From Wikipedia, the free encyclopedia
Galei er en skipstype som har sin opprinnelse i oldtidens Roma og Karthago, et krigsskip som ble rodd av slaver. For å kunne forflyttes over lengre strekninger, ble galeier rigget med to master og latinerseil, men de ble alltid rodd i kamp.
Skipstypen kom etterhvert i bruk i en rekke middelhavsland. Det er bygd galeier med opptil tre dekk for roere, 500 totalt. På de største årene var det fire roere på hver. Fartøystypen var i bruk frem til slutten av 1700-tallet.
I våre farvann var galei et langt, smalt, lettgående seil- og rofartøy med stor besetning, de hadde gjerne 18 til 26 årer. De nordiske galeiene var bestykket med 1 til 4 kraftige kanoner i stevnen og mindre sideskyts. Galeiene var lite sjødyktige. I Norge var galei et fellesnavn for bl.a kanonsjalupper, kanonjoller og skjærbåter.
Fellesbetegnelsen galei på rofartøy for militær hensikt som ment en rekke skipstyper i de norske farvannene kom til Norge i midten av 1500-tallet.
Galeibyggingen av større rofartøyer som betegnes som galei var kjent siden 1566, kan ha vært inspirert av de engelske rofartøyer som betegnes som galleass, fullriggede, smalt og lavbordet krigsskip. I 1555 ble en bark bygget på samme måte ved å ha 40 til 60 årer med et dekk over. Bestykningen var deretter satt på det øverste dekket som med de engelske galleasser. Galeier fram til cirka 1600 besto av ulike skipstyper som en bark, en jakt/jagt, en pinke, en dobbelt pinke eller en rorsjagt (kjent siden 1550).
Frederik II ansatte en skipsbygger ved navn Hugo Beda i 1573 som dro til Norge der han fikk en gård med eiendommer på livstid uten avgift. Etter å ha slått seg ned fikk han ordre for å bygge 3 nye galeier. Skipsbyggerens opprinnelse er ikke kjent, men kan være fransk dersom han var kjent med galeibygging. De tre galeier ble en suksess, 10 andre var bygget i løpet av 1570-årene. I 1576 var 18 galeier bygget i Danmark-Norge. Trønderne bygget en galei og en bark i desember 1579. En skipsbygger var sendt til Båhuslen av kongen for å fullført byggingen av en galei i 1581. En annen galei ble også bygget samme år i Akershus len.
I 1576 var et storskip, «Hercules» på 200 lester utrangert. Det ble ombygget til en galei som kunne ha en tung bestykning på 16 store kanoner opptil 24 punds kaliber. De større galeier fram til midten av 1600-tallet var egentlige smale orlogsfartøyer med full rigg fremfor gruntgående, raske rofartøyer, mer lik galeas enn galei. De mindre galeier hadde latinerseil. En utgiftspost over proviant bevart fra mai 1576 for «Danske Galej» antyder et samlet mannskap på 160 mann inkludert roere.
Christian IV hadde egne galeieskadrer i den dansk-norske fellesflåten som i ettertiden var navngitt som «David», «Salomon», «Jacob», «Blaa Mynde» f.eks og noe mer broket utfra hvilken skipstype det var tale om. «David» sjøsatt i 1580 hadde et deplasement på 200 tonn og et mannskap på 52 mann med 24 skyts ombord, hadde tre master med under- og mersseil og kunne og drives frem med årer. Mesteparten av galeiene var bygget i Norge ved Christian IVs kroning i året 1596.
Betegnelsen jagt som var anvendt for de mindre rofartøyer i dansk tjeneste, var også brukt om en typisk galei som «Pønitens» sjøsatt i 1602 på 100 tonn i deplasement med en bestykning på 10 skyts.
