavtalen fra 2012.[35] Hamas erklærte at de var villige til å inngå en våpenhvile dersom luftangrepene opphørte, mens Israel på sin side kun ville svare på videre rakettangrep.[36] Rakettangrepene og luftangrepene fortsatte imidlertid, og den 7. juli erklærte Hamas at de selv hadde skutt raketter[37] som svar på et israelsk bombeangrep dagen før som hadde drept syv av deres medlemmer.[38]
Spenningen og protestene økte i takt med voldshendelsene og enkelte Hamas-ledere oppildnet folket til å starte en tredje intifada.[27]
Israel mislikte sterkt den nylige forsoningsavtalen mellom Hamas og Fatah i april. Forsoningsavtalen ble ønsket velkommen av verdenssamfunnet, men ikke av Israel.[39] Avtalen førte til at Israel brøt de USA-støttede fredssamtalene mellom Israel og palestinske forhandlere.[17]
Enkelte analytikere mente at Israel iverksatte angrepet for å svekke Hamas mest mulig før de ble tatt opp i PLO.[40][21]
Det israelske angrepet (som de selv kalte Operation Protective Edge) begynte med et større luftangrep natt til den 8. juli. I midten av juli ble det utvidet til en begrenset bakkeinvasjon der stridsvogner ble satt inn. Hovedmålet med denne fasen var ifølge det israelske forsvaret å lokalisere og ødelegge såkalte smuglertunneler sim nå ble brukt til å trenge inn i og angripe Israel.[41] Den israelske marinen deltok også i krigen.
Krigen ble avbrutt av flere kortere våpenhviler,[42] og den 26. august (etter 50 dager med krig) ble det inngått en tidsubegrenset våpenhvile der Israel blant annet gikk med på å lette på blokaden.[43]
Krigen førte til omfattende skader i Gaza og ble den dødeligste og mest ødeleggende siden Seksdagerskrigen i 1967.[44] De ble påført større ødeleggelser - og flere ble drept - enn under den første Gaza-krigen i 2008. Ødeleggelsene i Israel var små. Langt færre mistet også livet, men de israelske tapstallene var betydelig større enn under krigen i 2008.
2 131 palestinere ble drept i krigen, av dem over 500 barn.[6] I alt 1473 var sivile.[6] 10 100 ble skadet, av dem 3 374 barn, 2 088 kvinner og 410 eldre.[6] I tillegg til dette ble rundt 25 palestinere drept av Hamas etter å ha blitt beskyldt for å være kollaboratører.[6] Mellom 70% og 77% av de som ble drept i krigen på palestinsk side var sivile.[45] Det israelsk militæret hevdet at de under krigen hadde drept 616 militante (341 fra Hamas, 182 fra Islamsk Jihad og 93 fra mindre grupper). De hevdet disse utgjorde 5 % av medlemmene i de to organisasjonene.[46] (Drepte og skadde under opptakten til krigen er ikke tatt med for noen av partene).
71 mistet livet på israelsk side, av dem 66 soldater og fem sivile, inkludert ett barn.[6] En utenlandsk gjestearbeider ble også drept.[6][47] Rundt 7% av de drepte var sivile. 530 ble skadet (450 soldater og 80 sivile).[7] Dette var Israels største tap siden Libanon-krigen i 2006.
