Remove ads
Gabriel Scott (født Gabriel Scott Jensen; 8. mars 1874, død 9. juli 1958) var en norsk forfatter som er kjent blant annet for romanen Kilden, som handler om fiskeren Markus. Scott skrev en rekke populære bøker og regnes sammen med Vilhelm Krag som «Sørlandets dikter».
| Gabriel Scott | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Gabriel Scott Jensen 8. mars 1874[1][2][3]  Leith (Storbritannia) | ||
| Død | 9. juli 1958[1][2][3] (84 år) Arendal (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, barnebokforfatter | ||
| Utdannet ved | Kristiansand katedralskole Gimle | ||
| Mor | Caroline Mathilde Schytte Jensen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Språk | Norsk[4] | ||
| Utmerkelser | Gyldendals legat (1936) | ||
| IMDb | IMDb | ||
Bakgrunn
Gabriel Scott ble født i Leith, der faren Svend Holst Jensen (1846–1908) var sjømannsprest og først vurderte å kalte sin førstefødte Martin Luther. I stedet fikk han fornavnene Gabriel Scott, Gabriel etter erkeengelen, Scott til ære for både Skottland og forfatteren Walter Scott.[5] Da Gabriel Scott Jensen debuterte som forfatter i 1894, anbefalte faren ham å kalle seg bare Gabriel Scott, fordi dette kortere navnet lettere ville bli lagt merke til.
Gabriel Scotts mor var komponist og forfatter Caroline Mathilde Schytte Jensen (1848–1935) og publiserte over 200 barnesanger, herunder Tre søte småbarn med øyne blå, som ektemannen skrev teksten til.[6] Melodien er bygget over en skotsk folketone fra tiden de bodde i Skottland. Hun var datterdatter av Andreas Faye, og slekten nedstammet fra den svenske baronen Johan Skradesius Schytte, huslærer for Gustav Adolf 2. Scotts far, Svend Holst, var sønn av kjøpmannen Anthoni Jensen, som var Drammens rikeste mann før han gikk konkurs. Scotts far tok eksamen som preseterist og var helt uvanlig språkmektig. Han mestret ikke bare engelsk og tysk, men også ungarsk og norrønt. Hans innsats for Ungarns nasjonaldikter Sandor Petöfi skaffet ham ærestittelen «Ungarns Bjørnstjerne Bjørnson».[7]
I 1883 flyttet familien til prestegården på Høvåg mellom Lillesand og Kristiansand, og i tiårsalderen plantet Scott et grantre utenfor huset. Som eldre mann sa han: «Treet begynner visstnok å bli dårlig innvendig, og jeg er spent på hvem som skal først i bakken!»[8] I 1887 flyttet han til Kristiansand for å studere, selv om familien bodde i Høvåg. Scott gikk tre år på realskole, og et halvt år på katedralskolen (gymnaset), før han sluttet på skolen. Han hadde aldri særlig gode karakterer, men var aktiv i skoleavisen Æblet på den tiden da katedralskolens rektor avbrøt elevenes minnemarkering ved Bjørnstjerne Bjørnsons død, noe som avstedkom en pipekonsert.[9]
Gabriel Scott hadde tre yngre søsken:
- Anne Marie Schytte, gift med tyskeren Oskar Schytte. Sammen dro de til Alaska for å drive restaurant, men endte i California.
- Christian Smith bodde mange år i Kina, og ville ikke bosette seg i Oslo før byen kalte seg Kristiania igjen, men flyttet til sist til Oslo likevel. Han døde i 1945.
- David Faye var den eneste som ble født i Høvåg. Han ble døpt med en flaske vann faren hadde hentet fra Jordanelven. David flyttet til Chicago, der sporene etter ham forsvant.[10]
I slutten av tenårene skrev han en rekke dikt som kom på trykk i lokalavisene. Han gikk i smedlære i Kolbjørnsvik mekaniske verksted, og tok i 1894 eksamen ved Skiensfjordens mekaniske Fagskole. Den praktiske utdannelsen slapp aldri helt taket i ham, og han syslet med oppfinnelser som modellfly, langbuer og rottegift.[11] Men i 1894 debuterte han med utgivelsen Digte, og etter hvert skrev han flere dikt, teaterstykker, barnebøker og noen noveller.