Fra midten av 1500-tallet var franske skipsbyggere hyret for galeibygging i Danmark-Norge. Fra 1600 finnes det bevarte konstruksjonstegninger av galeier av middelhavstype som kan ha vært disse som betegnes som jagter. I 1597 ble skotske skipsbyggere hyret for å bygge galeier, den første var David Balfour som skulle bygge storskipet Tre Kroner. Balfour bygget en galei på 40 alen i kjøllengde med 24 årer på hver side, senere to mindre galeier med 17 årer på hver side.
En lettere type med latinerseil og stevnarmering beregnet for lokalforsvar og seilas i indre farvann var oppført som en del av det norske sjøforsvaret fra midten av 1500-tallet, men de var dyre å bygge og utruste. Under Kalmarkrigen uttrykket nordmenn flere ganger ønske om å få bygge de mer robuste skjærbåter overfor kongen fremfor galeier som var vanskelig å bygge med liten ekspertise fra før.
Dette var noe rettet opp omkring 1618 da galeibyggingen var gjenopptatt og et stort antall var bygget. Dette skulle vise seg å være et hell for forsvaret av de danske øyene under keiserkrigen 1625-29. Etter at de keiserlige styrker hadde tatt halvøya Jylland høsten 1627 måtte kongen gjøre bruk av sin flåte for å hindret de keiserlige fra å komme seg over til øyene. Med en aggressiv bruk av de mindre fartøyer medregnet galeiene klarte danskene å forsvare sitt farvann, å rette angrep på keiserlige holdepunkter og å avverge forsøk på å organisere en sjøstyrke. Ved årsskiftet 1628/29 var det tilsammen 21 galeier under det danske flagget, størstedelen var bygget i Norge.
Først i 1632 beordret Christian IV alle norskbyggede galeier nedsendt, de erstattes av skjærbåter som roersjagter. I årene framover besluttet man at de gjenværende galeiene skulle selges. Det skyldes mangel på penger til å ha disse i krigsberedskap. To nye galeier, «Højenhald» og «Ørnen» var bygget omkring 1636. De var egentlig mindre orlogsfartøyer, mer som fregatter med årer i tillegg. Skip med tungt artilleri var nå foretrukket. Flere skip som fikk tilleggsnavn galej som «Samsons Galej» kunne mer betegnes som mindre, fullriggede fartøyer med årer i tillegg.
Den norskfødte sjøoffiseren Cort Adeler hadde bakgrunn i venetiansk tjeneste fra 1641 og hadde deltatt i krigene mot tyrkerne i Det osmanske riket hvor galeien var fremdeles dominerende i sjøstridighetene. Han la sitt elsk på den sedvanlige galeien av middelhavstype som bygges i tyrkisk fasong med åpent fribord, tung stevnarmering med overbygg og hytte ovenpå akterenden. Denne skipstypen var slankere, gruntgående med stor besetning av roere som ble arrangert i samme fasong som på middelhavsgaleier.
Som generaladmiral for den dansk-norske fellesflåten i 1663 startet Adeler en massiv opprustning med nybygging og oppkjøp av mange krigsskip. Det var bare fire jagter tilbake året før. Etter å ha vært i Nederland kom han til Bergen i mars 1664 hvor han oppførte et verft for bygging av galeier. I juli, få måneder senere, ble den første galeien ved navn «Friderich» ferdigstilt etter å ha vært ført fra Nederland. Som den tyrkiske galei nr. 1 var denne modellen for tre andre galeier som ble bygget i 1666 i København.
Den voldsomme nysatsingen på galeier som en midlertidig avløsning av skjærbåter skyldes de nye forhold etter Karl Gustav-krigene, svensk herredømme over vestkysten mellom Falsterbo i sør og Halden i nord med mye skjærgårdsfarvann som ble oppfattet som en ny trussel på sjøsiden mot Danmark-Norge. Med den nye skipstypen kunne også sterkere krigsskip i skjærgården angripes fordi den sterke stevnarmeringen kunne ha større stykkvekt enn tidligere, delvis beskyttet av en lukket bakk med dobbelt frontvegg som kunne beskytte roere mot beskytning forfra.