I begynnelsen av august opplyste UNICEF at over 370 000 barn på Gaza hadde behov for umiddelbar krisehjelp på grunn av traumer.[48]
Over 485 000 personer var på det meste internt fordrevne i Gaza under krigen.[6] Disse utgjorde 27 % av Gazas befolkning på 1,8 millioner. På israelsk side flyktet over 5000 fra sine hjem på grunn av rakettbeskytninger fra Gaza.[49]
De israelske angrepene forårsaket meget store materielle ødeleggelser på Gazastripen. Totalt ble rundt 110 000 bygninger skadet.[25] Minst 18 000 boenheter ble ødelagt.[6] Omkring 9 000 av disse ble totalskadet, eller såpass skadet at de måtte rives. Resten trengte omfattende reparasjoner før det var mulig å bo i dem igjen. I tillegg hadde 5 600 hus fått mindre skader.[50] 108 000 hadde som følge av dette blitt gjort hjemløse.[6][50] Til sammenligning ble det under Gaza-krigen i 2008-2009 ødelagt 6 400 hus.[50] Beit Hanoun, en by med 32 000 innbyggere som ligger helt nord på Gazastripen, ble hardest rammet. Her ble rundt 70 % av alle hjem ødelagt eller hardt skadet under krigen, og all vann og kraftforsyning ble satt ut av drift. Byen ble etter krigen beskrevet som ubeboelig.[51][52] I Gaza by ble 20-25 % av alle hjem skadet.[51] Distriktet Shejaiya, som ligger øst for Gaza by, ble også svært hardt rammet. Distriktet ble utsatt for tung artilleribeskytning og ble nærmest lagt i ruiner i løpet av ett døgn.[53] Her oppstod det også harde kamper mellom israelske soldater og militante fra Hamas, som kostet 13 israelske soldater livet og flere titalls palestinske.[53]
Seks UNRWA-skoler ble beskutt av israelske tanks. Disse skolene huset tusenvis av flyktninger på grunn av krigen. Minst 47 personer ble drept (alle sivile), inkludert ti ansatte ved skolene, og flere hundre ble skadet.[54] Lagre med raketter ble funnet på tre slike FN-skoler. FN reagerte kraftig på funnene, men det var ikke kjent hvem som hadde plassert våpnene i skolebygningene.[55] Det ble ikke blitt funnet våpen på de skolene som ble rammet av de israelske angrepene.[54]
Angrepene ble sterkt fordømt av FN, og UNRWA-sjef Pierre Krähenbühl uttalte at «det finnes ikke ord som kan uttrykke mitt sinne».[55] Ifølge Gazas utdanningsminister ble i alt 26 skoler ødelagt og 232 skadet.[56] Så sent som i midten av september ble fremdeles 20 skoler benyttet som bolig for i alt 64 000 flyktninger.[56]
Rundt 360 fabrikker ble ødelagt eller sterkt skadet.[57] Flere hundre husdyr ble også drept. Blant annet 370 melkekyr i Beit Hanoun og 20 kameler i Beit Lahiya.[57] Gazas eneste kraftverk ble også ødelagt.[58] Så sent som i november var mer enn 450.000 mennesker uten tilgang til offentlig vannforsyning.[59] Det ble etter krigen anslått at 20 prosent av næringslivet i Gaza ble ødelagt av krigen.[59]
Gaza ble bombet med rundt 20 000 tonn med eksplosiver, nær halvparten ble levert fra fly.[60] Skadene som ble forvoldt i Gaza ble anslått å ha en kostnad på 40 milliarder kr.[61] Organisasjonen Shelter Cluster, som styres av Flyktninghjelpen, FNs flyktningråd og Røde Kors, anslo at gjenoppbyggingen ville ta 20 år.[61]
Skadene på Israelsk side var små i forhold.
I slutten av januar 2015, et halvt år etter krigen var fremdeles Gaza sterkt preget av krigshandlingene. Strømbruddene varte flere timer i døgnet og tusenvis var fremdeles uten strøm. Gjenoppbyggingen gikk svært tregt, mye på grunn av blokaden, mangel på midler og en politisk krangel mellom Hamas og Fatah.[25] For at gjenoppbyggingen skulle skje i løpet av noen år, var det anslått at de trengtes mellom 5 000 og 7 000 tonn sement daglig. Siden krigen sluttet i august hadde det kun blitt sluppet inn 25 000 tonn. Noe som var beregnet som mindre enn behovet for én uke.[25]
Israel utførte rundt 5 230 luftangrep mot Gaza, mens Hamas og andre grupper sendte 4 590 raketter mot Israel, hvorav 3 660 landet på israelsk jord.[61] Bare 25 % av rakettene som ble sendt fra Gaza hadde et potensial til å treffe befolkede områder i Israel.[62] Mange av disse ble stoppet av Iron Dome, et mobilt luftforsvarssystem med missiler som ble utviklet for å avskjære innkommende raketter og granater. Systemet avskar i alt 735 raketter og skal ha hatt en suksessrate på 90 %.[62] Systemet viste imidlertid liten evne til å ødelegge selve stridshodet på innkommende raketter, slik at dette falt ned og eksploderte på bakken.[63][64]
Israel hevdet å ha ødelagt i overkant av 30 såkalte smuglertunneler.[65] Disse tunnelene ble i enkelte tilfeller brukt til å iverksette angrep mot Israel.