Sent på 1890-tallet var faren sogneprest i Grimstad, og den unge dikteren bodde i Grimstad i perioder, noe som særlig gjenspeiles i hans nøkkelroman Fugl Føniks fra 1898. Skandalen var komplett fordi folk kunne gjenkjennes i boken, og Scott så seg nødt til å flytte - eller flykte - til Lillesand. Mange følte seg så tråkket på at det ble truet med rettssak.[12] I romanen beskrives Grimstads innbyggere slik: «De fødes pygmæer og dør pygmæer, det er sagen.»[13]
Avisdebatten rundt romanen gikk hardt ut mot Scott, som ble kalt en «gjøkunge»:
- Det var en Gjøgeunge,
- som kom i Reden ind
- med hvas og kløftet Tunge,
- med Bitterhed i Sind.
- Den Fugl, den kunde flyve,
- den Vinger fik af Gud,
- men brugte dem som Tyve
- og smudsed Reden ud.
Scott måtte i desember 1898 rykke ut med en dementi, ikke minst fordi hans venn organisten Rojahn var blitt utpekt som medvirkende til boken: «Det er mig bekjendt, at en del af den harme Fugl Fønix har opvagt i Grimstad, er blevet overført paa min ven organist Rojahn, der skulde bistaaet mig med vink og raad under bogens udarbeidelse. Mod dette nedlægger jeg herved en energisk protest og beder om, at bitterhed og vrede over bogen maa rettes mod mig alene, da jeg, og kun jeg er ansvarlig for hver tøddel i bogen.»[14]
Scott og Hamsun
Gabriel Scott oppsøkte Knut Hamsun i 1894, da Hamsun bodde i Torridalsveien på Lund for å skrive ferdig Pan. Unge Scott ville gjerne høre Hamsuns mening om diktene han hadde skrevet. På den tiden orket ikke Hamsun besøkende, men Scott tok han imot og ga ham flere råd.[15] Og i 1896 utga Scott diktsamlingen Dag og prosabøkene Vester i Skjærene og Aftenrøde – Arkitekt Helmers optegnelser[16] - mens Hamsun i 1898 utga et skuespill som også het Aftenrøde.
I 1915 utkom Scotts roman Jernbyrden, historien om Jan Vibe som ble hans gjennombrudd, ikke minst takket være Hamsuns anbefaling: «En storartet bok!» Hamsun anmeldte det tilsendte eksemplaret i Aftenposten 27. november 1915: «Læseren får ingen usunde Hikst av "Spænding", det er ikke Teater, det er Liv...Lat mig få lov til, Hr. Redaktør, at vise til denne Bok for Folket og Hjemmene...Gabriel Scott har noget at fare med.» De neste årene møttes de to forfatterne iblant, i pokerlag blant annet. Politisk sett var både Scott og Hamsun i utgangspunktet tyskvennlige, men for Scott endret dette seg da han før krigen ble kjent med Nazi-Tysklands jødeforfølgelser.[17]
Hamsuns biograf Ingar Sletten Kolloen mener at Jernbyrden inspirerte Hamsun til Markens Grøde som utkom i 1917 og skaffet ham Nobelprisen i 1920. En forskjell mellom bøkene er at mens Scott skildrer fortid med handling fra dansketiden - blant annet henter han stoff fra historien om søstrene Ane og Alet fra Øyestad som ble henrettet med halshugning i 1771 for å ha drept flere mennesker med «fluekrutt», en type arsenikk[18] - legger Hamsun handlingen til sin samtid. Scott er også mer opptatt av enkeltmennesket og nestekjærlighet, mens Hamsun er rettet mot livets nådeløshet.[19] Scotts Jan Vibe fremstår som en modell for Hamsuns Isak Sellanrå, samtidig som Isak Sellanrå kan ha tjent som modell for fiskeren Markus i Scotts bok Kilden fra 1918.[20]
Nørholm var Scott visstnok bare innom én gang. På den tiden omtalte Vilhelm Krag Hamsun som «mannevond».[21] Og Hamsun hvilte middag og ville ikke forstyrres, men siden Marie Hamsun hørte at ektefellen var stått opp igjen, meldte hun besøket. Hamsun ble rasende. Hans kone gjemte seg i fjøset, og Hamsun forlot også huset ut kjøkkendøren - uten hatt, det skjedde ellers aldri. Scott ble overlatt til seg selv.[22]
De vergeløse og Ingvar Foss-saken