De nye galeier etter tyrkiske mønster som Adeler innførte, var en suksess på de fleste områder. De kunne ha en fast besetning på bare 20 mann i tillegg til de mange roere som kunne besta av soldater eller sjømenn fra kystbefolkningen, dermed avlastet de de større orlogsfartøyene. Ikke lenge etterpå innførte Sverige den nye skipstypen som motsvar mot de dansk-norske galeier som hadde vist seg formidable som et kraftig våpen i skjærgårdskrig. Gyldenløvefeiden 1675-79 så ikke mye strid mellom galeier og fiendtlige skip, men de var meget anvendelige til støtte for de norske styrker i Båhuslen.
Adeler hadde ved sin død i 1675 bygget 8 større galeier med en lengde på mellom 70 og 104 fot samt et mindre antall mindre galeier også betegnet som halvgalei, noe større enn en skjærbåt. Behov for et stort mannskap av roere som måtte underholdes tvang fram en begrensning på antall galeier som i 1697 var på 6 stykker som måtte i opplag når det ikke var krigsberedskap.
Dette antallet var noe øket under den store nordiske krigen da det var oppstått et behov for gruntgående krigsfartøyer som kunne støtte stykkprammer og for å angripe mål i kysttrakter ved Rügen som på den svenske vestkysten. Galeiene under denne krigen var i hovedsak bemannet med nordmenn. Under slaget i Dynekilen hadde Tordenskjold med seg tre galeier, «Louise», «Prins Christian» og «Charlotte Amalie» som var meget viktig for å kunne slepe stykkprammene. Galeiene deltok i kampene under den berømte sjøhelten i årene 1716 til 1719 med stor heder.
Etter den store nordiske krigens slutt fortsatte galeitjenesten i det norske forsvaret som del av den dansk-norske fellesflåten, men nedrustingen i årene framover førte til et synlig forfall som ble aktualisert i 1740-årene. Da hadde svenskene startet en ny militær opprustning med en atskilt skjærgårdsflåte som kunne bli et alvorlig problem for forsvaret av Norge. En egen flotilje forutbestemt for Norge med base i Stavern ble planlagt. Den skulle bestå av 8 galeier, 1 fregattgalei, 1 brigantingalei, 6 skjærbåter, 6 dobbelte sjalupper, 2 stykkprammer, 1 hukkert og 1 galiot.
Fredriksvern Verft ble anlagt fra 1750 til 1767 med tilsammen ti galeiskur og seks skjærbåtskur langs sjøen og ble basen for den nye flotiljen, den såkalte Fredriksvernflotiljen. Det første fartøyet som var bygget var «Moss» på 40 årer som ble sjøsatt i 1762. Fram til 1767 var 11 galeier bygget, en med 40 årer, 8 med 32 årer og 2 med 24 årer. Den største av disse galeiene hadde en besetning på 189 mann, det var to mann på hvert par årer. Den vanlige galeien i 1760-årene var opptil 120 fot lang, 20 fot bred og 6 fot dypgående og hadde to master med latinerseil.
Galeiene var mobilisert for krig flere ganger uten å ha sett strid, men bare to ganger var de norske galeier i krigsoppdrag, under Tyttebærkrigen og i 1801. Årene mellom 1801 og 1807 var en fredelig tid som så mye nedrustning. Tiden for tanker om en fornyelse av flotiljen var ankommet. Mobiliseringen i 1801 hadde vist at galeiene var lite brukbare med altfor stor behov for mannskap. De mindre, billigere kanonsjaluppene kunne ha tyngre skyts med seg, slik at disse kunne erstatte de større og mer krevende galeiene.
I 1807 var bare to galeier tilbake, resten var solgt. De ble raskt utrangert da større kanonsjalupper for de tyngre sjøartilleristykker med en lengde på 70 fot ble bygget for et mer effektiv forsvar med halvparten av en galeis besetning.
I Norge eksisterer fortsatt minner om bygging av denne båttypen i form av galeiskurene ved Fredriksvern Verft i Stavern anlagt mellom 1750 og 1758.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