Etter en måneds krigføring hevdet Israel at tre fjerdedeler av Hamas 10 000 raketter enten hadde blitt brukt eller ødelagt.[66]
Krigføringen kostet Israel over 15 milliarder kr.[61] Kostnadene førte til at statsbudsjettet måtte kuttes med to prosent. Kun forsvaret og etterretningen ble skjermet for kutt.[61]
Internasjonalt var reaksjonene blandede. På regjeringsnivå fikk Israel mest støtte fra land som USA, Canada og Frankrike som har la vekt på Israels rett til å forsvare seg. De fleste andre europeiske land var forholdsvis nøytrale i sine reaksjoner, mens Russland, samt land i Midtøsten og Latin-Amerika stilte seg negativ til Israels krigføring. Sterkest var reaksjonene fra Bolivia, som beskyldte Israel for folkemord og beskrev landet som en terror-stat.[67]
Det var forøvrig folkelige protester og støttedemonstrasjoner i mange land.
Amnestys rapport fra november inneholdt hard fordømmelse av Israel. De konkluderte med at Israel utviste «en sjokkerende mangel på respekt for sivilbefolkningen» under militæroffensiven på Gazastripen.[68]
I slutten av august gikk over 300 Holocaust-overlevende, og deres etterkommere, ut med hard kritikk av Israel i et åpent brev der de kalte krigføringen for «Israels folkemord på det palestinske folk». I brevet tok de over 300 til orde for full økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel på grunn av det de mener er landets «omfattende forsøk på å ødelegge Gaza». Underskriverne uttrykte bekymring over det de beskrev som den «ekstreme og rasistiske dehumaniseringen av palestinere i det israelske samfunnet, som har nådd et feberhøyt nivå». Den største gruppen av dem som har underskrevet det åpne brevet kommer fra USA, mens andre av underskriverne bor i Israel, Tyskland, Frankrike og Canada. Det åpne brevet kom som et svar på en annonse som Holocaust-overlevende og Fredsprisvinner Elie Wiesel hadde rykket inn i flere aviser i forskjellige land. Wiesel anklaget i sitt brev Hamas for å ofre barn fordi organisasjonen skjøt ut raketter fra tungt befolkede områder på Gaza-stripen.[69]
Krigen hadde stor støtte blant den jødiske befolkningen i Israel. En meningsmåling som ble gjennomført like etter at de israelske bakkestyrkene hadde trukket seg ut av Gaza, viste at hele 95% mente at krigen var rettferdig.[70]
Under krigen demonstrerte en gruppe høyreekstreme israelske aktivister i Tel Aviv mens de sang slagord som hyllet drapene på palestinske barn på Gaza.[71] Flere israelske fredsaktivister skal ha blitt truet på livet etter at de hadde kommet med kritikk av den israelske krigføringen.[71]
Den kvinnelige CNN-reporteren Diana Magnay ble truet og trakassert av israelere da hun skulle lage en reportasje om israelere på fjellet over Sderot som jubler for bombene som landet på Gaza. Reporteren skal like etter ha omtalt dem som avskum på sin Twitter-konto. Reaksjonene over uttalelsen førte til at CNN valgte å ta henne av Midtøsten-dekningen.[72]
2. januar 2015 leverte den palestinske FN-delegasjonen en søknad til FN om å få innlemmet Palestina i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). En slik tilslutning gjør at de kan de be straffedomstolen etterforske israelere for krigsforbrytelser i de okkuperte områdene.[73] Israels statsminister Benjamin Netanyahu ba straks ICC avvise den palestinske søknaden og dagen etter straffet han Palestinerne ved å holde igjen en milliard kroner skattepenger som landet har krevd inn på vegne av palestinerne.[74] De israelske straffetiltakene møtte kritikk fra både USA, EU og den Israelske presidenten.[75]
7. januar godtok FNs generalsekretær Palestinas søknad. Noe som betyr at de vil bli innlemmet i ICC den 1. april 2015. Etter dette vil alvorlige forbrytelser begått på palestinsk territorium kunne prøves for den internasjonale domstolen.[76]
Amer Abu Eisha og Marwan Qawasme, to av de tre som Israel mente skal ha drept i tre jødiske tenåringene, ble begge skutt og drept i en skuddutveksling med den israelske hæren i Hebron på Vestbredden i september 2014. Den tredje antatte gjerningsmannen, Hossam Qawasme, ble arrestert og dømt for å ha organisert og finansiert bortføringen. Han ble i januar 2015 dømt til tre ganger livstid. Israelske myndigheter beskyldte Hamas for å ha stått bak planleggingen av kidnappingen, men dette har ikke blitt bevist og Hamas skal selv ha benektet å hatt noen befatning med kidnappingen.[20]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.