De vergeløse ble utgitt i 1938 og handler om barnehjemsbarna på Flugum gård, de som var glemt av alle. Scott bok er en av Norges mest kjente tendensromaner gjennom tidene, ikke minst fordi den ble filmatisert i 1939, regissert av Leif Sinding som også regisserte Tante Pose året etter. De vergeløse gikk sammenhengende over 3 måneder på Oslo-kinoene, og var en suksess også i de andre nordiske landene. «Bortsatte barn» fikk på 1930-tallet mye avisomtale. Det vakte stor bekymring at kontrollen med de små private barnehjemmene var så dårlig. Scott la handlingen til Hurum, der hans mor kom fra. Scott hadde selv bodd der noen måneder hos morens foreldre, da familien kom til Norge fra Skottland og ventet på å flytte til Høvåg. Scott satte seg inn i den pågående «analfabetsaken», der 24 år gamle Ingvar Foss var blitt bortsatt som «åndssvak» på en gård i Hurum fra 8-årsalderen, og dermed aldri fikk skolegang. Våren 1937 gikk han til erstatningssøksmål mot gårdbrukeren, skolestyret og kommunen. Av Scotts brev til forleggeren Harald Grieg fremgår at han satte seg inn i forholdene Foss var vokst opp i, og at det hadde rystet ham.[23] Morgenbladet og Nationen kritiserte Scott fordi det angivelig ikke fantes noen analfabetisme i Norge i 1938.[24]
Barnehjemmet i Hurum eksisterte mellom 1918-24 og hadde totalt 19 barn som alle kom fra forsorgen i Oslo. De var klassifisert som «åndssvake», og bare gårdbrukeren og hans familie tok seg av dem. Det var lite og dårlig mat og hard behandling. Til slutt ble hjemmet stengt av kommunen. Ingvar Foss ble likevel boende på gården som fosterbarn. Etterhvert fikk han lært seg å lese. Scotts hovedperson heter Albert og kommer fra en bygd. Albert er flink til å lese og går på skolen inntil han blir bortsatt på Flugum. Albert og de andre barna lider mye vondt, men Scott lar romanen slutte godt. De reddes av en far som kommer uanmeldt på besøk og ser hvor ille det er. Han tar dem med til Oslo for å melde gårdbrukeren til myndighetene. I virkelighetens verden gikk det ikke like godt. Saken Ingvar Foss fikk reist, var ingen straffesak, bare et søksmål om skolegangen. Erstatningssøksmålet mot kommunen ble avvist som foreldet, og gårdbrukeren ble frikjent - fordi han ikke hadde fått bedre veiledning fra sakkyndige. Det hele løp ut i ingenting, og Ingvar Foss fikk ikke kr 50.000 slik han krevde. Hurum kommune tildelte ham derimot kr 5.000 på eget initiativ.[25]
Andre utgave av De vergeløse utkom i 1946. Da hadde Scott, trolig etter kritikk i en del anmeldelser, strøket de siste ni sidene i førsteutgaven, slik at romanens lykkelige slutt forsvant.[26] Ingen redningsmann dukket opp hos barna på Flugum lenger.
Remove ads
Scott giftet seg første gang 17. mai 1901 i Kristiania med Ellen Johansen. Ekteskapet ble oppløst i 1912. Da hun døde i september 1914, ble han alene med tre sønner. Han giftet seg på nytt i oktober 1915 med husholdersken Dagmar Marie Jensen. Dette ekteskapet endte med skilsmisse i 1918. Samme år giftet Scott seg for tredje og siste gang, den 27. september 1918, med Birgit Gabrielsen (1897–1981).[27] På denne tiden bodde han i «Maagereiret» på Tromøya utenfor Arendal, hvor han ble boende til sin død i 1957.[28]
Han var med på etableringen av Arendal Pistolklubb i 1933. Han ble tildelt statens kunstnerlønn i 1951 etter fremlegg fra Herman Smitt Ingebretsen.[29]
Remove ads
Kilden ble utgitt etter første verdenskrig, og regnes som et av hans mest folkekjære verk. Romanen handler om den fromme fiskeren Markus, som ser lyst på livet til tross for at han møter sterk motbør fra medmenneskene. Markus klarer å sette pris på alt i livet, om det er godt eller ikke fullt så godt, og viser barmhjertighet overfor alt og alle. I verket Norges nasjonallitteratur (1967) er den andre av Scotts «fabler i livskunst» utvalgt: Det gyldne evangelium. De beste romanene av Scott er naturlyriske og panteistisk inspirerte.
Under psevdonymet Finn Fogg skrev Gabriel Scott sørlandsskrøner og -historier som han tidvis utla som fortalt av originalen Pider Ro. Historiene ble utgitt som egne bøker, men også inntatt som enkeltfortellinger i antologier o.l. Tre slike Pider Ro-historier kom blant annet på trykk i 1912-utgaven av årboken Humør.
Gabriel Scott var også en produktiv og populær barnebokforfatter, og bøker som Sølvfaks og Trip, Trap, Tresko ble utgitt i en rekke opplag gjennom mange tiår.[30][31]
Sitt religiøse standpunkt formulerte han i Det gyldne evangelium med budet: «Du skal ikke bli teolog».[32] I romanen Hyrden fra 1927 utdyper han på rim:
Remove ads
Max Tau holdt tale da statuen av Scott ble avduket i Pollen i Arendal 13. mai 1975.[34]
I 1998 gav Lynor ut platen Sør i skjærene – Sanger fra Gabriel Scotts kilder hvor Gabriel Scotts dikt var tonesatt av Jon Kleveland, som framførte diktene sammen med Siv Justnes.
Markus i Kilden fikk omtale av kong Harald i kongens nyttårstale i 2008.[35]
Flere av Scotts bøker blitt utgitt på nytt det siste tiåret, blant annet i regi av Scott-selskabet.
- 1894: Digte, dikt
- 1895: Dag
- 1898: Lillehavns mysterier. Glade historier fra en liden by (under psevdonymet Finn Fogg)
- 1900: Lillehavns mysterier. Glade historier fra en liden by. Bind II (under psevd. Finn Fogg)
- 1901: Jagtjournalen[36]
- 1902: Trip, trap, træsko, barnebok
- 1903: Siv, diktsamling[36]
- 1904: Tante Pose, fortelling
- 1905: Det flyvende bord, barnebok
- 1905: Pider Ro's historier om hans forunderlige selvoplevelser tillands og tilvands (under psevd. Finn Fogg)
- 1905: Himmeluret, komedie[36]. Filmatisert i 1925.
- 1906: Camilla Dyring, roman
- 1907: De tre Lindetrær[36]
- 1908: Sjøpapegøier[36]
- 1908: Hollænder-Jonas, barnebok
- 1910: Babels taarn, komedie
- 1910: Gutten i røiken eller en ny bok om Hollænder-Jonas
- 1911: Det spøker[36]
- 1912: Sølvfaks, barnebok
- 1912: Sverdliljer, diktsamling[36]
- 1913: Kari Kveldsmat, barnebok[36]
- 1915: Jernbyrden; historien om Jan Vibe, litterært gjennombrudd
- 1917: Enok Rubens levnedsløp (En saga om fædrelandssind)
- 1918: Kilden eller Brevet om fiskeren Markus
- 1919: Vindholmens beskrivelse
- 1921: Det gyldne evangelium
- 1922: Emanuel[36]
- 1923: Blaaskjæl[36]
- 1925: Stien eller Kristofer med kvisten
- 1926: Sven Morgendug
- 1927: Hyrden
- 1928: Fant, roman. Filmatisert i 1937.
- 1930: Josefa, roman
- 1933: Alkejægeren[36]
- 1934: Storebror[36]
- 1936: Helgenen, roman
- 1939: De vergeløse. Filmatisert i 1939.
- 1940: Våren (trilogien En drøm om en drøm; 1)
- 1940: Tante Pose, filmatisert.
- 1941: Sommeren (trilogien En drøm om en drøm; 2)
- 1945: Årringer, dikt
- 1947: Høsten (trilogien En drøm om en drøm; 3)
- 1952: Fergemannen
Remove ads
- 1940 – Tante Pose, regi: Leif Sinding
- 1939 – De vergeløse, regi: Leif Sinding
- 1937 – Fant, regi: Tancred Ibsen
- 1925 – Himmeluret, regi: Leif Sinding og Amund Rydland
- 1940 - Tante Pose, dramatisert av Peter Lykke-Seest.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads